Patentkonge og superforeleser

Jo Klaveness portrett

— Jeg er nok ­fortsatt den nålevende nordmannen som har ­desidert flest patenter i Norge, uavhengig av ­fagfelt. Nestemann på listen er ­visstnok en møbelutvikler på Vestlandet, sier farmasiprofessor Jo Klaveness i NFTs profilintervju. Foto: Lars Brock Nilsen

På mange måter mener Jo Klaveness ting var bedre i gamle dager. Derfor gjør han sitt for å gjøre dagens farmasistudenter klare for fremtidens farmasi.

— Jeg er midt oppi en flytteprosess, og har hentet masse esker og utstyr fra tidligere Nycomeds forskningsbygg på Storo i Oslo, som nå skal rives. Så det kan kanskje virke litt rotete her, forteller professor i farmasøytisk kjemi, Jo Klaveness, idet vi trer inn på kontoret hans på Kjemisk institutt.

Hauger med flytteesker, bøker, pilleesker og studentoppgaver fyller 63-åringens kontor. Et slags kontrollert kaos som ikke virker nevneverdig å plage kjemikeren og farmasøyten.

— Det er ikke bare rot, selv om det kan se slik ut. Det er en grunn til alt som er på kontoret, forsikrer han, og slår seg ned i den store blå kontorstolen med armene i kryss.

At det var farmasøyt Klaveness skulle ende opp med å bli, var ingen selvfølge, rett og slett fordi han etter å ha tatt realfagsgrad ved Universitetet i Oslo gikk videre mot hovedfag i organisk kjemi. Men på denne veien fattet den gang unge Klaveness interesse for legemidlenes verden.

— Samtidig som jeg arbeidet med hovedfagsoppgaven i organisk kjemi, tenkte jeg at jeg måtte ha noe annet å gjøre enn å stå på en lab fra klokken åtte på morgenen til åtte på kvelden hver dag. Jeg søkte meg inn på farmasien, og jobbet med det parallelt mens jeg tok hovedfag i kjemi. Deretter avsluttet jeg farmasistudiet mens jeg gjorde ferdig doktorgraden min i kjemi. Under praksisen på farmasistudiet jobbet jeg på Sandaker apotek fra ni til fire, og så drev jeg med doktorgraden fra fire til tolv på Blindern. Deretter sov jeg og dro på apoteket igjen, forteller han. 

Det kan høres ut som en tøff hverdag, men ifølge Klaveness handler alt om prioriteringer.

 

— Prioriterer man å studere, og ikke noe annet, så får man det til. Jeg var i aller ­høyeste grad med på de sosiale aktivitetene også, det er jo en del av studiet det også.

Han ser i dag klare forskjeller mellom dagens studiemiljø og miljøet på Farmasøytisk institutt da han selv var student der.

— I dag er det en større andel av ­farmasistudentene som ikke i like stor grad er med på det sosiale, og det er noe helt annet enn da jeg studerte ved Farmasøytisk institutt. Det vil jeg våge å påstå. Jeg opplever nok også at studentene i dag i gjennomsnitt bruker mye mindre tid på studiet enn man gjorde tidligere. Hvis vi går en generasjon tilbake, var det gjerne slik at man satt på lesesalen fra morgen til kveld. I dag har de aller fleste en jobb ved siden av studiet, og da blir ikke det like lett.

Selv om Klaveness´ jobb som farmasi­professor i det store og det hele er å gjøre dagens farmasistudenter klare for en fremtid i arbeidslivet, er han ikke redd for å si ­sannheten om utviklingen av farmasien i Norge. I alle fall ikke etter at han har fylt 60.

— Det er trist at vi fikk en apoteklov som gjorde at nesten alle apotekene eies av utenlandske kjeder. Det er trist at det nesten ikke er mulig lenger å drive sitt eget selvstendige apotek, og videre er det trist at det blir mindre farmasøytisk industri i Norge, påpeker han.

Vi kommer tilbake til Klaveness´ ­kritikk av norsk farmasi senere. Først er vi interesserte i å vite hvor veien gikk etter farmastudiet var ferdig?

— Jeg var nesten ferdig med doktorgraden min da jeg fikk jobb som forsker i ­Nyegaard & Co, som senere ble Nycomed. Da fikk jeg utsatt doktorgraden nesten ett år mens jeg begynte å jobbe der. Selskapet ble etter hvert en suksessbedrift basert på kontrastmidlene vi utviklet, forklarer han. 

Bakgrunnen som både kjemiker og ­farmasøyt gjorde at forskeren raskt gikk fra ren labtjeneste til å bli leder av ­prosjekter der utvikling av MRI-kontrastmidler og senere ultralydkontrastmidler sto i fokus. Han jobbet seg etter hvert helt opp til å bli ­assisterende forskningsdirektør (vice ­president) i bedriften.

Nylig ble Klaveness kjent gjennom dekningen av dopingsaken mot langrenns­løper Therese Johaug, der han ble kalt inn som ekspertvitne. Dette var langt fra første gangen Klaveness ble kjent med rettssystemet.

— Enkelte av patentene vi hadde på disse produktene var så omfattende at de gikk direkte utover og dekket andre selskapers produkter, og de måtte da spørre ­Nycomed før de kunne selge sine produkter. Det førte til at vi havnet i flere rettstvister med ­amerikanske selskap, og jeg som ­oppfinner måtte delta på såkalte «depositions» i USA. Det er kryssforhør der tre ­amerikanske advokater sitter og stiller spørsmål mens man blir filmet, og ­stenograf som noterer hvert ord man sier. Og det var litt sånn som man ser det på tv, med advokater som ropte «objection» høyt. Jeg ble lært opp på forhånd til hva jeg skulle si, og det var gjerne fem ting: Yes, no, I don´t know, I don´t remember, may I go to the toilet! ler Klaveness høyt og lener seg tilbake i stolen. 

Farmasøyten begynte hos Nycomed i 1983, og sju år senere ble han tilbudt en 20 prosent professor II-stilling ved Farmasøytisk institutt ved siden av sin faste jobb i Nycomed.

— Arbeidsgiveren min godkjente dette, og var vel fornøyd med at jeg kunne sette professor på visittkortet mitt.

Da det i 1994 ble et ledig fulltids professorat ved instituttet, valgte Klaveness å gjøre det endelige hoppet fra fast industrijobb til å bli fast ansatt akademiker. Men han fortsatte å jobbe som konsulent for Nycomed og andre firma frem til år 2000. 

— I 1995 starte jeg opp bedriften Drug Discovery Laboratory AS (DDL) i Forskningsparken, og ansatte min første kjemiker. Vi er et lite firma som gjennom årene har hatt mellom én og fem ansatte. I dag er det to–tre. Vi har et par laboratorier, og driver med legemiddelinnovasjon. Inntektspotensialet for DDL kommer fra ­samarbeid med andre legemiddelfirmaer, der vi står for mye av det innovative. I tillegg jobber vi tett med flere advokatfirma for å bistå store legemiddelfirma i retten. ­Inntektene brukes i stor grad på egne prosjekter.

— Med hoppet fra industri til professorjobb, tok det lang tid å finne din egen undervisningsstil?

— Nei. Jeg hadde allerede jobbet med undervisning noen år tidligere. Jeg har selv vært student, og jeg vet hvor skoen trykker. Jeg har alltid hatt en god kommunikasjon med studentene i undervisningen. Det at jeg har tverrfaglig erfaring fra industrien og har sett produkter som kommer ut i andre enden av en lang prosess, gjør at jeg ­kanskje ­setter faget i et mer samfunnsnyttig lys enn en del andre av mine kolleger. Jeg prøver å gjøre faget engasjerende, og holder en profil på undervisningen som gjør at ingen i alle fall sovner. Da blir de i så fall vekket raskt av pekestokken!

— Så du benytter deg av pekestokk i undervisningen?

— Jeg har en fysisk pekestokk, og den bruker jeg noen ganger, for eksempel hvis jeg skal demonstrere adrenalins virkning, sier Klaveness, idet han lener seg fremover og begynner å banke en av gjenstandene på skrivebordpulten i bordet i fast takt. 

Han sammenlikner sin undervisningsform med tv-programmet Vil du bli millionær.

— Det er lov å spørre en venn, bruke 50–50 eller andre hjelpemidler. Vi har omtrent de reglene. Det er lov å spørre sidemann, og skape en hyggelig ­atmosfære. Jeg prøver å holde en dialog som jeg tror studentene setter pris på. Det har jo blant annet vært med på å gjøre at jeg har fått disse prisene da, sier Klaveness, som reiser seg og tar ned to plaketter fra toppen av hylla bak seg.

—  I 2013 ble jeg Årets foreleser på ­MatNat-fakultetet, og året etter ble jeg kåret til Beste underviser på Universitetet i Oslo.

En av grunnene til at Klaveness blir godt husket av studentene, er et fag han underviser som heter Utvikling av nye ­legemidler. Målet er at studentgrupper i løpet av seks uker skal utvikle et nytt ­legemiddel fra idé til ferdig produkt.

— Faget ble startet opp i forbindelse med innføringen av dagens studieplan, som vi nå går vekk fra. Det ble startet opp som et unikt kurs, ved at studentene utvikler et lege­middel helt fra idé til produkt. Studentene står i utgangspunktet selv for ideen, med litt hjelp fra undertegnede. For det skal faktisk være et nytt produkt, og dersom produktet er beskrevet i andres patenter eller finnes på markedet i Kuala Lumpur, så godkjennes ikke det. Det må være helt nytt.

Selv om det ikke faktisk lages et lege­middel, skal studentene gå gjennom de samme prosedyrene og dokumentasjonen som et profesjonelt legemiddelfirma ville gjort. Dette bød en gang på en uventet utfordring.

— Alt er jo bare på liksom, men det var en gang jeg måtte inn og rydde opp da noen studenter hadde kontaktet en produsent i Kina som trodde han skulle sende noen tonn med virkestoff til Norge, gapskratter Klaveness. 

Oppgavene har så langt ikke resultert i nye preparater i det virkelige liv.

— Vi har seks oppgaver i året, og i hvert fall en tredel av dem er mer fundert enn et gjennomsnittprosjekt som norske investorer investerer i her til lands. Så prosjektene er veldig bra, og noen kunne man på et vis tenke seg å gå videre med. Men det er ingen av dem som har blitt til et produkt, og det er vel heller ingen jeg vet om som har jobbet videre med disse prosjektene.

Det er flere prosjekter profes­soren gjerne skulle jobbet med, men som må prioriteres bort. Men dersom ­interessen tar overhånd, er det ikke umulig at ­Klaveness slenger sammen et lite «slaskeforsøk» hjemme hos seg selv. Noe han eksempelvis gjorde før jul med en pakke med egg.

— Når du steker egg, så koagulerer eggehviten og blir hvit. Det er jo fordi det skjer noe kjemisk med det. I mangel av noe annet tok jeg da eggehviter hjemme og ­tilsatte ulike kjemiske stoffer for så å sette de i ovnen. Sønnen min trodde jeg var gæren. Målet var å se om noen av stoffene ville hindre eggehviten i å koagulere og bli hvit. Det fikk jeg til da jeg tilsatte «lurium», i ­mangel av et bedre ord. Det dannet basis for et ­forsøk som studenten som var her på døra i stad jobber med, nemlig stabilisering av biologiske legemidler. 

Farmasøyten og kjemikeren påpeker at han midt i en svært travel hverdag klarer å prioritere familie og fritid også.

— Vi har hytte i Drøbak, der jeg kobler helt av med båt og sjø. Nylig kjøpte vi også en tilleggshytte rett i nærheten som har et lite industribygg. Den er også fylt med ­laboratorieutstyr fra tidligere Nycomed, humrer han.

Selv om mange kjenner Klaveness som en dyktig underviser og foreleser ved ­Farmasøytisk institutt, er han nok blant mange like kjent for å være en eksepsjonell oppfinner av flere originale og patenterte virkestoff. 

— Jeg står bak 160 patentfamilier som omfatter flere markedsførte legemidler og legemidler i utvikling, og jeg er nok ­fortsatt den nålevende nordmannen som har ­desidert flest patenter i Norge, uavhengig av fagfelt. Nestemann på listen er visstnok en møbelutvikler på Vestlandet.

Det hele startet i Nycomed, der Klaveness er opphavsmann til ­nærmere ­hundre av ­patentene som firmaet eier. I senere tid har han og DDL stått bak flere titalls patenter for andre mindre lege­middelfirma. Det er imidlertid bare en ­brøkdel av patentene ­Klaveness står bak som han faktisk eier selv. 

— Det koster mye penger å søke om og opprettholde et patent, så av alle disse 160 oppfinnelsene som jeg står bak eies de fleste av andre selskap. 

Ett av de få produktene som Klaveness og hans selskap DDL faktisk eier selv, er en aknekrem han tok patent på ­samtidig som han jobbet som konsulent for ­Photocure. Bakgrunnen for oppdagelsen av det nye virkestoffet var ifølge Klaveness at hans daværende sjef hadde tipset ham om ­fotodynamisk terapi for å bli kvitt acne rosacea, som professoren slet med på den tiden.

— Men jeg fant ut at jeg ikke ønsket å teste ut det, og jeg satte meg heller ned og begynte å lese meg opp på plagene mine. Noen dager senere fikk jeg kjemikeren min til å lage et nytt stoff som aldri var laget før. Det var relativt enkelt å lage. Jeg fikk blandet dette stoffet inn i en standardkrem, og begynte å smøre dette på den ene siden av ansiktet, forklarer han.

Kort tid senere sitter Klaveness ved kjøkkenbordet med sin kone, som uttaler at han ikke lenger er rød på den ene siden av ansiktet.

— Deretter begynte jeg å bare smøre på den andre siden, og fjorten dager senere kommenterte hun noe som for henne var enda rarere: Da var jeg blitt kvitt rødfargen på den andre siden, men rødfargen på den første siden jeg smurte var kommet tilbake. Og da forklarte jeg hva jeg hadde gjort.

Etter å ha forklart situasjonen for Photocure-sjefen og at Klaveness hadde søkt patent på virkestoffet, ønsket selskapet å lisensiere produktet. I dag er eierskapet av lisensen tilbake hos DDL.

— Bare i årlige avgifter betaler vi cirka 100 000 kroner for å ha det patentet. Så bare siden vi tok patent på det virkestoffet tidlig på 2000-tallet,har det kostet oss flere millioner kroner.

— Dere har vel tjent noen kroner på det også?

— Nei, ikke på det produktet. Vi har ikke hatt fem øre i inntekt. Men vi arbeider med å lisensiere det til noen. Firmaet vårt har uansett relativt god økonomi.

— I 2010 sa du i et intervju med NFT at myndighetene i liten grad bidrar til innovasjon og nyskapning. Har du endret mening siden den gangen?

— Nei, det mener jeg fortsatt. Det er mange fine ord, men det er relativt lite konkret som skjer. Hva er definisjonen på begrepet innovasjon? Det er noe alle ­snakker om, men som veldig få av oss ­driver med. Begrepet innovasjon kan du lese om i avisen tre ganger om dagen. I teorien er det gode tanker bak prosjekter som skal koble akademia og næring sammen, men i praksis er det ikke noe som skaper store verdier. Det er noen fine ord som politikerne kan smykke seg med, og det er lettere for myndighetene å kaste penger etter slike ting, men de skaper ikke så mye produkter, verdier og arbeidsplasser, etter min mening.

Klaveness er glad for at han som ­farmasøyt nylig ble brukt som ekspertvitne i den mye omtalte Johaug-saken. Det mener han gagner farmasien.

— Er det noen i denne sammenhengen som bør uttale seg, så er det jo farmasøyter. Det er bra at man får farmasøyter mer på banen, for det trengs. Farmasøytene må tørre å ta litt mer plass. Jeg sa litt på fleip da vi skulle lage ny studieplan forrige gang at vi burde ha kurs med to studiepoeng i ­selvsikkerhet. For det mangler farmasøytene.

 (Publisert i NFT nr 3/2017 side 34-37)

Jo Klaveness

ALDER: 63 år.

SIVILSTAND:  Gift, tre barn. Bor på Nordstrand i Oslo.

UTDANNING:  Cand.pharm., cand.real. og dr.scient. fra Universitetet i Oslo.

STILLING:  Professor ved Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo og daglig leder av Drug Discovery Laboratory AS i Forskningsparken i Oslo.

FREMTIDENS LEGEMIDDEL:  Det må vel være et nytt legemiddel som helbreder en dødelig sykdom, som for eksempel en alvorlig kreftsykdom. Et nylig eksempel på et flott legemiddel er sofosbuvir, som blant annet er virkestoffet i Harvoni og Sovaldi. En kur av disse legemidlene kan kurere hepatitt C. 

FAGLIG FORBILDE: Mitt faglige forbilde gjennom mange år er professor Torsten Almén, som var professor i ­radiologi og som ung røntgenlege kom til Nyegaard & Co (nå GE Healthcare) med ideen om å fremstille nye ikke-ioniske røntgenkontrastmidler med lav osmolalitet og svært god sikkerhet. Hans ­oppfinnelse dannet basis for flere ­produkter, heriblant Omnipaque og Visipaque, som fortsatt er ledende internasjonale kontrastmidler.  

DERFOR BLE JEG FARMASØYT:  Jeg arbeidet med hovedoppgave i organisk kjemi og ble gjennom dette interessert i legemidler. Jeg trengte noe mer å gjøre mens reaksjonene putret i avtrekket. Dessuten var det mange søte jenter på farmasi, og en av disse (Aase ­Jorun) ble jeg gift med før studietiden var omme