Brigadeapoteker under Suez-konflikten

Den unge farmasøyten Jens Kristian Wold avtjente verne­plikten, da han i 1956 plutselig ble beordret til å delta i et ­sanitetskompani som skulle sendes til Egypt. Her forteller han om sine opplevelser som brigadeapoteker i FN-styrkene under Suez-konflikten.

Tekst: Jens Kristian Wold, professor emeritus

Suezkanalen, som går fra Rødehavet til Port Said ved Middelhavet, har i over 100 år vært av enorm betydning for ­internasjonal skipstrafikk. Til tross for at kanalen går gjennom Egypt, har spesielt Storbritannia og Frankrike hatt stor innflytelse på administrasjon og drift av kanalen.

Dette ble godtatt under det egyptiske monarki, men var naturlig nok upopulært blant egyptere flest. Det resulterte til slutt i at en gruppe offiserer styrtet monarkiet, og den radikale offiser og politiker Gamal Abd al-Nasser tok ledelsen og ble landets ­president. Han nasjonaliserte og tok kontroll over drift av Suezkanalen i 1956, noe som skapte sterke reaksjoner spesielt i Storbritannia og Frankrike. Alle forsøk på forhandlinger med Egypt mislyktes og førte til slutt til at de to land gikk til krig mot Egypt, en kraftig overreaksjon etter ­manges mening.

Samtidig benyttet Israel muligheten til å rykke inn i Sinai, som ble tatt på noen dager.

Angrepet på Egypt førte til en farlig ­internasjonal krise der Sovjetunionen truet med å gripe inn. Hovedforsamlingen i FN krevde våpenhvile, og etter hardt press fra USA gikk Storbritannia og Frankrike med på kravet.

Samtidig ble det besluttet å etablere en fredsbevarende FN-styrke UNEF (United Nations Emergency Forces) for å overvåke våpenhvilen. FN-styrken skulle bestå av militæravdelinger fra flere medlemsland, blant annet Norge.


Vi krysser Suezkanalen.

I oktober 1956 avtjente jeg en del av ­militærtjenesten ved Rikshospitalets apotek - skulle sørge for forsendelse av sanitetsmateriell og medikamenter til ­sanitetsmagasin omkring i landet.

En dag kom plutselig meldingen fra FN om at Norge ble bedt om å sende et sanitetskompani med lett feltsykehus til Egypt, dette som del av en forsterket brigade.

Henvendelsen fra FN ble tatt positivt imot i Norge, den ble behandlet raskt og vedtatt i Stortinget en fredag. Allerede kl. 5 påfølgende søndag morgen var sanitetskompaniet og feltsykehuset ferdig opp­lastet og klar til avgang fra Sessvollmoen. Jeg var blitt beordret til å være apoteker med kapteins grad(!) ved feltsykehuset og måtte umiddelbart reise til Sessvollmoen sammen med andre deltakere for å få en rekke vaksiner, få utdelt uniformer, støvler, våpen etc., alt i full fart.

Søndag morgen kjørte vi i kolonne til Fornebu der forsvarsministeren, Nils Handal, holdt en følelsesladet tale og ­fortalte hvor flinke og effektive vi var i Norge, som kunne imøtekomme fore­spørselen fra FN så raskt. Deretter ble alt utstyr og personell fraktet med ameri­kanske transportfly til den store militær­basen i Napoli og derpå videre til Egypt.

Vi landet på flyplassen ved Abu Suweir i den nordøstre del av landet. Det var ­nærmest en landsby, og var det stedet der FN-styrkene fra samtlige deltakerland først ankom. Abu Suweir var også hele tiden hovedbasen for UNEF. Men etter noen dager for akklimatisering ble flere av enhet­ene sendt videre.

For oss norske var det en ubehagelig sterk varme som slo imot oss da vi kom ut av flyet i våre varme norske uniformer, 35-40 grader iskyggen. Absolutt alt som hørte til et sanitetskompani var kommet med, til og med skikjelker for transport av ­pasienter, så vi var bedre utrustet for ­tjeneste i vinter-Norge enn i varme Egypt. Dette vakte stor munterhet blant de andre deltakerlandene. Men sånn går det gjerne når ting skal skje fryktelig fort.

Utsnitt av typografisk kart over Rødehavet. Kilde: Wikipedia ved Eric Gaba – Wikipedia, Username: Sting

Britiske og franske fly hadde bombet deler av flyplassen og området omkring, og det var betydelige skader på de fleste bygninger. Noe av det første som måtte gjøres, var å etablere feltsykehuset. Det var nordmennenes plikt å kunne ta imot pasienter fra samtlige deltakernasjoner fra første dag.  Og det viste seg at den første pasienten ikke lot vente på seg. En av våre egne var blitt dårlig på flyet - tydelige symptomer på blindtarmbetennelse - og det ble besluttet å operere ham alle­rede samme kveld. Sykehuset ble midlertidig opprettet i en skadet brakke. Og etter et par timers opprydding sto det klart til å tas i bruk. Vår mann ble operert i et rom som litt tidligere var mest preget av ødelagt innbo, murbiter og knust glass. Jeg måtte lage injeksjonsoppløsning av tiopento­barbital til narkosen. Under de rådende ­forhold var injeksjonsløsningen trolig langt fra steril, og jeg fryktet det verste. Men ­heldigvis gikk operasjonen bra, og sanitetssoldaten kom seg raskt.

Vårt største problem i begynnelsen var den sterke varmen og all sanden og sandstøvet som blåste inn og la seg overalt. Dessuten var tørsten plagsom. Vi kunne ikke drikke det lokale vannet. Drikkevannet i Abu Suweir kom fra en kanal med ­gråbrunt vann som inneholdt både kloakk og annet avfall. Heldigvis var det et renseanlegg der vannet måtte passere noen sandfiltre og ble delvis avfarget. Men det måtte klores før det kunne drikkes. Som apoteker måtte jeg sørge for at alle fikk utlevert kloramintabletter som ble hatt på feltflasken hver gang den ble fylt med vann. Og det var bare noen ganske få som ble syke av vannet.

Helt fra starten av måtte det drives malariaprofylakse. Alle fikk en ukentlig dose med klorokintabletter som de selv måtte passe på å ta. Malaria har alltid vært et problem i Suez-området på grunn av noen sumpstrekninger der malaria­myggen trives godt.

Det kan høres merkelig ut at av alle de ni nasjoner som deltok i UNEF, var det Norge som fikk ansvar for sanitetstjenesten. Det var ytterst få norske leger som hadde erfaring innen tropemedisin eller hadde førstehånds kjennskap til for­holdene i Egypt. Ingen av dem var iallfall med i den første norske kontingenten. Grunnen til at vi ble valgt, var nok rett og slett at Norge kunne stille et fullt oppsatt sanitetskompani med feltsykehus i løpet av et par dager.

Kanadierne var ikke så blide på nordmennene i begynnelsen. De hadde selv med seg flere leger med erfaring fra tro­piske strøk, og dessuten hadde de bra med utstyr. Så Canada ville helst overta hele sanitetstjenesten. Men det var ikke aktuelt, og med tiden viste det seg at det norske personellet greide jobben sin ­rimelig bra.

I januar 1957 fikk kanadierne opprette et basesykehus (tungt feltsykehus) i Abu Suweir, mens vårt lette feltsykehus ble­flyttet til steder det var mest bruk for det til enhver tid. Sykehuset besto av en rekke telt, utstyret var plassert i kasser, og alt sammen kunne transporteres på laste­biler.

Teltet med medisinkasser var en viktig del av apoteket.

Situasjonen var ikke så enkel den første tiden - det var mye forvirring, kaos og misforståelser. Mange av oss hadde opplevd at det kan forekomme et visst rot i det hjemlige norske militære, spesielt under øvelser. Og når militæravdelinger fra ni ulike nasjoner plutselig skal leve og ­arbeide ved siden av hverandre under en FN-ledelse som besto hovedsakelig av amerikanere og kanadiere, kan man lett forestille seg at det ikke ville gå så glatt til å begynne med, og det gjorde det da ­heller ikke.

Forsyningstjenesten fungerte ikke ordentlig før etter flere uker, det merket vi blant annet på maten vi fikk. Før jul 1956 levde vi hovedsakelig av tre ting; cornbeef, kjeks og kaffe fra et stort lager. Og selv om ­kokkene var kreative og flinke til å variere, er det begrenset hva man kan få ut av tre bestanddeler. Enkelte ting som brød og noe frukt kunne skaffes i små kvanta på det lokale marked. Men senere, da for­syningene kom i orden, fikk vi rikelig med god mat.

For oss ved feltsykehuset - og da særlig for meg - var det ting som var viktigere enn maten, og det var medikamenter og sanitetsmateriell. Min oppgave som brigadeapoteker var å effektuere rekvisisjoner både fra vårt eget sykehus og dessuten fra samtlige avdelinger innen brigaden, bortsett fra kanadierne som stort sett greide seg selv. Til disposisjon hadde jeg et norsk sanitetsmateriellag pluss et ekstra lager med antibiotika. Det hele ville vært vel og bra om man kunne få etterforsynt beholdningene når det var nødvendig. Men det var vanskelig. Det er nesten nifst å tenke på at det tok over to måneder før vi mottok den første forsendelse gjennom de offi­sielle forsyningskanaler. Ifølge instrukser fra ledelsen skulle vi rekvirere fra et depot som den amerikanske marine hadde i Napoli. Men det viste seg at dette var nokså lite, så Napoli-depotet måtte på sin side rekvirere fra større depoter i USA, og da tok det lang tid.

Et par ganger kontaktet jeg Norge for å få tak i det viktigste, selv om det ikke var ­tillatt. Alt ville vært enklere om vi kunne basere oss på etterforsyninger hjemmefra. Opprinnelig hadde vi trodd at det var OK. Men FN-ledelsen gikk imot en slik ordning. Det var så vanskelig med de norske betegnelsene på preparatene og det europeiske mål og vektsystem. De ville ha grains, ­ounces, pounds osv. og helst amerikanske preparater så flest mulig kunne forstå hva det dreide seg om. Og det var forståelig. Om jeg leverte et norsk NAF-preparat til en indonesisk lege, ville han som regel ha en nærmere forklaring. Som regel måtte jeg skrive på engelsk hva det var.


Feltsykehuset hadde en fin beliggenhet i El Arish. Middelhavet kan skimtes i bakgrunnen.

Før forsyningslinjene fungerte ba sykehusledelsen meg omå prøve å skaffe medikamenter på det egyptiske marked. Min første handletur til et egyptisk ­apotek var en selsom opplevelse. Dette var etter at feltsykehuset hadde ­flyttet til Port Said - en tid før briter og franskmenn trakk seg ut. Da var det usikre tilstander, så man måtte alltid kjøre, det var forbudt å gå til fots i byen. Dessuten måtte man være bevæpnet og alltid flere sammen. Jeg kom ­kjørende til apoteket i en jeep med to godt bevæpnete vakter. Apoteket som var blitt anbefalt var litt ­skadet, knuste vindusruter osv., men det var åpent så vi gikk inn og traff apotekeren. Han var veldig blid og sa en hel del om hvor beæret han var over å få besøk av representanter fra FN. Han så det norske flagget på uniformen min og spurte om jeg var fra Jugoslavia. Så ­sendte han bud etter hele familien sin, og vi måtte alle sitte ned og fikk servert tyrkisk kaffe mens apotekeren pratet i ett kjør. Etter hvert kom jeg til orde og fikk vist ham listen over preparater vi ønsket å kjøpe. Men da trakk han meg litt til side og beg­ynte å snakke fortrolig om en idé han hadde. Han visste at i FN-styrkene kunne man få brennevin og sigaretter ganske ­billig. Og nå skulle jeg skaffe ham et større parti av disse varene. Han skulle selge dem til overpris, og så skulle vi dele for­tjenesten. Litt av en apoteker! Jeg ble ­temmelig irritert og gjorde det klart at vi var kommet i den eneste hensikt å skaffe medisiner til sykehuset. Og kunne han ikke hjelpe oss, ville jeg forsøke på annen måte. Det virket, han tok listen og fortalte hva han hadde og hva han kunne skaffe. Egyptiske apotek var typiske drugstores. Hyllene var fulle av diverse preparater - engelske, franske, italienske og noen ­russiske. Laboratoriet var svært primitivt, bare utstyrt med et bord med en rust­en jernvekt. I et hjørne sto et maskingevær og to kasser med ammunisjon. Apotekeren klarte faktisk å skaffe det meste av hva vi trengte og maste ikke mer etter brennevin og sigaretter.

På grunn av de dårlige erfaringer med amerikanernes leveranser fra Napoli, ble det besluttet å opprette et eget medisinaldepot for FN i Egypt - et basedepot som skulle ligge Abu Suweir og som skulle ­drives av kanadierne. Dette var til stor ­lettelse ikke minst for meg, og ordningen viste seg å fungere fint.

Det var mange merkelige oppdrag man fikk som farmasøyt, og det var ikke alle ønsker jeg hadde mulighet til å innfri. For eksempel måtte jeg en gang avslå en anmodning fra den colombianske legen. Han møtte opp personlig med en rekvisisjon på ti egyptiske gledespiker til av­delingen hans som lå stasjonert ute i ­ørkenen - uten tilgang til kvinner. Jeg ­forsøkte å få ham til å innse at dette var en velferdssak som ikke sorterte under ­apo­teket. Men han var ikke enig.


Wolds ID-kort var på engelsk, fransk, hebraisk og arabisk.

Som nevnt var feltsykehuset i en peri­ode stasjonert i Port Said. Vi kom fra egyptisk territorium og inn i det fortsatt engelsk-fransk okkuperte Port Said der spesielt britene styrte med hård hånd. Avtalen var at de skulle trekke seg ut raskt, men de halte ut tiden.

Byen var tydelig merket etter bombingen. Mange kvartaler lå i ruiner, og helebebyggelsen omkring havnen var sterkt skadet.

Stemningen i Port Said var naturlig nok meget amper og hatsk mellom briter og franskmenn på den ene side og den ­innfødte befolkning på den annen side. Om dagen var det som regel rolig, men nesten hver natt ble det bråk. Det var portforbud hver kveld etter kl. 18, og den som beveget seg ute i gatene ble uten videre skutt av engelske vaktposter som lå i stillinger på de flate hustakene. Det var en del som ble skutt, også engelskmenn - dumdristige karer som hadde dratt på tyvperm. Noen av dem ble også tatt av den innfødte befolkningen og avlivet på de mest bestialske måter. Egypterne hadde spesialisert seg på å kidnappe viktige enkeltpersoner, og selv barn var opplært til å kaste håndgranater opp i biler hvor det satt høyere offiserer. Men britene visste å ta hardt igjen. En gang ble en engelsk major skutt og drept bare et par kvartaler fra syke­huset vårt. Og den påfølgende natt foretok britene en razzia i det huset de mente han var blitt skutt fra. De drev ut alle beboerne og skjøt de mannlige. 30-40 menn ble drept for å hevne denne ene majoren.

Det var svært lite hyggelig å oppleve all skytingen og skrikingen - spesielt for oss som var FN-folk, og som nettopp skulle ­forhindre den slags episoder. Men FN-­styrkene hadde fått klar ordre om ikke å delta i skuddvekslinger og ikke gripe inn i stridighetene. Det ble tilsynelatende antatt at bare FNs nærvær skulle være tilstrekkelig til å opprettholde ro og orden. Men det viste seg at ingen av partene tok noe ­hensyn til FN-styrkene - ikke så rart når styrkene var henvist til å være tilskuere. Bare om de ble angrepet, fikk de lov å ­forsvare seg.

Hele tiden i Port Said økte tallet på døde og sårete, og under slike omstendigheter skulle man tro at feltsykehuset hadde fullt opp av pasienter. Men sykehuset tok bare imot FN-personell som var syke eller ­skadet. Det var en del av dem, men likevel plass til flere pasienter. Imidlertid hadde ledelsen gitt ordre om at vanlige sivile måtte oppsøke allerede fulle sykehus i Port Said.

Den franske FN-styrken var klart mindre enn den britiske og gjorde ikke så mye av seg. Den kom fra Fremmedlegionen, og merkelig nok var de fleste av dem vaskeekte tyskere - flere kunne ikke engang snakke fransk. Etter 2. verdenskrig var det mange tyskere som ikke hadde noe å vende tilbake til, og flere av disse meldte seg til Fremmedlegionen, hvor det er plass for alle. Men samtlige offiserer var franske, og de sørget for streng disiplin.


Svært ofte ble det foretatt operasjoner.

Okkupasjonsmaktene Storbritannia og Frankrike hadde forpliktet seg til å trekke seg ut av Egypt. Særlig britene var meget bitre over å måtte forlate landet etter deres raske og vellykte felttog. England har i alle år hatt interesser i Egypt, mest på grunn av kanalen, og det var ikke lite de hadde utrettet når det gjaldt bygging av veier, broer, havneanlegg og mye annet, som også kom egypterne til gode. Egypterne på sin side hevdet at ­britene hadde utsuget og bevisst hemmet utviklingen i landet. Og det var kanskje ikke bare galt det heller.

I 1950-årene var Egypt nesten å betrakte som et u-land. Bortimot 90 prosent av befolkningen var analfabeter, og atskillige av de 23millioner innbyggere levde på ­sultegrensen. Helsetilstanden var jevnt over dårlig på grunn av mangelfull er­næring og dårlig hygiene. Men selv om barnedødeligheten var så høy som ca. 20 prosent, vokste befolkningen raskt.

Feltsykehuset ble liggende i Port Said til over nyttår 1957. Da hadde livet atter begynt å gå sin vanlige gang, og FN-­styrkene ble etter hvert trukket ut og flyttet til Sinaihalvøya, for neste oppgave var å ligge som en buffer mellom israelere og egyptere etter hvert som de førstnevnte trakk seg østover. Etter en tid hadde de evakuert byen El Arish som ligger ved Middelhavet like sørvest for Gazastripen, og det kom ordre om at feltsykehuset ­skulle flyttes dit. Det var interessant å se Sinaiørkenen etter israelernes felttog. De hadde vært ganske overlegne. Overalt sto det igjen ødelagt egyptisk materiell, biler og stridsvogner. Og israelerne hadde gjort grundig arbeid under sin tilbaketrekning. De hadde ødelagt veiene etter seg på en ganske infam måte ved å bruke bulldozere som brakk opp veidekket, og dette var gjennomført systematisk mil etter mil. Så det var vanskelig for oss å komme frem da vi senere skulle bruke de samme veiene.  Den jernbanen som gikk over Sinai, tok israelerne rett og slett med seg. De fraktet hver eneste skinne over til Israel der de satte opp sin egen jernbane.

El Arish var i 1957 en by på ca. 25 000 innbyggere. Som andre byer med ­araberbefolkning var det et utall av kjøpmenn og tiggere, unger og bikkjer som holdt et yrende liv. Den hadde en praktfull beliggenhet like ved Middelhavet. Felt­sykehuset ble plassert litt utenfor selve byen - i en palmelund - og her skulle vi holde til mens vi ventet på å komme inn i Gaza. Det skulle imidlertid ta sin tid. Sykehuset lå nesten to måneder i El Arish før det ble flytting. Men det var en fin tid vi hadde der. I februar begynte våren å komme, og Middelhavet ble varmere ­nesten dag for dag. Vinteren i Egypt varte i grunnen bare i januar etter det vi erfarte, men da kunne det også være ganske kaldt, spesielt om nettene. Og det er på den ­årstiden man er utsatt for de ganske nifse sandstormene. Vi opplevde en storm som varte i to-tre dager. Det var en påkjenning, særlig siden vi bodde i telt.

Har apoteket fått noen rare bestillinger?

Helsetilstanden var ganske god blant FN-styrkene, og sykehuset hadde ikke så mange pasienter. Men det sto ikke fullt så bra til med den innfødte araberbefolkningen. Og selv om det tidligere var gitt ordre om ikke å ta imot pasienter utenom FN-folk, så kunne sykehusledelsen ikke avvise egyptere som trengte øyeblikkelig hjelp. Rett som det var kom det inn skuddskader eller mineskadete pasienter.

Under krigen hadde både egyptere og israelere lagt ut landminer. Disse mine­feltene var ikke alltid godt nok merket, og flere ganger gikk det galt. Landminer er grusomme våpen, og det var vondt å se de stakkarene som kom inn til sykehuset mer eller mindre sprengt i filler. Men det var ofte liv i dem, og mange ble reddet fordi de kom raskt under behandling. Flere ganger måtte det foretas amputasjoner, og det var uhyggelig å høre pasientenes skrik i timevis på grunn av smerter i benet eller armen som var borte, det som kalles «ghost pain»(fantomsmerter).

Etter hvert som det ble kjent at det ­norske sykehuset tok imot pasienter, varte det ikke lenge før det var den reneste kø hver morgen av folk som ville inn og undersøkes. Noen av dem var absolutt syke, men en god del feilte det ingenting, og det kunne være vanskelig å bli kvitt dem. Om de ble avvist av legene, begynte de å tigge om mat eller penger med stor utholdenhet helt til vaktene måtte fjerne dem.


Beduiner. Disse tok ikke part i konflikten.

Beduiner var noe vi bare hadde hørt om før vi kom til El Arish. Det er et nomadefolk som lever i stammer i ørkenen med sine kameler. De var kjent for å være krigerske av seg og skjelnet ikke mellom israelere, egyptere eller FN-folk. Om de ble irritert, skulle det ikke mye til før de åpnet ild. Beduinene hadde rikelig med våpen og ammunisjon som de hadde røvet fra døde egyptiske soldater som lå spredt omkring i Sinai. Til og med de dødes uniformer hadde beduinene ofte tatt og kledd på seg selv. Og de virket ganske truende når de kom ridende flokkevis på sine kameler bevæpnet til tennene.

Disse beduinene drev med en ganske frisk sport. De hadde lært seg å grave opp utlagte landminer. Minene slengte de på et bål som de hadde gjort opp, og så løp de og gjemte seg bak en stor sten og lå og ventet på smellet.

En svensk avdeling som var stasjonert på en utpost i ørkenen, ble stadig overfalt av beduiner, og svenskene måtte faktisk skyte noen av dem før de trakk seg bort for godt. En av disse beduinene overlevde, men var hardt skadet. Han ble fraktet til sykehuset for operasjon, men trengte blodoverføring. Et lett feltsykehus har naturlig nok ikke blodbank, så alle som var til­knyttet sykehuset måtte stille opp som blodgivere om nødvendig. I dette tilfelle hadde beduinen og jeg samme blodtype, så jeg ble tappet for nesten én liter. Mottakeren var forferdelig skitten og full av lus, og jeg kan huske at jeg syntes det var ille at mitt «fine norske blod» skulle gå til en sånn type. Men han kom seg, og i ettertid var jeg glad for at jeg kunne bidra.

Til tross for at det var fint å bo i El Arish, var det ikke fritt for at de fleste begynte å bli utålmodige etter å komme videre til Gaza. Vi hadde regnet med å være der allerede i februar. Men israelerne nektet konsekvent å oppgi Gaza-området helt til ute i april. Da var de endelig fornøyd etter langvarige forhandlinger med USA og FN. Avtalen gikk ut på at FN inntil videre skulle overta styre og administrasjon og sørge for ro og orden i Gaza. Etter en tid viste det seg likevel at USA og FN lot egypterne rykke inn og overta hele siviladministra­sjonen. Imidlertid var det aktuelt å ha ­feltsykehuset i virksomhet i Gaza, så ­flytting ble forberedt.

Men like før sykehuset fikk reiseordre, dukket det opp en person som jeg var glad for å se – min etterfølger, kaptein Anders Åsbø, som nå skulle overta som brigade­apoteker. Etter noen dagers overlapping kunne jeg atter vende nesen hjemover, noe jeg ikke hadde det minste imot. Alt i alt var fem måneder i Egypt lenge nok både for meg og flere av de andre. Som del­takere i den første FN-kontingenten i Suez-konflikten hadde vi norske opplevd langt mer enn vi kunneha forestilt oss på ­forhånd. Det hadde virkelig vært både en lærerik og minnerik opplevelse som jeg i ettertid ikke ville vært foruten.

(Publisert i NFT nr. 6/2009 side 22–26.)

Jens Kristian Wold


Jens Kristian Wold ble utdannet cand.pharm. i 1954. Han var stipendiat ved Farmasøytisk institutt (FI) og senere ved University of Edinburgh der han tok Ph.D.-graden i karbo­hydratkjemi i 1962. Etter forskningsopphold ved Karolinska Institutet, Stockholm, ble han i 1965 førsteamanuesis og i 1979 professor i ­farmakognosi ved FI. Wold har gjennom årene hatt en rekke faglige og administrative verv ved instituttet og Det matematisk naturviten­skapelige fakultet. Foto: Privat