Store ressurser: Smitteverndirektør John-Arne Røttingen forteller at Folkehelseinstituttet bruker store ressurser på å følge opp ebolautbruddet i Vest-Afrika. Foto: Kai Hovden

— Det er travle tider, slår Røttingen fast når vi når ham på telefonen.
Verdens helseorganisasjon (WHO) har nettopp vært på tråden, og Røttingen kom selv hjem fra Genève og WHO kvelden før.
— Folkehelseinstituttet bruker mye ­ressurser på å følge opp ebola i Vest-Afrika, og på å håndtere smittefrykt og trusselen i et eventuelt utbrudd her i Norge. God informasjon til befolkningen er avgjørende, understreker smitteverndirektøren.

Innsats

Folkehelseinstituttet samarbeider tett med Helsedirektoratet, Helse- og omsorgs­departementet, Utenriksdepartementet og andre departement om norsk oppfølging av ebolautbruddet.
— Det innebærer jevnlig dialog og møter. Vi har en egen utbruddsgruppe på ­instituttet som arbeider med beredskap og å spre kunnskap til helsetjenesten og kommunene i forbindelse med dette. Vi har vært nødt til å mobilisere betydelige ressurser, så per i dag jobber minst ti personer full tid med dette, forteller Røttingen.
Han viser videre til at det er forskjell på tilfellene hvor man målrettet henter ­smittede personer til Norge for behandling, og ­situasjoner der det rapporteres om et mulig tilfelle av smitte hos en person i Norge.
— Når det gjelder sistnevnte ­senario, ­jobber vi med å være forberedt i alle ledd. Vi skal kunne støtte opp og rykke ut ­dersom det er reell mistanke om smitte. Det betyr blant annet å følge opp kommunene og å ­verifisere eventuell smitte. Folk som har vært i utbruddsområdet kan ta kontakt fordi de er bekymret for om de er ­smittet. Da er det avgjørende å sjekke disse ut snarest mulig, og dette arbeidet bidrar Folkehelse­instituttet til å skolere folk i. Ved et ­mistenkt tilfelle er det viktig at vedkommende ­håndteres på en god måte og kommer i behandling. Her er det ikke snakk om blålys – det står heldigvis ikke om timer. Det gjør det mulig samtidig å ta de nødvendige ­smittevernmessige ­hensyn, påpeker Røttingen.
Folkehelseinstituttet driver ikke selv forskning på ebola, men har etablert ­diagnostikk på dødt virus for å kunne måle virus i blod.
— Vi har et samarbeid med folke­helsemyndighetene i Sverige når det ­gjelder levende virus, da de har såkalt kategori fire laboratorium – noe vi ikke har i Norge, ­forklarer smitteverndirektøren.

Internasjonalt samarbeid

Situasjonen ebolautbruddet har skapt gjør det nødvendig å få vaksiner raskt på plass. Vi spør Røttingen om hva slags rolle ­Folkehelseinstituttet har i kvalitetssikringen av disse?
— Her er det Legemiddelverket, eller den europeiske legemiddelmyndig­heten EMA, som sitter i førersetet. Arbeidet følger ­sentrale prosedyrer i Europa, og ­ko­ordineres med det amerikanske FDA (Food and Drug Administration). Det er utfordrende når ­vaksiner må tas raskt i bruk for å kupere utbruddet, så her må man ­vurdere risiko opp mot nytte. Helse- og ­legemiddelmyndigheter i de affiserte ­landene må ta denne vurderingen, så dette må bli et samarbeid mellom FDA, EMA, WHO og de lokale myndighetene.
— Hvordan arbeider Folkehelse­instituttet med andre potensielle trusler, som ­biologiske våpen og influensapandemier?
— Når det gjelder biologiske våpen, har vi en nasjonal strategi og plan for dette. ­Folkehelseinstituttet har beredskaps­laboratorium som kan ­undersøke prøver på dette ­området. På ­influensa er det et godt ko­ordinert ­internasjonalt samarbeid, hvor man ­overvåker utbrudd og den årlige sesong­influensaen. Dette bidrar blant annet til at man kan justere vaksiner og fange opp alvorlige stammer av influensa som må ­følges spesielt – særlig hvis det kommer fra andre raser, som fugleinfluensa.
— Hva kan du si om Folkehelseinstituttets rammebetingelser på disse feltene?
— Dilemmaet er at man aldri er ­dimensjonert for slike situasjoner som vi nå har, det ville innebære å ha folk gående på lediggang under normale forhold. ­Situasjonen vi opplever i dag, altså med ebola­utbruddet, betyr at andre områder hos oss må ­nedprioriteres – vi har ikke samme unike form for beredskap som brannmenn har, så her må en del løpende funksjoner vike. Når det er sagt, skulle man alltid gjerne hatt mer ressurser, særlig når det er rift om kvalifisert personale og spesielt når det er store behov i de rammede landene. Vi har medarbeidere som for tiden er i Vest-Afrika og flere er klare til å reise for å bidra.

Vaksinefrykt

I den seneste tiden har vaksine­motstanderne fått adskillig spalteplass i media, og vi ber Røttingen beskrive hva slags rolle Folkehelseinstituttet har som folkeopplyser på dette området.
— Dette er noe vi tar veldig alvorlig og arbeider kontinuerlig med. Folkehelse­instituttet har egne folk som arbeider med god informasjon om vaksinasjons­programmet, slik at vi kan gi best mulig, og solid, informasjon om det vi vet. Bare gjennom kunnskap og informasjon kan vi demme opp for skepsisen.
Arbeidet kan være krevende, innrømmer smitteverndirektøren.
— Dilemmaet med vaksiner og fore­bygging er at folk bare ser effekten av ­fraværet av tiltak, ikke av tiltaket når det ­virker. Dermed er fokuset på uønskede effekter, bivirkninger, forståelig. Men ­fraværet av ebolavaksine i Vest-Afrika ­illustrerer hvor viktig det er å kunne ha ­vaksiner på plass når vi ser hvordan ­infeksjoner kan spre seg der de fleste er mottakelige. Statistikk og tall kan vise hva vi oppnår ved vaksiner for befolkningen som helhet, men dette kan blekne mot enkeltindividers skjebne når folk rammes av bivirkninger.
Røttingen viser til lokale forhold i Norge.
— Se på ebola og meslinger for ­eksempel. Meslinger var et virus som ga alvorlig skade og i enkelte tilfeller død også her til lands ikke så langt tilbake i tid. Dette er blitt håndtert ved hjelp av vaksine, og er derfor ikke synlig ­lenger som helseproblem. En ebolavaksine anses nå av de fleste som høyst nødvendig, noe man forstår ved å se de grusomme ­bildene fra de rammede landene.
— Hva med vaksinasjonsgraden i Norge, er den god nok?
— Ja, her i landet skal vi være godt ­fornøyde med vaksinasjonsgraden, den ligger på over 90 prosent når det gjelder ­barnevaksinasjonsprogrammet. I tillegg har vi et velfungerende system på å følge med på ­vaksiner via Vaksineregisteret. Her kan også alle logge seg inn og sjekke sine egne ­vaksiner, noe jeg tror bidrar til å holde ­dekningsgraden oppe. Men, i denne tilsynelatende gode ­statistikken kan det forekomme lommer med langt lavere ­vaksinasjonsgrad ut fra lokale eller for eksempel etniske forhold. Dette er vi på Folkehelseinstituttet opptatt av, ­understreker John-Arne Røttingen.

(Publisert i NFT nr. 11/2014 side 8–11.)