Har takket for seg

Også nå når alt gikk så godt, da. Elektroniske resepter er snart en realitet, politikerne er på glid når det gjelder helsetjenester i apotek, Aftenposten har for lengst avsluttet sin «kampanje» mot apotekkjedene (det skjedde sånn cirka når Økokrim henla saken mot dem), det er omsider grundig dokumentert at Norge har lave legemiddelpriser og Apotekforeningens samarbeid med både industri, legemiddelmyndigheter og andre profesjonsaktører blomstrer.

— Hvorfor i all verden slutter du?

— Jeg må gi meg på topp, vet du, humrer Kai Finsnes.

— Men fra spøk til alvor: Sju år i en slik stilling er nok, både for meg og Apotekforeningen. Tiden er inne for forandring, for oss begge. Og det er godt å vite at jeg etterlater meg en smidig og trygg organisasjon som politisk er på riktig vei. Hadde vi hatt store problemer, ville jeg blitt lenger, sier han.

— Men jeg har mye jeg ønsker å gjøre i livet og gleder meg nå til nye utfordringer.

— Hvilke da?

Lavmælt humring igjen.

— Det har jeg ikke snakket med mitt eget tidsskrift om en gang, så den saken må det få hvile et hemmelighetens slør over en stund til.

Hyller apotekreformen
Og her lar vi poesien hvile i denne omgang. La oss heller spole tilbake til nyåret 2004 da en relativt ung jurist, mangeårig avdelingsdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet og en av apoteklovgründerne skifter side ved bordet. Kai Finsnes takket hjertelig ja til tilbudet fra Apotekforeningen. Til manges forbauselse.

— Hvordan ble overgangen?

— Utrolig spennende. Planleggingen og gjennomføringen av apotekloven var det mest givende jeg fikk gjøre i departementet. Reformen ble implementert i 2001 og allerede etter tre år fikk jeg anledning til å oppleve den fra den andre siden. Jeg har fått et 360 graders overblikk over apotek-reformen og det har vært enestående interessant.

— Hva har du sett?

— At apotekloven fungerer etter intensjonen og at vi har lagd et apoteksystem som fungerer veldig bra for Norge. Virkemiddelbruken har med andre ord vært helt riktig: Apotekdekningen har økt med 50 prosent over hele landet, vi har sluppet de fryktede nedleggelsene i bygde-Norge og statens utgifter til distribusjon av legemidler har holdt seg på 2001-nivå.

— I dag sitter vi igjen med ett av de beste apoteksystemene i Europa. Vårt system skårer høyt på de tre viktigste parameterne; tilgjengelighet, faglighet og samfunnsmessige kostnader. Det finner du knapt noe annet sted i Europa. Se for eksempel på våre nærmeste naboer: Svenskene har slitt med kostnadseffektivitet og danskene sliter med tilgjengelighet.

— Er fagligheten like god ved norske apotek i dag som den var i 2001?

— Den er i alle fall jevnere, toppene og bunnene har forsvunnet. Og den holder et høyt nivå. I det gamle systemet var bildet mer broket, mener han og spanderer i tillegg et siste apotekkjedestikk:

— Der har du én av kjededriftens fordeler; effektivitet i implementering og standardisering.

— Men de aller største vinnerne av apotekreformen er vel eierne?

— Reformen har flere vinnere. Apotek-eierne, ja visst, og det er bra, ellers ville ikke systemet vært liv laga. Publikum er vinnere ettersom tilgjengeligheten har økt. Myndighetene er vinnerne ved at prisene holdes nede. De ansatte er vinnere fordi de har fått profesjonelle arbeidsgivere.

— Hva medindustrien?

— Tapere.

— I økonomisk forstand har de tapt på dette systemet. Det har skjedd en maktforskyvning; apotekene har fått en innkjøpsmakt de ikke var i nærheten av tidligere. Men industrien har vist evne til å tilpasse seg systemet, og jeg tror de blir morgendagens vinnere.

— Ja vel?

— Deres anliggende er jo å få produktet frem til kunden på en sikker måte, og det kan apotekene samarbeide enda bedre med dem om. Én av farmasifremtidens hovedutfordringer blir trygg distribusjon. Både medikamentene i seg selv og kravene om å ta de riktig vil bli mer finstemt og der kan og bør apotekfarmasøyten bli en enda sterkere støttespiller for industrien.

Gleder og sorger
I et intervju med NFT i 2004 sa Finsnes at «den største utfordringen til apotekene er å få til et avklart partnerskap mellom apotekene og helsestyresmaktene og finne apotekets rolle i helsevesenet».

— Hvor godt har dere lykkes?

— Vi har kommet langt og saken er nå tungt på dagsorden, men vi er ikke i mål. Det mest sentrale blir å etablere samhandlingstrekanten fastlege, apotekfarmasøyt og kunde. Mye godt samarbeid fungerer på dette nivået allerede, men overbygningen mangler. Myndighetene må ville noe her, vise hva normene for god praksis er, og det vil de nok etter hvert, sier Finsnes.

Selv har han snakket om samhandling siden 2004, om ikke før.

— Hvordan synes du dialogen med myndighetene har vært disse sju årene?

— Jeg har opplevd både lyspunkter og tyngre tider. Ereseptprosjektet har vært krevende, men endte med et konstruktivt samarbeid med Helsedirektoratet. Neste år rulles det ut i alle landets apotek. Den tyngste tiden var våren 2007, da vi opplevde mye negativ offentlig omtale etter påstander om økonomiske ulovligheter. Saken, slik den ble fremstilt i Aftenposten, var dypt urettferdig og det føltes fullstendig meningsløst å slå tilbake skygger. Heldigvis var faktagrunnlaget deres så dårlig at ingen andre medier fulgte etter, og Økokrim henla også saken, men det var en vanskelig tid. Også forholdet til Statens legemiddelverk var dårlig i den perioden, innrømmer han.

— I dag har vi et åpent og godt forhold til alle deler av bransjen, både det offentlige, industrien og fagforeningen.

— Samarbeidet med den farmasøytiske profesjonen har faktisk vært det mest givende for meg. Norges Farmaceutiske Forening har, gjennom de tre lederne jeg har lært å kjenne, alltid vært veldig ivrige i å samarbeide med oss om å utvikle apotekfarmasøytrollen, sier Finsnes

— Hvilke kunder kommer til å trenge apotekene mest i fremtiden, tror du?

— De som er i ferd med å bli kronikere og de som har en kompleks legemiddelbruk. Begge gruppene øker i omfang, og jeg forstår simpelthen ikke at myndighetene ikke er mer offensive i å bruke apotekets kompetanse. De bruker massevis med penger på flotte og fine legemidler, men knapt en krone på å forsikre seg om at pasientene lærer å bruke dem riktig for å få full effekt av behandlingen.

— Det er jo som å kjøpe en fin bil uten å investere i service og vedlikehold.

(Publisert i NFT nr. 12/2010 side 41–43.)