Forskerspirer i samfunnsfarmasi og klinisk farmasi

Forskerspirer

Nyttig: Forelesninger, diskusjoner og rollespill sto på menyen da stipendiatene møttes. Foto: Karin Svensberg

Nordiske stipendiater i ­samfunnsfarmasi og klinisk farmasi var samlet
til ­­inspirerende ­seminar i Danmark i februar.

Å skrive en doktorgrad tar tre–fire år. Etter å ha publisert artikler i vitenskapelige tidsskrift må ­doktoranden skrive en innledning som binder det hele sammen, en såkalt «kappa» på noen titalls sider. Men det er da skrive­krampen ofte setter inn. 

Til diskusjon

Hvordan finner man egentlig den røde tråden som binder sammen de individuelle artiklene? Hvordan klarer man på en entusiastisk måte å fortelle sin forskningshistorie? Dette var noen av spørsmålene som ble diskutert på det tredje seminaret for nordiske stipendiater i samfunns- og klinisk farmasi i København 8.–10. februar. 

Stort mangfold

Seminaret samlet 23 stipendiater som til ­daglig sitter geografisk spredt og med få nære ­kollegaer, og ni professorer/førsteamanuenser fra alle de nordiske landene. Fra Norge deltok stipendiatene Hege Therese Bell, Karin ­Svensberg, Karin Drivenes, Aslaug Risøy, Hilde Rakvaag, Arton Baftiu, Bich Thuy Ha Truong, Gerd Marie Eskerud Harris, Marianne Lea, Christine Gulla, Ane Erdal og Anders ­Benteson Nygaard. Av akademikere deltok Ingunn Björnsdóttir, Cecilie Johannessen Landmark og Anne Gerd Granås. Temaene ­stipendiatene forsker på viser et stort mangfold, for eksempel liberalisering av apotekmarkedet, farmasøytiske tjenester i apotek og sykehus, og trygg legemiddelbruk hos eldre, gravide og personer med epilepsi. 

Foredrag og gruppearbeid

Det overordnede temaet for årets seminar var «Reaching your goals – approaching thesis­writing, oral defens and theory». Gjennom ­foredrag og gruppearbeid lærte vi å fokusere på struktur, innhold og ikke minst engasjement for å holde på leserens oppmerksomhet ­gjennom den lange doktorgradsavhandlingen. Tipsene var å starte tidlig med kappa-skriving og å lufte egne tanker i våre forsknings­grupper, før man skriver seg helt bort. Det ble trukket frem at man bør fokusere på hva som er nytt, sant og viktig med akkurat ditt forsknings­prosjekt og at de viktigste funnene i avhandlingen må komme tydelig frem. Samfunnsrelevans av forskningen er også viktig å diskutere. 

Trente på disputasen

For å trene på selve disputasen for doktorgraden ble vi delt inn i små grupper hvor vi simulerte ulike roller: opponent, stipendiat og publikum. Dette ga oss trening i å stille kritiske spørsmål til andre, samt at vi fikk en boost av egen selvtillit på at vi faktisk kan mye om våre egne forskningstema. I tillegg fikk vi som publikum/observatør innsikt i gode kommunikasjonsteknikker man kan benytte seg av i et «pingpong»-spill mellom opponent og stipendiat. Slike eksamener er jo offentlige med både familie og kollegaer som publikum, så da var det godt å få tørrtrent!

Gode tips

En formiddag var viet «Hva gjør en doktorgrad eksellent?». Her delte seniorforskerne gode tips med oss om «do’s and don’ts» på den store dagen. Ikke overrask leseren – kappa er ikke en krimroman hvor det skal komme en overraskelse eller avsløring til slutt. Den er heller ikke en ny lærebok hvor du viser at du kan «alt», men skal følge en logisk rekke av argument frem til en begrunnelse for dine forskningsmetoder og konklusjoner. Under denne sesjonen noterte doktorgradsstudentene flittig. 

Entusiasme

Ingenting lager seg selv. Primus motor for ­seminaret var Karin Svensberg fra Universitetet i Oslo og Rikke Mie Rishøj fra Syddansk Universitet i Odense. Vi ønsker å takke alle forelesere samt Nasjonal forskerskole i ­farmasi som støttet reiseutgifter til stipendiater og ­veiledere fra Norge. I tillegg, Universitetet i København som ga økonomisk støtte via «Open Drug Academy Lecture» hvor ytterligere 50 ­studenter deltok på en av våre forelesninger om hvordan man skal ­strukturere kappa, og ikke minst hvordan man skal beholde ­entusiasmen gjennom alle årene. 

(Publisert i NFT nr. 4/2017 side 35)