Oppfølging av legemiddelbruk hos TUD-pasienter

Karin Drivenes (f. 1973) er utdannet cand.pharm. fra 1997 ved Universitetet i Oslo, og har mastergrad i klinisk farmasi fra 2014 samme sted. Hun arbeider ved Sykehusapoteket Kristiansand, og er ph.d.-student ved medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo.

Bakgrunn/hensikt

Lov om psykisk helsevern (1) regulerer bruk av tvang i psykisk helsevern. Vedtak om tvungent psykisk helsevern kan fattes for enkeltindivider når visse vilkår er oppfylt. Pasienter som underlegges tvungent psykisk helsevern må følges opp av spesialisthelsetjenesten. Det fattes vedtak om tvungent psykisk helsevern med døgn­opphold, eller tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD). Da kan pasienten bo hjemme. I tillegg til det tvungne vernet kan det fattes vedtak om tvangsmedisinering.

Når pasienter behandles mot sin vilje, påhviler det tjenesten et ekstra ansvar for å gi optimal behandling. Hensikten med studien var derfor å beskrive den medikamentelle behandlingen og oppfølgingen av pasienter underlagt TUD, samt å ­kartlegge potensial for forbedret medikamentell behandling gjennom spesifikk rådgivning fra farmasøyt i det tverrfaglige behandlings­teamet rundt pasientene. 

Materiale og metode

Inklusjonskriterier var på forhånd bestemt til vedtak om TUD ved studiestart 1. september 2013, alder over 18 år, og bruk av minst to legemidler. 

For personer med vedtak om TUD ved Sørlandet sykehus ved studiestart ble informasjon fra sykehistorien innhentet. Farmasøyt utførte legemiddelgjennomganger slik nasjonal veileder beskriver (2). Funnene i legemiddelgjennomgangene ble ­presentert for pasientens behandler eller ­behandlingsteam, og utfallet av ­diskusjonene ble dokumentert.

Resultater

Ved studiestart var 101 personer ved Sørlandet sykehus underlagt TUD. 77 personer møtte inklusjonskriteriene. Disse brukte i gjennomsnitt totalt 3,6 legemidler hver. Av de inkluderte pasientene brukte 55 personer ett antipsykotikum, 18 personer brukte to ulike antipsykotika og fire personer brukte tre ulike virkestoff antipsykotika. 64 personer (83 %) brukte legemiddelformen depotinjeksjon, mens resten brukte peroral formulering.

Under legemiddelgjennomgangene ble det avdekket 68 legemiddelrelaterte ­problemer (LRP) (3) hos 51 av pasientene. Disse ble presentert for behandler eller behandlingsteam, og 54 LRP (79 %) ble anerkjent. Det var flest LRP (19 LRP) av typen «manglende monitorering». 

Selv om det var enighet mellom farmasøyt og pasientens behandlingsteam om anbefalte korreksjoner, ble det i mange ­tilfeller ikke iverksatt tiltak umiddelbart. Det vanligste utfallet (28 LRP) ble «vurdering i teamet», eventuelt sammen med pasienten.

Diskusjon

Pasientpopulasjonen som ble undersøkt er generelt negative til legemidler. Erfaring med plagsomme bivirkninger fra egen eller ­tidligere legemiddelbruk, samt manglende sykdomsinnsikt er to av flere grunner til dette. Det fins også sterke pasient­organisasjoner som forfekter et syn på psykisk sykdom der legemidler er skadelig (4), og at legemidler hindrer kontakt med de ressurser hver enkelt har iboende og som er nødvendige for tilfriskning.

Pasientene i denne studien brukte færre legemidler enn andre pasienter i behandling i spesialisthelsetjenesten. Legemidler ble ikke alltid brukt, eller brukt i for lave doser, selv om det var klar indikasjon, fordi pasientene selv ikke ønsket medikamentell behandling. Det var også tilfeller der ­pasienten brukte legemidler uten klar ­indi­kasjon, fordi pasienten ønsket det. 

Selv om pasientene er underlagt tvungent psykisk helsevern, tyder funn på at behandler og behandlingsteam går langt i å imøtekomme pasientens ønsker, også der pasientens ønsker strider mot det man er enige om er optimal medikamentell ­behandling. Det legges stor vekt på at pasienten skal ha reell medbestemmelse over egen behandling, og settes i stand til å ivareta egen helse i fremtiden.

Konklusjon

Pasienter underlagt TUD bruker færre legemidler totalt enn andre pasientgrupper som behandles i spesialisthelse­tjenesten. ­Studien indikerer at farmasøyts bidrag ­gjennom legemiddelgjennom­ganger kan heve kvaliteten på medika­mentell ­behandling også hos denne pasient­gruppen, men at utenforliggende, behandlings­messige faktorer veier tungt når det gjelder å iverksette tiltak. Pasientenes ønsker tas hensyn til i stor grad, og vurderes som viktigere enn anbefalinger i retningslinjer og veiledere.

Studien som her omtales er basert på forfatterens masteroppgave i klinisk farmasi og ble første gang publisert i European Journal for Person Sentered Healthcare 2016; 4: 40–5.

Referanser

1.    Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). LOV-1999-07-02-62. Helse- og omsorgsdepartementet. (Ikrafttredelse 01.01.2001.) Oslo: Cappelen akademisk forlag, 2001.

2.    Helsedirektoratet. Veileder om legemiddel­gjennomganger IS-1998 ed. https://helse­-
direktoratet.no/retningslinjer/veileder-om-
legemiddelgjennomganger: Helsedirektoratet; 2015.

3.    Ruths S, Viktil KK, Blix HS. Klassifisering av legemiddelrelaterte problemer. Tidsskr Nor Legeforen, 2007; 127: 3073–6.

4.    Hvite Ørn Frihet til forvandling. Interesse- og ­brukerorganisasjon for psykisk helse. http://hviteorn.no/ (søkedato 16.11.2016).

(Publisert i NFT nr. 12/2016 side 25)



Hovedbudskap

  • Pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern bruker færre legemidler enn andre pasienter i spesialisthelsetjenesten.
  • Pasientens ønsker om medikamentell behandling veier i mange tilfeller tyngre enn faglige anbefalinger.
  • En høy andel LRP avdekket av ­farmasøyt ble anerkjent av pasientenes behandlingsteam, men få tiltak ble iverksatt umiddelbart.