Det er en god dag for enhver bilinteressert person i Akershus, noe Bruun har tatt konsekvensen av. Følgelig blir vi fraktet videre i hans MGB, British Racing Green selvsagt, med så å si usynlige fire tiår på akslingen. Resultatet er brede smil i begge bilens seter, og en følelse av å være ­halvparten av bilens alder for både intervjuobjekt og ­intervjuer. Men nå et snev av farmasi.
— Jeg er en mislykket medisiner, svarer Bruun på hvorfor han på et tidspunkt ble registrert mellom Etatens permer.
— Hvorfor?
— Vel, jeg var blant annet med på å starte riksmålsforbund, drive skoleavis og være leder av gymnassamfunnet på ­Lillestrøm sammen med blant andre Werner Christie, som senere ble helseminister, og Åse ­Kleveland, som ble kulturminister, og gjorde vel alt annet jeg kom over enn ­skolearbeid. Det satte ­naturlig nok sitt preg på karakterene. Løsningen var å jobbe et år på sykehus og samtidig ­forbedre ­karakterene som privatist, forklarer farmasøyten.
Så åpnet det seg en mulighet for å ­studere medisin i Spania, og Bruun grep den med både armer og ben.
— Jeg satte meg på flyet til Madrid, kun utstyrt med adressen til den norske ­ambassaden, forteller han.
— Det slo meg jo ikke at dette var et ­Spania under Franco, legger han til.
Verken Studentunionen eller spanske tollere tok imot det bruunske initiativ med åpne armer.
— I bagasjen hadde jeg Damms ordparlør for norsk–engelsk og engelsk–norsk. Den hadde rødt omslag, noe som på ingen måte var populært i datidens Spania – tollerne mistenkte at det kunne være Maos bok, ikke Damms.
Vel, inn kom han, men spansk kunne Bruun ikke.
— Vi var åtte nordmenn som gikk på fransk sommerskole på universitetet for å lære spansk, det var det eneste tilbudet. Det var tøft, men jeg kom igjennom med et nødskrik, og veien lå åpen til universitetet i Cadiz. Der hadde vi leid en diplomatleilighet for å komme i nærheten av norsk boligstandard. Det var tøffe forhold på universitetet også. Her var vann­kanonene permanent på plass, det var piggtråd og eksempelvis forbud mot å samles mer enn fem personer på rommet da vi kunne mistenkes for å drive politisk virksomhet, ­utdyper farmasøyten.
Før avreise hadde han søkt om opptak til både farmasi og medisin i Norge, og da ­beskjeden kom om at man var klar for å ta ham imot på Farmasøytisk institutt (FI) la Bruun både Spania og drømmen om medisin bak seg.
— Med tiden ble alle norske studenter ­hentet hjem på grunn av de tøffe forholdene, og samtlige ble leger. Vi forsto jo at vi hadde dummet oss ut som dro til Franco.

En utradisjonell inngang til ­farmasien altså, og Bruun kan vel også sies å gå sin egen vei når han beskriver studietiden på Blindern. Mange omtaler dette som gylne år fylt med glede over å berike seg faglig, Bruun trekker frem kjedelig læringsmetodikk og for lite av det som føltes mest relevant.
— Til å begynne med opplevdes det som skrekkelig skolepreget, altså en videreføring av gymnaset. Vi hadde for eksempel mye laboratoriearbeid uten å ha den teoretiske bakgrunnen. Sagt med andre ord; vi sto og rørte, og det hendte ting som var spektakulære.
— Her må du utdype.
— Det endte med en ti i skuddet-liste over utblåsninger på laben, og jeg vant. Ved et uhell mistet jeg en klump med metallisk natrium i en skål med vann, noe som utløste en ­voldsom reaksjon. Jeg blåste hele min egen og naboens laboratoriebenk fri for glass, og det sto ­porselenskår i ryggen på frakken min. ­Heldigvis så en vit.ass. hva som var i ferd med å skje da natriumet for rundt i skålen med en stor ildsøyle, og han rakk å brøle «løp!». Alt i alt en pangstart på farmasikarrieren.
Bruun oppsummerer studietiden som en rekke puggeaktivitet han senere har opplevd å ha lite bruk for, men som inneholdt utrolig mye moro av det som må karakteriseres som ikke-farmasøytisk aktivitet – eller kanskje det nettopp var det det var.
— Vel, senere ble det ikke så galt. Vi hadde mye kjemi og laboratoriearbeid, og produksjon var morsomt. Analyse derimot var tuklete. Men, nå er jo studiet endret, og ja – vi ble forferdelig nøyaktige av det. At vi måtte pugge 150 enkelt- og døgndoser på virkestoffer er til å forstå, men å pugge 200 planter i et ­herbarium er noe annet. Jeg ser at det er ment som en allmenn legemiddelutdanning, men den ga for dårlig grunnlag i farmakologi, for ikke å snakke om å lære å formidle det vi hadde lært, ­understreker han.
Farmasøyten trekker frem et visdomsord fra dosent Waaler på Blindern for å illustrere.
— Han sa: «Hva du enn gjør eller ikke gjør, still deg ikke hen i en krok og vær begavet.» Etter mitt syn er dette viktig ­lærdom, det var for mange farmasøyter som holdt seg på bakrommet og bak i ­resepturen, og sikkert var begavet, fremfor å ha direkte kundekontakt fremme i det som den gang het skranken. ­Kundene het for øvrig publikum og arealet mellom inngang og skranke ble kalt publikumsrom. Dagens ­problembaserte læring anser jeg for å være gull. Vi måtte pugge ­biokjemiske kaskader av reaksjoner. Sikkert nyttig, men jeg har hatt ­minimal glede av det. Mitt kull var av de første på en ny studieordning, og den er som sagt heldigvis endret mange ganger etter den tid.

Interessen for medisin, og da i samspill med mennesker, var viktig for den ­nyutdannede farmasøyten.
— Før jeg var ferdigutdannet hadde jeg ­jobbet meg inn på sentrallaboratoriet på det som nå heter Ahus, ved å først ha en ­gjesteopptreden en sommer som portør. På laboratoriet ble jeg etter hvert en racer til å stikke intravenøst. På sykehuset møtte jeg alle typer mennesker, også de som sto i svært ­krevende situasjoner. Som du ser har jeg alltid hatt flaks og kommet meg innenfor, sier Bruun med et smil.
— På sykehuset satt jeg også nattevakt i helgene ved siden av studiene; 12-timers vakter på enkeltpasienter som i hovedsak var alvorlig syke eller døende. Det ga meg perspektiv. Da jeg kom ut i apotek var det jo snakk om publikum, så å gå fra publikum til kunder var en øvelse – her snakker vi om et svært konservativt miljø, legger han til.
Da han var ferdig studert, sto kongen klar med sine grønne klær og ønsket at Bruun skulle yte sin skjerv for fedrelandet.
— Tilværelsen som militærapoteker på Starum var fantastisk morsom. Dette var forsyningspunkt for millitærforlegninger i hele Sør-Norge, og jeg var en av få som fikk lov til å ha med hund i militæret.
Leiren ble også benyttet av både sivil­forsvaret og hundetjenesten i politiet, og det ble arrangert lottekurs hvor militærapotekeren var hyret inn som foreleser.
— Men, det var stusslig om kvelden, ­husker han.
Fullt så stusslig var ikke narkotikatransporten Bruun og hunden Trym sto for.
— Vi dro på ettersyn rundt om på disse «moene» ved Gardermoen. Her var det lagret store feltsykehus i beredskap, og her fantes det også rikelig med narkotiske stoffer helt ­tilbake fra krigens dager. Dette var legemidler som skulle skiftes ut. ­Følgelig måtte de ­transporteres til Starum for destruksjon, men disse varene kunne jo ikke overleveres til hvem som helst i uniform. Løsningen var å fylle hele min private VW Variant, faktisk så mye at bilen begynte å ligge nedpå. Jeg kjørte med Trym (strihåret vorsteher) sittende ved siden av meg i passasjersetet som «bodyguard». Da jeg kom frem til leiren, ringte jeg på hos sjefen for Sanitetsmagasinet og sa at jeg sto utenfor med en bil full av narkotika. Han lurte på om jeg var blitt gal, men hva var alternativet? Å kjøre med eskorte fra militærpolitiet ville jo bare tiltrekke seg oppmerksomhet. Trym og jeg var helt under radaren, og vi ble heldigvis ikke stoppet i politikontroll underveis. Da ville jeg nok hatt en liten forklaringsutfordring.

Tilbake i sin egen garderobe ønsket Bruun seg jobb i Nycomed.
— Jeg ringte på og fortalte at jeg ønsket å arbeide i informasjonsavdelingen. De tok meg inn, og jeg fikk snakke med Tove Måseide som var infosjef – et fyrverkeri av et menneske. Det var ingen ledige stillinger akkurat da, men direktør Olav Bjørnson sa at «vi kan jo bare droppe å avertere for Senokot noen måneder, og ansette deg».
For Bruun ble det et år i informasjons­avdelingen og ytterligere et år i klinisk avdeling.
— En spennende tid hvor jeg traff flinke folk og lærte å samarbeide på tvers av profesjoner. Det innebar at jeg også oppdaget at leger ikke kan alt. Med den erfaringen i bagasjen var det mye enklere å snakke og dele kunnskap med leger, sier han.
Privat ble det også endringer.
— Jeg giftet meg med «fadderbarnet» mitt fra FI, så jeg misforsto kanskje litt, ­forteller Bruun.
— Da hun var ferdig to år etter meg, ønsket vi oss apotek. Men, det måtte et visst antall års apotekpraksis til for å kunne få ­apotekbevilling, bortsett fra i de tilfellene hvor man ikke fikk søkere første gang og måtte utlyse på nytt – da ble det gitt ­dispensasjon. Nord-Norge eller Vestlandet var alternativene, og det var ledig apotek i Høyanger i Sogn og Fjordane, ­forklarer han.
Med vitenskapelig metodikk satte han ­passerspissen i Oslo og det andre benet i ­Høyanger. Sirkelen ble tegnet, og ­sammenliknet med hvor den gikk igjennom ­Gudbrandsdalen var det jo ikke så langt til det ledige apoteket.
— Jeg hadde bare glemt å kalkulere inn noen fjorder og ferger, medgir Bruun.
— Det var veldig spesielt å komme dit, ­faktisk som å reise langt tilbake i historien. Her var det en stor arbeidsgiver, nemlig Årdal og Sunndal Verk. Da vi kom med ­lokalbåten fra Bergen for å se på både ­stedet og ­apoteket, ble vi tatt imot av ­ordføreren på kaia. Da vi tok over apoteket, holdt verksdirektøren ­mottakelse for oss. Der fikk vi hilse på personer man mente vi passet sammen med i lokalsamfunnet, slike som distriktslege, tannlege og veterinær, rektor ved videregående skole, ­kultursjef og ledende ingeniører ved verket. Det ble et skikkelig ­kultursjokk, understreker han.
Klassedelingen satt sterkt i alle lag, og ­fortonet seg nesten som et omvendt klasseskille.
— Like etter at vi hadde kommet til bygda ble vi invitert hjem til en av teknikerne på ­apoteket, og hadde det veldig hyggelig. Men, da vi skulle gå, måtte hun først gløtte på døren for å sjekke at ingen så at vi hadde vært der. For da kunne de få problemer med at de hadde invitert noen som egentlig ikke tilhørte deres «normale» omgangskrets.
Bruun trekker frem andre eksempler, som at man på verket fikk liste over hvilken ­juletrefest man skulle gå på. Her var det én for ­funksjonærene og én for arbeiderne.
— Dette fikset jeg ikke, så vi flyttet etter hvert ut til Kyrkjebø – et vakkert sted langs Sognefjorden. Her opplevde vi at det var mer normale omgangsformer uavhengig av stilling på verket eller sosial posisjon for øvrig, og vi fant oss vel til rette.

På samme tid eksploderte oppdretts­næringen, noe som skulle få stor betydning for farmasøyten.
— Da fiskesykdommene kom, oppsto behovet for legemidler, og det er ikke noen overdrivelse å kalle det for vill vest-tilstander. Næringen og dens behov for legemidler falt mellom alle aktuelle departementer, og det eneste tilgjengelige var rensubstans – ikke ferdige legemidler. Jeg reagerte da vi begynte å få bestillinger på tønner av virkestoff som enkelt forklart skulle dumpes i fjorden. Det gikk spesielt mye rent oxytetracyklin. Etter å ha regnet på mengdene kom jeg til at en vanlig leveranse til et fiskeoppdrett som hadde fått utbrudd av kaldtvannsvibriose, brukte like mye legemiddel tilsvarende at samtlige innbyggere i Sogn skulle bli behandlet med en ukes kur med oxytetracyklin, illustrerer han.
Bruun var ikke alene om å bekymre seg over tilstandene. Flere engasjerte farmasøyter, med Kari Grave ved apoteket på ­Veterinærhøgskolen i spissen, og flere veterinærer ute i felt begynte å snakke sammen. Noe som endte med en stor tverrfaglig ­konferanse i Molde hvor ulike fagmiljøer ble samlet for å se på ­problematikken rundt fiskeoppdrett, ­sykdommer og det flere og flere så var ukritisk og sterkt miljøskadelig bruk av legemidler.
— Det ble et helvetes spetakkel, husker han.
— Vi valgte å lukke møtet for pressen ­ettersom temaene som skulle diskuteres potensielt kunne skade næringen, og for å kunne etablere et samarbeid med bransjen var det nødvendig. Vår bekymring var miljøkonsekvensene og restkonsentrasjon av legemiddel i fisk. Man ville aldri finne rester av stoffene i fisken med de grovmaskede analysemetodene som myndighetene den gang benyttet, påpeker han.
Den noe uortodokse behandling av pressen førte til enkelte spekulasjoner i avisspaltene, men ikke den eksplosjonen som potensielt kunne kommet dersom de temaene som ble tatt opp på konferansen skulle komme ufiltrert ut.
— Det må ­legges til at andre land som Danmark, Skott­land med flere også hadde ­betydelige problemer med syk-
dommer på ­opp­-
drettsfisk og brukte mye legemidler, men der var dette et ikke-problem på grunn av faren for å skade næringen. Så kom jeg i kontakt med arbeidstilsynet på Vestlandet, som også var interessert i ­hvordan disse legemidlene ble håndtert. ­Oppdretterne fikk jo tønner med rent legemiddel, og da snakker vi om 25 og 50 kilos dunker med virkestoff. Mange av disse stoffene var svært hud­irriterende, for ikke å snakke om potensialet for kontaminasjon og ­resistensutvikling når det gjaldt ­antibiotika. Som oftest ble legemidlene ­blandet med ­fiskefôr i sementblandere nede på ­kaianleggene. Ikke særlig mye GMP over slike tilberedninger. Løsningen var å utvikle noen enkle arbeidsmiljøkurs i hvordan legemidler og kjemikalier skulle håndteres forsvarlig.
Så var det lakselusen.
— Lusemiddel kan gjerne sammenliknes med bruken av nervegasser slik en spesielt kjenner fra 1. verdenskrig. Nervesystemet angripes. Knepet er å dosere slik at lusene dør og fisken overlever. Det finnes en rekke skrekkhistorier om hvordan nervegiften ­påvirket dem som jobbet med disse midlene. Oppdretterne var ofte «tørrlagte» fiskere, og hadde følgelig ikke samme forhold til og kompetanse om legemiddelbruk ved ­matproduksjon slik som bønder har. Ved avlusning ble laksen badet i egne kar med lusemiddel samtidig som man hadde en kontrollfisk gående i den samme oppløsningen for å passe på at dosen ikke ble for høy.
Engasjementet gjorde at han var mye borte fra apoteket.
— Da var det godt å ha en tålmodig kone som også er farmasøyt, medgir han.
Opplysningsarbeidet gikk videre, og det ble laget et tv-program i samarbeid med NRKs ­distriktskontor i Sogn og Fjordane. Det endte som storpolitikk.
— Vi ønsket å rette søkelyset mot proble­matikken, folk fisket jo utenfor mærene hvor det sto mye villfisk på grunn av fôrspill. Etter at programmet ble vist i beste sendetid, var helvete løs, igjen. Selv fikk jeg trussel­telefoner hjem, og NRK-reporteren mottok sågar drapstrusler. Programmet endte i Stortingets spørretime, og det ble nektet solgt til utlandet da det kunne skade den norske næringen. På den positive siden fikk vi til godt samarbeid med både Veterinærinstituttet og Veterinærhøgskolen i denne tiden, og her snakker vi om samfunnsfarmasi med stor S. Det er mange som skal ha kred for det som ble oppnådd via dette arbeidet, understreker Bruun.

Ferdig «sognet» gikk Bruun fra et av ­landets minste til landets største ­apotek, ­Jernbanetorget i Oslo.
— Det var vel slik at ingen ville ha ­Høyanger, derfor fikk jeg det og ingen ville ­heller ha Jernbane­torget og dermed gikk ferden dit. På ­sistnevnte hadde vi døgndrift, som landets eneste ­apotek, 45 årsverk ­fordelt på tett ­oppunder 100 ­medarbeidere, hvorav 25 farmasøyter. Det var jo litt ­spennende, innrømmer han.
Utfordringene var mange, også med en ­personalgruppe som opplevde å utøve sine yrker i to forskjellige virksomheter – de som ­jobbet dag og de som jobbet vakt.
— I tillegg var både plass og kapasitet sprengt da jeg kom. Og, man benyttet ­fremdeles skrivemaskiner, så det første jeg gjorde var å få et dataanlegg på plass. Naturlig nok tok det tid å bli kjent, jeg ble kalt l`Erling – uttales lærling – den første tiden.
Og, utfordringene lot ikke vente på seg. Myndighetene krevde mer lønnsom drift, og Bruun måtte omorganisere på grunn av endret økonomisk grunnlag.
— Da måtte jeg gjøre det tyngste jeg har gjort i min karriere, nemlig å si opp sytten personer – en masseoppsigelse i mine øyne. Heldigvis hadde jeg god dialog med begge fagforeningene, som jeg opplevde som ­konstruktive. Det var en forferdelig situasjon, og derfor viktig å snakke godt sammen. Mitt mål var å kunne ta de oppsagte i hånden og se dem i øynene i etterkant av prosessene, og det klarte jeg. Det ble til og med ros fra ­departementet for en ryddig prosess, men spydspissen i apotekdrift, slik vi oppfattet oss selv, med et særdeles kompetent personale og muligheter til å gå litt utradisjonelle veier, ble borte.
En annen minneverdig, og langt ­hyggeligere, opplevelse fra denne tiden er samarbeidet Bruun etablerte med døgnapotek i Sverige og Danmark.
— Det fikk jeg god bruk for. Jeg fikk ­fredag ettermiddag en telefon fra sykehuset i Tromsø som hadde fått inn et barn med en sjelden ­blødersykdom. Vedkommende trengte ­tilførsel av en spesiell koagulasjonsfaktor som ikke fantes i Tromsø eller i Norge for øvrig skulle det vise seg. Jeg ringte min gode kollega på Apoteket Scheele i Stockholm og han hadde. Dette ble fraktet med fly til Fornebu og deretter til Tromsø hvor speditør sto klar til å frakte legemiddelet til sykehuset. Men, han fikk ikke legemiddelet før det var betalt moms for det siden det kom fra Sverige. Hva skulle man gjøre? Det var få å ringe en ­fredagskveld. Løsningen var speditørens gode hjerte – han la ut for momsen, og det var ikke snakk om ­småpenger. Klokken 22 på kvelden kom ­telefonen fra sykehuset, pasienten har fått legemiddelet og overlevde. Det var verdt fem års utdanning, understreker han.
I ettertid ble hendelsen løftet til ­myndighetsnivå, og man fikk ny løsning for betaling av merverdiavgift i slike tilfeller.
— Og, så har jeg reddet en Rolling ­Stones-konsert på Valle Hovin, skyter Bruun inn.
— Hva?
— De hadde vært så uheldige å søle cola i miksebordet, og trengte ren sprit for å få renset alle kontaktene. «Alt for musikken», tenkte jeg, så de fikk med seg en liter 96 prosent sprit. Jeg vil helst ikke snakke om hvordan det ble bokført.
Det hører også med til historien at ­apoteket på Jernbanetorget leverte hostesaft til Frank Sinatra da han holdt konsert i Oslo under Bruuns tid, og her var ingen av ingrediensene under 40 prosent alkohol.
— Med tiden ble apoteket så trangt og vanskelig å drive økonomisk at jeg gjorde noe så utradisjonelt som å ansette en siviløkonom. Kristin Klem kom inn som faglig ansvarlig, og jeg tok meg av det som i dag heter HR samt forretningsutvikling. Sammen ble vi et fint lederteam. Jeg brukte profesjonell hjelp til å ansette, og valgte bevisst folk som ikke liknet meg, forklarer farmasøyten.
— Som ledertrio dekket vi ganske godt hele spekteret av oppgaver for å kunne drifte en så stor organisasjon.
Utvidelse var nødvendig, det var åpnet for forsøksdrift for apotek og også her var Bruun med.
— Planen var å åpne et lite apotek i ­Kongens gamle venterom i Østbanehallen i tilknytning til åpning av Gardemobanen, legge et lite filialapotek for reisende på Gardermoen, fortsette med Jernbanetorget og åpne apotek på Grønland med spesiell vekt på å betjene innvandrere samt legge administrasjonen hit for alle apotekene. Apotekforeningen var lite fornøyd med forslaget, og Helsedirektoratet karakteriserte planen som interessant, men vel kreativ. Men, med en vanvittig fremdriftsplan kom i alle fall apotek i Østbanehallen på plass.

Neste stopp på Bruuns farmasøytiske reise ble Tøyen.
— En skikkelig flerkulturell kundekrets hvor det ble undervist i 52 morsmål på barne­skolen. Dette prøvde jeg å reflektere i bemanningen, noe som førte til at vi trakk til oss ­første­generasjonsinnvandrere også fra andre bydeler, og vi var blant de første som tillot hijab som arbeidsantrekk, forteller han.
Engasjement innen det som skulle bli LAR og deltakelse i styringsgruppen for sprøytebussen i Oslo ble det også. Og, en liten reprise på narkotrafikken fra militæret.
— Jeg leverte metadon til fangene på ­Botsen, så da gikk jeg med en ryggsekk full fra Tøyen og ned på Grønland.
Så kom dereguleringen av bransjen, og det ble en vanskelig tid, ifølge farmasøyten.
— Når jeg først skulle selge apoteket, måtte det være til en kjede jeg kunne være med på å forme selv. Jeg likte hvordan engelskmennene ­presenterte seg, og jobbet faktisk parallelt i Alliance i nærmere et halvt år før salget var gjennomført. Der var vi ­­fire–fem personer på kontoret, og vi hadde ikke så mye som en ­kulepenn engang. Marit Lambrechts kom inn som leder i Norge, og vi bygget sten for sten. Jeg pleier å si at de ikke kjøpte apoteket mitt, men nettverket mitt.
Bruun ser tilbake på tiden i toppledelsen av Alliance i Norge som både spennende og utfordrende med en utrolig flott gjeng ­dedikerte medarbeidere, men det kostet ham helsen til slutt.
— Jeg måtte ta time out da vi hadde nådd 120 apotek og jeg hadde ansvar for topplinjen med et tall bestående av absurd mange nuller.
— Ble det et godt skifte i apotekbransjen, etter ditt syn?
— Kunden har tjent på det i form av økt ­tilgjengelighet og at kundeoppmerksom­heten har blitt en annen. Standarden på apotek har også blitt mye jevnere over hele landet. I ­tillegg synes jeg mersalg, eller ­servicesalg som vi kaller det, av tilstøtende produkter til lege­middelbehandlingen er svært bra. ­Leppestifter og kalendergaver tenner jeg ikke på, understreker han.
— Det er synd at myndighetene skrur til avansen på det som skal være kjerne­virksomheten til apotek, tilføyer han.
— Men, er det hele sannheten da? Enkelte vil vel hevde at man via den ­vertikale ­integreringen av markedet ­skummer fløten i grossistleddet og gråter sine bitre tårer hos detaljisten?
— Tja, jeg mener i alle fall å huske at Apotekforeningen i sin tid advarte mot den integrerte løsningen. Men, det forsto ikke ­politikerne og byråkratene ville ikke høre på det øret. Bransjen har hele tiden klart å ­tilpasse seg, mens mitt ønske er at ­kjernevirksomheten også skulle være det økonomiske grunnlaget for driften.
— Hva med betalte tjenester som plaster på såret?
— Betalte tjenester har jeg veldig sans for, det er noe jeg ser som apotekenes fremtid. Det må vi få til. Vi har mye å tilby, men det må foregå uten profesjonskamp mot legene.

Etter å ha vært direktør i sju år kom Bruun tilbake etter time outen, og han fant seg ikke til rette i systemet.
— Jeg begynte å jobbe meg nedover, og var omsider tilbake som apoteker – først i Boots og nå i Apokjeden. Her ligger jeg svært lavt som en stille og kanskje noe egenrådig med­arbeider, innrømmer han.
— For meg har det alltid vært givende å komme på nye apotek, kjenne på temperaturen og se potensialet som ligger der. Mye handler om å ha et godt arbeidsmiljø og å ha det moro på jobben, slår han fast.
— Hva med fremtiden? Vil det være behov for apotek når nye teknologiske løsninger kan ta seg av leveringen?
— Logistikken er nok ikke så vanskelig å automatisere, men tilliten folk har til ­farmasøyter og apotek er gullet vi må ­forvalte. Den dagen den forsvinner er det kjørt. Selv er jeg spent på hvordan man skal tiltrekke seg kvalifisert personale fremover. Hvem skal fylle hullet etter den første ­boomen med unge ­apotekere? Er det ­apotek studentene er opptatte av i dag? Hvordan man skal få inn mastere i alle disse enhetene blir en utfordring.
— Men, trenger vi alle disse apotekene da?
— Nei. Det er så synd, for ingen av ­kjedene vil gi seg i etableringskappløpet. I dag er det fire apotek på Ski, det var ett da vi flyttet hit i 1988. Med Langhus er det fem apotek på cirka 30 000 innbyggere. Tidligere regnet man ett apotek per 15 000 som en grense for ­økonomisk drift.
Med tanke på rekruttering ber vi om Bruuns syn på 3 + 2-modellen.
— Bachelorer og mastere lærer på ­forskjellige måter. Høgskolen er langt mer ­skolepreget i undervisningsformen, og man kan ikke etter mitt syn legge disse ­utdanningene rett på hverandre. Nå skal det også sies at det er lenge siden jeg underviste på høgskolen sist, men ­reseptarutdanningen var i alle fall mer ­skolepreget da jeg var der.
Ok, vi lar den diskusjonen ligge, og pirker litt i hva apotekeren driver med ellers – det lukter jo litt bilinteresse av opptakten til det hele.
— Denne har vi plukket helt fra ­hverandre, gått over og satt sammen igjen. Og, så har vi byttet til V8-motor, sier Bruun når vi igjen står ved siden av den engelske 40-åringen i oppkjørselen.
— Somrene tilbringer vi på Larkollen i Rygge hvor vi har hytte, og der har jeg en klassisk Porsche 911/964 Carrera 4, legger han til mens kromen blinker i solskinnet.
Vi unner ham muligheten til å få luftet seg litt etter så å si et liv i apoteket – det er jo mye god medisin i frisk luft også.

(Publisert i NFT nr 5/2015 side 30–34.)