— Utfordringer i møte med helsetjenesten

— Jeg har ikke vært med fra begynnelsen, men NAKMI som egen enhet ble opprettet i 2003. Det grunnet i at man så behovet for å styrke kompetansen på området, ­forteller formidlingsleder i ­Nasjonal kompetanseenhet for migrasjons- og minoritetshelse (NAKMI), Thor Indseth. 

NFT besøker kompetanseenheten i deres lokaler i Nydalen i Oslo.

Større behov

Etter en lengre periode med innvandring fra fjerntliggende land, så man tidlig på 2000-tallet at det fantes klare utfordringer for ­innvandrere i møte med helsetjenestene, som hadde både ­språklige og kulturelle årsaker. 

— Man så behovet for å opparbeide mer kunnskap om ­sammenhengen mellom migrasjon og helse, og om hvordan møtet med helsevesenet blir for den befolkningsdelen. Et overordnet mål har alltid vært å kunne yte likeverdige helsetjenester for alle ­innbyggere, forklarer Indseth.

Den lille enheten, som får sitt oppdragsbrev fra Helsedirektoratet,
ble ifølge Indseth et nybrottsarbeid innen feltet, og har i dag vokst til 12 årsverk. Enheten har som overordnet mål å jobbe med
kompe­tanse­heving for helsepersonell.

— En del av oss jobber med forskning, så vi har hatt noen forskningsprosjekter. I fjor hadde vi blant annet en kunnskaps­oppsummering om forekomst av kreft blant innvandrere. Vi har hatt artikler om bruk av helsetjenester, som viser at innvandrere bruker helsetjenester jevnt over mindre enn den øvrige befolkningen. Vi har dessuten hatt et stort prosjekt om eldre innvandrere og demens, som ble avsluttet i fjor, opplyser NAKMIs formidlingsleder.

Vil øke kunnskapen

Nettopp formidling av nyttig kunnskap om migrasjons- og ­minoritetshelse er en av ­NAKMIs viktigste oppgaver. Indseth ­forteller at kompetanseenheten tilbyr kursing av helsepersonell.

— Der deltar primært leger og syke­pleiere, og selv om det kan hende at vi har hatt noen innom, tror jeg ikke vi har hatt så mange farmasøyter som kursdeltakere. Jeg tror allikevel at mye av den infor­ma­sjonen vi deler på disse kursene kunne vært ­relevant for mange farmasøyter, sier han, og ­legger til:

— Tilbudet vårt er er nok ikke så kjent blant farmasøyter, og det er ikke i de ­kanalene vi har ­annonsert i. Annonseringen skjer hoved­sakelig delvis gjennom sykehusene og delvis gjennom kommunenettet og e-postlister.

— Kan det være aktuelle ­problem­stillinger for farmasøyter som jobber i apotek?

— Jeg tror i høyeste grad at det er en del relevante problem­stillinger og forskning som er ­aktuelt for ­apotekene og de som jobber der. Da handler det mye om det å forklare bruken av en medisin, sier ­Indseth, og forklarer videre at det spesielt er to aspekter som kan være utfordrende for deler av ­innvandrerbefolkningen som har språkvansker.

— Det ene er at de med kort botid som regel vil være dårlige i norsk. Det gjelder også noen av de som har bodd her lenge. De vil ha en stor utfordring i møte med ­apoteket når de skal få forklart hvordan medisinen skal brukes.

— Har det noen gang vært snakk om å tilpasse kurs for ­farmasøyter, for eksempel rettet mot apotekansatte?

— Det kunne vi fint ha gjort, men vi har ikke gjort det, og det har heller ikke vært noe vi har tenkt på spesifikt. Det hadde vært ­interessant å gå inn i det, men da måtte vi så klart lært oss å kjenne de utfordringene bedre enn vi gjør i dag, fordi det er en ganske annen situasjon enn mye annet helsepersonell står overfor.

Vet for lite om kroppen

Det andre aspektet går ifølge formidlingslederen på en mangel på basis­kunnskaper om kroppen og medisin.

— Deler av innvandrerbefolkningen har veldig lite utdanning. Og man har en liten gruppe, omtrent to prosent, som ikke har fullført noen utdanning i det hele tatt, ikke engang barneskolen. Noen av dem vil ikke kunne lese og skrive, heller ikke på eget morsmål. Det sier seg selv da at når man skal orientere seg i medisiner og bivirkninger og om når medisiner skal tas, kan det fort skje feil. Og disse problemstillingene kan ofte komme i kombinasjon med ­språkproblemer. Dette er personer som har svært lav forutsetning for å forstå det som står i et pakningsvedlegg, og som heller ikke forstår den forklaringen farmasøyten gir.

Han drar frem forskning gjort av farma­søytene og forskerne Helle Håkonsen og Else-Lydia Toverud ved Universitetet i Oslo. De har blant annet forsket på ­kulturell innflytelse på medisinbruk blant ­første­generasjons pakistanske innvandrere, samt på ­kulturelle barrierer som kan ­oppstå når farmasøyter yter tjenester overfor ikke-vestlige innvandrere. Forskningen er blant annet brukt som bakgrunnsmateriale i en NAKMI-rapport Indseth leverte på temaet innvandrerpasienter og akuttmedisinske tjenester.

Helsen forringes raskere

Til tross for hva mange kanskje tror, er innvandrere i utgangspunktet en relativt frisk del av befolkningen, ifølge Indseth. Men det gode utgangspunktet holder ikke denne befolkningsgruppen friske lenge.

— Det vi ser er at deres helse forringes raskere enn hos den øvrige befolkningen. De starter altså friskere, men helsen for­ringes raskere. På et tidspunkt krysses denne linjen, og så blir de gradvis sykere enn den generelle befolkningen. Det bør man gjøre noe med. Men det finnes ikke noen umiddelbar måte å finne årsaken til dette, og det har sikkert flere forklaringer. Man kan ha noen hypoteser om hva som kan virke inn, men å få god og sikker kunnskap om årsakssammenhengene, det tror jeg er vanskelig.

Indseth og teamet i NAKMI kjenner til enkeltsaker der innvandrere har hatt problemer i møte med helsepersonell, uten at han kan gå nærmere inn på noen av disse. Han ser allikevel en trend som gjør det utfordrende å løse problemene.

— Det som er problematisk når det gjelder kommunikasjonssvikt, er at det ofte ikke er så lett å identifisere hvor svikten har skjedd. Hvis noen bruker medisiner så feil at det får en alvorlig konsekvens, hvilket ledd er det som har sviktet? Det er ikke alltid lett å finne ut.

Krav om å bli forstått

Indseth tror en problemstilling farmasøyter i apotek kan komme borti, er bruken av tolk i samtale med pasienter med språkproblemer.

— Farmasøytene er som annet helsepersonell underlagt ­pasientrettighetsloven. Paragraf 3-5 om informasjonens form sier at helsepersonell er pliktig å tilpasse informasjon til brukeren eller pasienten. Og da er språk noe som nevnes i lovteksten, i tillegg til at man er pålagt å forsikre seg om at informasjonen er forstått. Det vil i noen tilfeller kreve at man har tolk. På et apotek kan det være ganske vanskelig, da det ofte er veldig korte interaksjoner, i motsetning til i rettsvesenet, Utlendingsdirektoratet eller en legekonsultasjon, som har litt varighet.

Formidlingslederen forklarer at NAKMI ikke kjenner til den ­generelle bruken av tolker i apotek, men at slikt tallmateriale hadde vært interessant å ha.

— Jeg vil jo tro at når det står en person i apoteket som ikke kan norsk eller engelsk, og farmasøyten er pliktig til å forklare ­hvordan denne medisinen skal tas og informere om bivirkninger, så kan man ikke gjøre det uten tolk. Men å bestille en tolk i ­skranken i et ­apotek er det ikke bare å gjøre. Så det er en interessant ­problemstilling for ­apotekene og farmasøytene. Hva gjør man med det, og hvordan lager man et system som gjør at man får forklart ting på en god måte?

Kommunikasjonssjef i Apotekforeningen, Jostein Soldal, forteller NFT at behovet for tolker er en problemstilling foreningen har jobbet lite med.

— Tematikken var oppe for noen år siden, men vi har ikke ­foretatt oss noe konkret fra foreningens side. Vi vet lite om hvordan dette løses i apotekene, men har inntrykk av at man finner praktiske ­løsninger i den konkrete situasjonen, sier Soldal, og legger til:

— Det jobber mange språkkyndige farmasøyter og apotek­teknikere i apotekene, og en del apotek rekrutterer bevisst med tanke på kundegrunnlaget sitt. Men det er jo ikke en tolketjeneste, presiserer han.

Anne Berit Walter ble i oktober i fjor valgt som ny leder i ­Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen farmasi, og er til ­daglig studieleder ved bachelorutdanningen for farmasi ved ­Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Hun synes problemstillingen er interessant.

— Vi har for det meste fokus på at våre studenter skal ha norsk kompetanse for å snakke med sine kunder. Men vi ser at det er en utrolig nyttig ressurs at farmasistudiet har mange studenter med multikulturell bakgrunn, og som dermed snakker ulike språk. Dette kan benyttes på en god måte i apotekene, uttaler hun til NFT.

Hun kan ikke si noe om det spesifikke behovet for tolker i apotek. 

— Men jeg vet om en student som kunne urdu, som fikk seg jobb på et apotek i Tønsberg, og de ansatte ble sjeleglade. Det førte til at han tiltrakk seg en ny gruppe pasienter som hadde behov for å snakke med helsepersonell på sitt eget språk, understreker Walter.

Medisin fra hjemlandet og Norge

En annen problemstilling som er kjent for de ansatte i NAKMI, er forekomster av dobbeltforskrivning av legemidler.

— Det gjelder ofte innvandrere fra land som ikke ligger så langt fra Norge. Et klassisk eksempel er Polen. Pasientene har brukt en medisin fra sin polske lege, og så har de fått den samme medisinen med et annet navn fra sin lege i Norge. Dermed har de tatt begge deler, og så har det blitt feil. Det kan forekomme, men vi vet ikke hvor vanlig dette er, sier Indseth.

Flere av de ansatte i NAKMI har minoritetsbakgrunn. Selv om det ikke er en forutsetning for å jobbe i NAKMI, tror Indseth det kan være en fordel.

— Det kan være en styrke. Ved å ha den bakgrunnen selv, kan de tilføre noe viktig, særlig i valg av det som skal forskes på og hvilke spørsmål man stiller seg. De ser ting fra et litt annet perspektiv.

NAKMIs formidlingsleder tror kompetanseenheten har klart å sette temaet minoritetshelse på kartet i løp av de 13 årene de har eksistert.

— Hele dette emnet har gått fra å være noe svært få var orientert mot eller tenkte på som et tema i det hele tatt. Nå er det en kjent problemstilling at særlig nyankomne og de med kort botid vil ha særskilte behov i møtet med tjenestene. Så det har jo blitt en del av helsetjenestenes virke i større grad enn det var før. Men det er fortsatt mye jobb som gjenstår.

— Hva er det du og NAKMI håper at dere kan oppnå som dere ennå ikke har fått til?

— Vi ser jo at det er stor sosial ulikhet innen helsesektoren, og at migrasjon og innvandrerbakgrunn er en faktor. Det er klart at innenfor det å tilby likeverdige helsetjenester overfor personer som ikke har de samme forutsetningene for å nyttiggjøre seg helsetjenestene, gjenstår det mye arbeid.

— Er det noen spesifikke tiltak dere ønsker å få inn i ulike deler av helsetjenesten?

— Det er mange ting. Det er et behov for bedre organisering av tolketjenestene på helsesiden. Det er behov for at tolk brukes oftere. Det er behov for folkehelsetiltak som er rettet mot grupper der det er særskilte utfordringer. Vi vet for eksempel at personer fra ­Sør-Asia har betydelig høyere forekomst av diabetes enn ­befolkningen for øvrig. Det har vært noen målrettede tiltak mot denne delen av ­befolkningen i enkelte kommuner, men der trengs det flere tiltak. Det er jo i kommunene den typen forebyggende helsearbeid skjer, så utøvelsen må være der lokalt. 

Gjennom samarbeid med utdanningsinstitusjonene jobber NAKMI aktivt med å få økt denne kunnskapen hos fremtidig helsepersonell.

— Vi har samarbeidet med Høgskolen i Oslo og Akershus, i tillegg til noen andre høgskoler. Der har vi stått for noe av undervisningen. Det er hovedsakelig på sykepleierutdanningen, men enkelte av oss har også undervist på medisinutdanningen. 

Arrangerer europeisk konferanse

I slutten av juni er NAKMI med på å arrangere den sjette europeiske forskningskonferansen med migrant- og minoritetshelse som tema i Oslo. 

— Den europeiske folkehelseforeningen har ganske mange ­underfaggrupper. En av de faggruppene er for migrasjon og helse. Den gruppen arrangerer en konferanse annethvert år. Det er en relativt stor forskningskonferanse, der det kommer forskere primært fra Europa, men også fra land som USA, Australia og Thailand. De kommer sammen i tre dager for å presentere sine funn for hverandre. Nå er det omtrent 120 presentasjoner, så det er mye som kjøres parallelt. Det deltar mange forskere, men jeg tror at helsepersonell vil kunne ha interesse av det programmet. Det er såpass god spredning at jeg ville vært overrasket om det var helsepersonell som ikke fant noe de kunne ha nytte og interesse av, mener Indseth, og legger til:

— Vi samarbeider også med Røde Kors, og dagen før konferansen begynner, arrangerer vi sammen med dem en pre-konferanse der temaet er flyktningehelse.

Indseth vil ikke nødvendigvis rangere viktigheten av tiltakene for å bedre minoriteters møte med helsetjenesten, og mener de alle er ­vesentlige. Det meste bunner ifølge ham uansett i én ting.

— Kunnskap hos helsepersonell. Det å kjenne til denne typen problematikk, kommunisere gjennom tolk, ha bevissthet rundt ­kulturelle forhold, disse tingene har for de fleste ikke vært en del av utdanningen. Enkelte steder har det nå kommet som en del av utdanningen, men det er fortsatt ganske skrint. Så de aller fleste som jobber i helsetjenesten nå, vil ikke ha hatt noen utdanning på dette feltet. De har selvsagt erfart en del ting og lært seg å håndtere ulike situasjoner gjennom yrkespraksis, og det er veldig bra. Men det er også behov for økt formell kompetanse hos helsepersonell, understreker Indseth.

(Publisert i NFT nr 6/2016 side 24-27)