— Jeg tror det er tre suksessfaktorer som har gjort at Norge er sentrale i dette ­prosjektet: Det første er politisk innsikt og evne til å omforme behov til praktiske ­initiativ. Der var Tore Godal i Utenriksdepartementet sentral i starten. Det andre er at vi har ­handlings- og beslutningsevne, samt finansiering, blant annet ved hjelp av ­John-Arne Røttingen og Folke­helseinstituttet. Det tredje er at vi har ­fagkompetansen på FHI som har gitt oss kredibilitet og evne til å utforme innhold, mål og dra sammen ­fagfolk. Det bygger også på at vi var med og ledet ­styringsgruppen i ­ebolaforsøkene, og at vi da fikk et nettverk som ønsket å føre videre den satsingen, ­forteller farmasøyt og forsker Gunnstein ­Norheim ved Folkehelseinstituttet til NFT.

Lite land, viktig aktør

Inne i et lite kontorlokale på ­området til ­Folkehelseinstituttet på Lovisenberg i Oslo står Coalition for Epidemic ­Preparedness ­Innovations (CEPI) sine ­roll-ups med ­informasjon om det enorme ­globale ­vaksineprosjektet som Norheim og hans ­norske ­kolleger nå er dypt involvert i. 

CEPI ble stiftet i september 2016, og ­offisielt lansert under Verdens økonomiske forums årlige møte i Davos 19. januar i år. Bakgrunnen for koalisjonens oppstart var ebolautbruddet for noen år siden.

— Etter ebolautbruddet satte Verdens ­helseorganisasjon (WHO) i gang noe de ­kaller WHO R&D Blueprint for å forebygge epidemi. Det var fem arbeidsprosesser: Den ene skulle definere hvilke patogener eller trusler man skulle jobbe mot, en skulle jobbe med hva som allerede fantes av tiltak, en skulle ­planlegge nye forsøk, en skulle jobbe med å skaffe ­finansiering, og den siste skulle ­monitorere arbeidet.

Norge fikk den gangen ansvaret for ­å vurdere finansiering, og i november 2015 ­organiserte FHI et møte i Oslo for å samle alle de store finansieringsaktørene innen ­global helse.

Møtet ga en god motivasjon og en felles forståelse for hva man kunne gjøre, og hvor skulle gå for å få til noe sammen. 

— Etter oppstartsmøte på Verdens økonom­i­forum i Davos i januar 2016, ble det satt ned tre arbeidsgrupper som skulle se på innholdet og lage en ­«business plan» for CEPI. Det er ­vanskelig, for på den ene siden kan man ikke gi penger før man vet hva man gir til, men på den andre siden vet man ikke hva man skal definere som et behov før man vet omtrent hvor mye ­penger man kan få. Derfor måtte vi jobbe med å ­presentere ­realistiske mål for en femårsperiode og hva det ville koste. Vi måtte også finne ut hvilke av de 11 virusene WHO hadde satt på prioriteringslisten som skulle prioriteres først, forklarer han. 

Nye og ukjente virus

På listen med de 11 prioriterte virusene og sykdommene finner man ebola. Dette er forskningssamfunnet allerede kjent med, og når man i fremtiden skal jobbe tettere med ebolaviruset, vil man ha bakgrunn for å kunne komme enda raskere på banen med en ­vaksine ved et eventuelt nytt utbrudd.

Når det gjelder de andre virusene, har man ifølge Norheim helt andre utfordringer. De finnes det nemlig så lite forskning på at man starter med et helt annet utgangspunkt. 

— De tre virusene vi har valgt å satse på i første omgang er lassavirus, Midtøsten ­respiratorisk virus (MERS) og nipahvirus. Disse tre virusene har helt ulike geografisk område der de forårsaker sykdom. Nå må vi forberede oss på noe nytt og ukjent.

Lassavirus forårsaker blødningsfeber, og det smitter fra mus, som er naturlig bærer av ­viruset. Under tørkeperiodene kommer musene mer i kontakt med mat, og man kan få avføring i maten. Men man kan også få smitten fra pasient til pasient.

— Det er sjeldnere, men det kan skje, og er en av grunnene til at man ser en ­utbruddsrisiko. Det var nylig et mindre utbrudd i ­Nigeria med over 80 ­d­ødsfall. Årlig antall dødsfall antas å være ­mellom ­5000 og 6000, men på grunn av ­ikke-­eksisterende diagnostikk kan man ikke vite det nøyaktige antallet, forklarer farmasøyten. 

MERS er et beslektet virus til det fryktede SARS-viruset, som i 2002–2003 ­forårsaket sykdomsutbrudd i Asia og enkelttilfeller i Nord-Amerika. Siden 2005 har det ikke vært registrert noen SARS-tilfeller.

— SARS (Severe Acute Respiratory ­Syndrome) var et respiratorisk virus som førte til stor frykt, og i Canada innførte de til og med reiserestriksjoner i Toronto. Det hadde en stor påvirkning på kanadisk ­økonomi. Denne typen utbrudd har ikke bare helsemessig ­innvirkning,  det ­koster også mye penger for ­samfunnet. MERS har foreløpig ikke samme ­spredning som SARS, og har kun forårsaket litt over 1500 tilfeller og 640 dødsfall. Siden det er beslektet med SARS-virus og viser en del av de samme symptomene, tenker vi at det har noe potensial til å spre seg. Imidlertid er den største risikofaktoren for å bli smittet av MERS at man er i kontakt med ­kameler, fortrinnsvis i Saudi-Arabia. Den største faktoren som fremmer spredning er hvis MERS-smittede pasienter blir behandlet på sykehus hvor det er dårlig ­sykehushygiene. Det skjedde blant annet på et sykehus i Sør-Korea i 2015, med et utbrudd på 186 tilfeller. De med flest ­kontakter og besøk på sykehus stod for mesteparten av smitte av ­sekundærtilfeller. Viruset hemmer ­luftveisfunksjonen og omtrent en tredjedel av påviste tilfeller har omkommet.

Det tredje viruset som i den neste ­femårs­perioden settes i førersetet, er nipahviruset.

— Det er et såkalt paramyxovirus som er naturlig forekommende i flaggermus og ­griser, og er geografisk knyttet til Asia. Det første utbruddet ble påvist i Malaysia i 1998, hvor rundt 40 prosent døde. Bangladesh er et land der vi har sett en del tilfeller. Vi har ­foreløpig globalt sett kun litt under 600 ­tilfeller, men det vi ser er at det kan spre seg fordi verten, ­fruktflaggermus, er så utbredt i et stort belte på tvers av ­kontinentene Asia og Afrika. Men det har ikke spredt seg så mye som vi har fryktet, og det er et relativt sjeldent virus, så det er nok det av virusene vi har plukket ut som har minst ­sykdomsbyrde i dag. ­Nipahvirusinfeksjon fører til hjernebetennelse, og kan i verste fall føre til koma innen 1–2 døgn. Det er ­imidlertid en svært sjelden sykdom og ingen tilfeller er ennå påvist i områder utenfor Malaysia, Bangladesh og India.

Alvorlighet og mulig vaksine

At nettopp disse virusene blir plukket ut først, er ifølge forskeren en kombinasjon av hvor utbredt viruset er og mulighetene for at det skal spre seg, og hvor nærme man er på veien mot en vaksine. 

— Noen av sykdommene har det ­amerikanske militæret jobbet med å utvikle vaksine for, som for eksempel lassaviruset. For CEPI er det imidlertid viktig å ha et mål som vi når i løpet av vår første periode, og å velge virus der en vaksine kan skape en ­folkehelseeffekt i en global dimensjon.

Definisjonen på hva som kategoriserer et mindre sykdomsutbrudd er noe uklart.

— I alle fall hva som er forskjellen på et utbrudd og en epidemi. For sistnevnte må det dreie seg om et mye større område. Så et utbrudd kan være i Oslo, men for å regne noe som en epidemi må det være et større geografisk område. Pandemi gjelder over flere kontinent, eksempelvis influensa eller ­tuberkulose, som er en større bekymring, men utenfor CEPIs målområde.

Norheim mener en av de unike tingene med CEPI er at de i tillegg til myndigheter, private donorer og forskere også har ­medlemmer fra alle de største globale ­vaksineselskapene i sitt styre.

— De er tett involvert i forhold til hvilke mål som er mulig å nå og hva man realistisk sett kan få til på fem år. I tillegg til GlaxoSmithKline (GSK) er Merck, Johnson & Johnson, Sanofi, Pfizer og Takeda representert gjennom to styrerepresentanter. Alle bioteknologiselskaper i USA kan også velge å være med i en koalisjon som har med en representant i dette styret.

Ifølge farmasøyten visste man veldig lite om finansieringsmulighetene før jul i fjor, og man trodde kanskje at man hadde 25–30 millioner euro.

— Men rett før årsskiftet kom det ­beslutninger om å støtte satsingen i stor skala. Nå er det mulig å gjennomføre målene vi har satt oss, med aktører som Norge, Tyskland, Japan, India, Wellcome Trust og Bill & Linda Gates Foundation med i finansieringen, forklarer han. 

Den første utlysningen etter vaksineutvikling ble lagt ut 19. januar. Håpet er at CEPI over en femårsperiode har utviklet to til tre kandidater for hver av de tre sykdommene frem til fase 2-forsøk.

— Det er relativt små miljø som kan disse sykdommene, men vi vet at vi har minst fem kandidater per sykdom, som har vist at deres konsept fungerer i dyremodeller.

Samtidig som man jobber med utvikling av nye vaksiner, satser man også på å kunne respondere raskere på utbrudd av nye eller tilbakevendende infeksjoner hvor vaksiner kan ha en avgjørende folkehelseeffekt.

— Da jobber vi mer på prosjekter på tvers av patogener, og man må ha mer samarbeid på og analyse av hvilke teknologier som kan være mest nyttig.

Har ikke råd

CEPI ønsker også å jobbe med å skaffe tilgang til vaksiner i land som ikke har ­betalingsevne, men der de fleste ­utbruddene skjer.

— Der kommer spesielt India inn, og våre samarbeidspartnere der skal hjelpe med ­kapasitetsbygging og samarbeide om ­hvordan vi skal oppskalere og sikre tilgang. På sikt håper vi å få til produksjon der. Vi ønsker også å påvirke markedet. Hvis man sitter med et ­produkt man har utviklet, men ingen kjøper det i de landene det er utbrudd, så må man skaffe noen som kan kjøpe disse produktene for disse landene og som kan lagre dette til det er et behov. Ideen er at landene skal kjøpe disse selv etter hvert, men da må man sannsynligvis begynne med internasjonale aktører som for eksempel vaksinealliansen Gavi.

For å kunne gjennomføre prosjektet slik CEPI ser det for seg, har man ønsket seg finansiering på opp mot én milliard dollar. Foreløpig har man oppnådd rundt ­halvparten. Norheim understreker hvor viktig det er å holde de som finansierer ­vaksineutvikling oppdatert gjennom hele prosjektet.

— Vi ser at det er viktig å ha tett dialog ­mellom de som utvikler nye vaksiner og de som finansierer utviklingen. Hva skjer, hvor ligger utfordringene, og hvor kan vi gå for å få prosjektet videre? Og hvis det ikke går videre, så er det viktig å stoppe ­prosjektet i tide, slik at andre kan få muligheten med sine konsept i stedet. Så vi må være i ­førersetet og dra disse prosjektene slik at de når målet innen fem år.

— Hva har det å si for norsk forskning at Norge blir så sentrale i dette prosjektet?

— Først og fremst er det et stort ansvar å vise at vi får dette til. Vi er ingen stor ­produktutvikler internasjonalt sett, så det er viktig å bygge internkompetanse her og dra på ­fagmiljøene som finnes i Norge og ­internasjonalt. Dette er helt nytt for alle, og det er et felt mange støtter. Det er også en aner­kjennelse at Norge kan være en god ­tilrettelegger for dette. Vi har midler, ­politisk vilje til å følge opp og fagfolkene ­til å gjennomføre. 

— Hvor mange farmasøyter er delaktige i prosjektet?

— Hos oss på FHI er det meg, Johan Holst og Karianne Johansen. Åge ­Nærdal, tidligere fra GSK og nå i First House, er også med. Men det som er styrken vår er at det ikke bare er et ­farmasøytmiljø, men et tverrfaglig miljø der vi får bruke alle våre evner sammen.

Og for de som lurer på hvordan man ­klarer å bruke én milliard dollar på fem år med ­vaksineforskning, mener Norheim at det er en naturlig forklaring på hvorfor ­pengene flyr.­

— Det som koster er overgangen fra ­dyreforsøk til fase 1-forsøk i ­mennesker. Da må man leie et produksjonslokale for en ­periode for å oppskalere det man fikk til i laben under ­småskalaforsøket. Det er et voldsomt dokumentasjonsarbeid som krever mange folk for å få til den dokumenta­sjonen som ­legemiddelmyndighetene krever, ­forteller han. 

— Hva håper dere å få til i løpet av det ­kommende året?

— I løpet av 2017 håper vi å kunne tegne de første kontraktene med ­aktører på de ulike prosjektene. Men det vil være helt avhengig av hvordan ­forhandlingene går og hvor lang tid det vil ta å skrive ­kontrakt. Det kan ofte ta opp til seks måneder, men vi håper å kunne korte det ned.

 

— Vanskelig å forlate ting som ikke er ferdig

John-Arne Røttingen gjør hoppet til Forskningsrådet, og må dermed forlate CEPI-prosjektet før det har kommet ordentlig i gang.


Røttingen satt frem til nylig som ­fungerende direktør i CEPI, og har vært tett involvert i prosjektet fra dets spede begynnelse. Nå skal han over i ny stilling som direktør for Forskningsrådet, og må derfor overlate ansvaret til noen andre.

— Jeg har i mange år samarbeidet med Verdens helseorganisasjon (WHO) for å legge til rette for forskning og ­utvikling av  medisiner og vaksiner for infeksjonssykdommer i land og for sykdommer der det ikke foreligger kommersielle interesser. Sammen med erfaringene fra ebolavaksineforsøket i Guinea, var nok det noe av grunnen til at jeg ble oppnevnt til en vitenskapelig rådgivningsgruppe for WHOs R&D Blueprint, som er et kart for forskning og utvikling på disse epidemiske sykdommene, forklarer Røttingen. 

Fra 1. juli 2016 tilbød Norge at Røttingen kunne gå inn som fungerende direktør for CEPI med umiddelbar virkning, og gikk da av som FHIs områdedirektør for smittevern, miljø og helse. 

— Da var det svært mye som skulle på plass før første styremøte i denne organisasjonen mot slutten av august i fjor i London, og vi så behov for å få på plass en ledelse og et lite sekretariat. 

Nå må den tidligere CEPI-direktøren ­forlate skuta før den helt har forlatt havnen.

— Det er alltid vanskelig å forlate ting som ikke er ferdig, men dette blir vel heller aldri helt ferdig. Jeg føler at CEPI nå er oppe og står med en klar retning fremover og god forankring i Oslo, New Delhi og London. Vi er også i god gang med ansettelsen av ny direktør. Det blir spennende å følge CEPI videre fra sidelinjen.

(Publisert i NFT nr. 2/2017 side 6-8)