— Har ansvaret for egen læring

Farmasidagene 2016 paneldebatt

God diskusjon: Fra v.: Møteleder Markus Moe (Dagens Medisin), Margrethe Sunde (Boots Norge), Elen Høeg (MSD), Julie Wendelbo Aanensen (Oslo kommune), Khanh Huynh (Apotek 1 Nittedal), Martin Grotnes (Sykehusapoteket Trondheim) og Tove Ytterbø ­(daværende leder, Farmaceutene). Foto: Lars Brock Nilsen

Debatten raste da farmasøyter fra flere grener diskuterte hvordan -farmasøytene best kan tilegne seg kompetanse og sikre livslang læring.

Paneldebatten var en del av det ­faglige programmet for én av tre parallellsesjoner på Farmasidagene 2016, «Kvalitet – til det beste for pasientene?». Innledningen til debatten var et engasjerende innlegg fra president i Polyteknisk Forening, Silvija Seres. Hun var i sitt foredrag ikke redd for å si at teknologien utvikler seg i en rasende fart, og at nettverk vil være en del av den teknologiske fremtiden. Hun presiserte også at mange yrkesgrupper ville forsvinne, og at farmasøytene vil måtte arbeide med å utvikle sine sterke sider for å være en viktig arbeidsgruppe også i fremtiden.

Etter et langt innlegg fra Seres, ble ­debattantene bedt om å diskutere ­følgende spørsmål: Hvordan tilegner farmasøyter seg den kompetansen de trenger, og ­hvordan skal man som helsepersonell ivareta ­livslang læring og kvaliteten i den?

Individuelt ansvar

Farmaceutenes daværende leder Tove Ytterbø var kjapp med å ta ordet, og presenterte tydelig hva hun mener er det viktigste momentet for at farmasøytene tilegner seg kompetansen de trenger.

— Det er den individuelle farmasøyt som har det største ansvaret. Utviklingen, slik ­Silvija fra Polyteknisk Forening viste oss, går fortere enn vi kanskje hadde tenkt. Vi ­trenger å ta et ansvar selv, vi trenger ­individuelle opplæringsplaner, vi trenger å tenke formelt og uformelt, og ikke minst trenger vi å tenke på hvordan vi skal bruke arbeidshverdagen til at vi ikke bare gjør det samme hundre ­ganger, men faktisk lærer og utvikler det vi gjør.

Meddebattant Margrethe Sunde, ­administrerende direktør i Boots Norge, understrekte at verden alltid har gått fortere frem enn akademia.

— Mitt råd vil være at farmasøytene bør finne tilbake til det som egentlig er DNA-et til farmasøytene, og det er evnen til ­problemløsing. McKinsey delte en ­problemstilling på Virkekonferansen om at vi nå står overfor den fjerde revolusjon: Vi har gått fra mekanikk til effektivisering til ­IT-fasen som vi er i nå. Det kommer en ny revolusjon som heter Nettverk. Jeg vil tenke at alle dere som har vært mine ­faglige forbilder gjennom mange år, ­representerer en helt fantastisk egenskap, og det er ­farmasøytens evne til problemløsing. Så jeg vil gjerne gjøre om betegnelsen ­farmasøyt, ettersom jeg ikke liker ordet søyt, til ­farmaløsere! sa hun til latter fra salen.

Policy Manager Elen Høeg fra MSD Norge deltok i debatten som representant for industrien, og la vekt på hvor viktig ­farmasøytene er i alle ledd i utviklingen av nye legemidler.

— Det gjelder alt fra forskning, ­produksjon og til legemiddelinformasjon. Jeg er ­opptatt av at vi også skal fokusere på gruppen ­farmasøyter og på hvordan vi skal løfte ­profesjonen vår. Vi tror at helse kan bli en veldig viktig kunnskapsbasert næring i fremtiden, og da må vi utnytte ­mulighetene som ligger i helse- og omsorgsstrategien: Næringsutvikling, klinisk forskning, ­registerforskning og å være med på å bidra til at vi også i fremtiden får en viktig næring innenfor helse.

Hun understrekte allikevel at man må være realist.

— Vi kan ikke tilby alt, og disse to dagene har vist mye om dette rundt ­prioritering. Det er ingen tvil om at helseøkonomi og ­kunnskap om anskaffelser også er ­kjempeviktig for farmasøyter. Vi har en breddekompetanse som gjør at vi kan være ­viktige bidragsytere i denne utviklingen ­dersom vi bygger kompetansen vår riktig, slo Høeg fast.

Klinisk farmasøyt Julie Wendelbo ­Aanensen er prosjektleder for ­Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Oslo ­kommune. Hun fulgte opp Ytterbøs ­påstander om farmasøytens eget ansvar.

— Vi farmasøyter har som helse­personell tatt på oss en oppgave om at vi ønsker å lære livet ut. Jeg jobber som ­klinisk ­farmasøyt, og ­fagkunnskap er veldig ­viktig. Enda viktigere er det allikevel å kunne ­kommunisere med annet helsepersonell og pasientene man møter. Jeg oppfatter meg selv som en problemløser.

— Må jobbe bra med hverandre

Martin Grotnes, apoteker ved Sykehus­apoteket i Trondheim, mente panelet ­beveget seg litt vekk fra spørsmålet om hvordan kunnskapen skal tilegnes.

— Det jeg er mest opptatt av nå, er at vi farmasøyter samarbeider bra med ­hverandre, ikke bare med annet helsepersonell. Jeg har meldt meg inn i Norges Farmaceutiske Forening selv om jeg er apoteker. Jeg tenker at sykehusapotekene, industrien og de private kjedene må begynne å jobbe sammen for farmasien. Vi må slutte å ­diskutere og konkurrere med hverandre, men jobbe sammen på tvers av eierskap.

Khanh Huynh, apoteker ved Apotek 1 ­Nittedal, holdt tidligere i programmet et ­innlegg om hvor godt farmasistudiet forbereder farmasøytene på apotekhverdagens virkelighet. Hans budskap var at det i en ideell hverdag var plass til all faglig oppdatering i det programmet man har.

— Men som Tove Ytterbø sa ­tidligere: Spørsmålet er hvor viktig det er for ­enkelt­individet å følge opp sin egen faglige oppdatering? påpekte han.

Sunde fra Boots etterlyste at farmasøytene tydeligere viser hva de faktisk kan.

— Vi kan jo slå oss selv litt på brystet og si at vi er gode problemløsere, at vi har en god grunnutdanning i bunnen og at vi er gode til å fornye kunnskap gjennom livet. Men hvorfor er vi da så fordømt dårlige til å vise den kunnskapen? Hvor er selvtilliten? Jeg er enig i at vi må samhandle for å løfte det fjellet som er riktig legemiddelbruk. Det er det som er vårt felles samfunnsoppdrag.

Hun la til at dette kan ha noe å gjøre med hvem som søker seg til farmasistudiet.

— Silvija holdt et fantastisk innlegg om de som sprenger grensene og som tør å utfordre og krysse fagfelt. Hvor er vi oppi dette? Hvem stryker på studiene? Er det de smarteste menneskelig, eller er det de dårligste faglig? Kanskje er det slik at ­opptakskravet til farmasistudiet er satt så konservativt? Jeg vil ha 16-åringer som vil bli politikere, journalister eller bilmekanikere. Tenk om de finner ut når de er 19 år gamle at farmasi og helse er tingen?

— Jeg er så enig i det du sier. En ting vi må gjøre er å være beredte på å ta dette ansvaret. Vi må stille opp på kveldstid, vi må være akuttfarmasøyten. Vi må være beredte på å jobbe i helger. Jeg hører jo noen rykter om at «fredag kveld passer meg dårlig». Det går ikke, la Høeg til. 

Endringer i studieopplegget

Instituttleder på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo, Henrik Schultz, ­kommenterte fra salen at det nettopp på grunn av det som ble påpekt i ­debatten ble valgt å endre på studieløpet for ­farmasøytene, slik at opptil halvannet år av det femårige studiet nå kan brukes til egen spesialisering.

— Så jeg kommer til å juble den dagen en av våre studenter vil spesialisere seg innen for eksempel juss.

— Jeg synes det er på høy tid og vel og bra med en endring i utdanningsløpet og perspektivet i farmasiutdanningen, og samhandlingen tror jeg er strålende. Men hva skjer etterpå? Det er faktisk sånn at fire femtedeler av farmasilivet ikke leves i utdanningsinstitusjonen, det leves hos oss etterpå. Denne debatten har jeg deltatt i ­
i over 25 år, og vi har akkurat den samme debatten i dag. Nå da dere, når det nå skjer en revolusjon som handler om nettverk, som er DNA-et i farmasien? Er det noe vi er gode på, så er det å skape nettverk og samhandle med fag, svarte Sunde.

Schultz la til at han også savnet politisk oppmerksomhet på området etterutdanning.

— For når vi først lager etter- og videre­utdanning for farmasøyter og søker om penger til dette, så får vi nei!

Har store planer

Farmaceutenes daværende leder Tove Ytterbø fikk siste ordet i debatten, og redegjorde for at det gjøres mye for å utvikle farmasøytenes sterke faglige posisjon.

— Vi er i gang med strategitenkning i forhold til hva som skal være farmasøytens rolle. Vi har diskutert dette i kretser og møter, og også prosesser i forhold til nye farmasøytiske tjenester. Det er kjempespennende! Etter ønske fra medlemmene startet vi opp FEVU-systemet (Farmasøyters Etter- og Videreutdanning). Vi er ydmyke på at dette er på krabbestadiet, og i andre land har man opplegg for ­individuelle planer for ­etter­utdanning, både i samarbeid med arbeidsgiver og med egne ambisjoner. Dit må vi komme! Vi jobber for ­sertifisering. Kanskje man skal kunne miste ­autorisasjonen et par år? Man må jobbe både med pisk og gulrot. Vi må hele tiden være bevisste på at vi også har et ansvar, og så skal ­selvfølgelig dette skje i et samspill med bransjen og ­profesjonen. Mine med­debattanter ­kommer med mange kloke forslag, så her må vi jobbe sammen for å stimulere utviklingen av ­farmasien og den individuelle farmasøyten!

(Publisert i NFT nr. 1/2017 side 26-27)