Akademiker, soldat og rabulist

Per Olav Roksvaag

69-åringen Per Olav Roksvaag klatret i gradene i Legemiddelverket ved å være en rabulist og kranglefant. Han angrer ingenting.

Per Olav Roksvaag har aldri vært redd for å si ting rett fra levra. Det har gitt den 69-årige kranglefanten en lang og innholdsrik karriere.

— Velkommen skal du være. Jeg er ærlig talt ikke helt sikker på hvorfor du ville prate med meg i dag, så hvis det blir ubrukelig får du bare kaste det i søpla, spøker Per Olav Roksvaag (69), idet NFTs utsendte blir tatt imot nede i ­lobbyen til Legemiddelverket på ­Kalbakken i Oslo. 

Farmasøyten fører oss gjennom de lange gangene og inn på et kontor ­fullstappet med Felleskatalogen og andre oppslagsverk. Roksvaag slår seg ned i stolen og begynner ivrig og uoppfordret å fortelle om korrupte ­apoteksystem og gamle historier fra dagene i Forsvaret. Han er kledd i denim fra topp til tå, og dagens ­matchende plagg er bare adskilt av et brunt ­skinnbelte med en stor ­spenne, der flere lommer til både mobiltelefon og andre duppeditter har fått plass. Inngangskortet dingler fra en snor på beltet hans. 

— Hvor skal vi begynne? spør Roksvaag, idet han lener seg tilbake i kontorstolen og tvinner tomlene over magen.

Farmasøyten vokste opp i Hammer­fest som sønn av en fiskemegler og gründer av fiskefabrikken Findus.

— Men min far ga meg en klar ­befaling om at jeg ikke fikk begynne i firmaet, da det var for usikkert. Han ba meg dra ut og få meg en utdanning.

I en alder av 18 år hadde Roksvaag også pådratt seg forsørg­elsesbyrde, så det gjaldt å finne et kort studium og komme seg i jobb for å ­forsørge familien.

— Jeg har alltid vært realfags­interessert, og ettersom farmasi­studiet den gangen kun var 4,5 år, endte det med at jeg søkte på det. Jeg kom først ikke inn, men i september 1966 begynte jeg på studiet ved Universitetet i Oslo.

Han mener studiet var en herlig miks av realfag og medisin.

— Selv om jeg ikke burde si det høyt, så er jo styrken hos farmasøytene og utdanningen at man er halvstudert røver i en mengde ­medisinske og ­kjemiske fag. Og jeg har sett senere i livet at når folk blir stilt overfor en ­kompleks ­problemstilling, kan farmasøyten på en god måte ta inn problemet og ­vurdere hva som er viktig og ikke viktig. Der ­kommer de halv­studerte røverne til sin rett. Så jeg vil si at ­styrken er ­spredningen og ikke nødvendigvis ­dybden på alle områder.

Per Olav Roksvaag 2

Fra å være vitenskapelig assi­stent gikk han videre til å bli ­fungerende amanuensis ved Farmasøytisk institutt, frem til han i 1973 ­havnet i Forsvarets klør.

— Hvorfor havnet jeg så der? For det første hadde vi en familietradisjon. Deler av familien min var ute i aksjon under ­krigen. Jeg har en bestemor som var i kongelig norsk marineuniform på ­Shetland under andre verdenskrig. Jeg hadde en onkel som var i handels­marinen, men som satt ett år i japansk krigsfangenskap. Så selv om jeg ­studerte rundt 1968, skjente jeg aldri ut da ­studentopprøret kom til Norge rundt 1972, og Forsvaret var aldri et ­skremmende alternativ for meg.

Roksvaags første jobb var ved ­Forsvarets Farmasøytiske Laboratorium, som hørte til Forsvarets apotek.

— Litt om bakgrunnen for Forsvarets apotek: Mange vet ikke engang at det eksisterer, og det er ikke noe ­konkret sted. Det ble opprettet ved kongelig ­resolusjon i 1972, og gjorde det mulig for Forsvaret å kjøpe inn legemidler direkte fra grossist. Før det var det forsynt ­gjennom ­Rikshospitalet. Og hvorfor satte man i gang en hel masse trøbbel når man ble ­utmerket godt servet fra Rikshospitalet? Årsaken er økonomisk, forklarer farmasøyten, og ­kommer med et eksempel.

— La oss si at Forsvaret kjøpte en kasse med 50 000 jodpenner. Den gangen, før 1972, var maksimalprisen på legemidler å betrakte som fastpriser. Så når Forsvaret kjøpte 50 000 jodpenner, så betalte man like mye som om 50 000 kunder én for én gikk inn på ­Rikshospitalets apotek og kjøpte én og én jodpenn. Å snakke om rabatt på den tiden var like ille som å banne i kjerka.

Under den kalde krigen forberedte Forsvaret seg til å kjempe andre ­verdenskrig om igjen med masseinnsats. 

— Måltallet for hva Forsvaret kunne ­mønstre var 312 000 mann. Etter det som er ­offentliggjort av studier, så var Norge i forhold til folketall den største krigsmakten i NATO. Vi mobiliserte 8 prosent av ­folketallet. Vi hadde en enorm mobiliseringshær og invasjonsforsvar.

Legemidlene hadde på den tiden en ­maksimal holdbarhetstid på seks år. En av hoved­opp­gavene til Roksvaag og de andre ansatte ved Forsvarets Farmasøytiske­ ­Laboratorium var å gjøre undersøkelser og strekke holdbarhetstiden.

— Da jeg sluttet i Forsvaret, hadde vi en gruppe med beredskapslegemidler som var godkjent for 30 års lagring. Det var fordi vi ikke hadde lengre erfaring enn 30 år. Vi hadde blant annet ekstysk kriseproduksjon av morfin­ampuller som vi stadig forlenget ­holdbarheten til. Vi hadde etter hvert en ­relativt fyldig gruppe med legemidler som fikk holdbarhetstid på 30 år.

En av innsparingene fikk laboratoriet til med Fenoxymetylpenicillin, som er det ­vanligste penicillinet i pilleform.

— Den har vel fortsatt tre års holdbarhetstid. Og vi analyserte fra mange lagre, og kunne ikke se større forskjell fra 20 år ­gammel ­penicillin og nyprodusert preparat. Det viser hva man kan oppnå, og det aller meste vi hadde i krigsberedskap var ­godkjent for minst ti år holdbarhet. Det førte til en betydelig ­forlengelse av avskrivningstiden for legemidler i krigsberedskap. Jeg kunne dokumentere at Forsvaret kunne drive minst ti slike laboratorier med den økte avskrivningstiden, og enda gå i pluss, sier Roksvaag, som legger til:

— Jeg har alltid tjent inn lønnen min. Det er hyggelig å tenke på at man ikke bare har vært en utgiftspost.

Etter mange år i Forsvaret søkte Roksvaag seg inn på dr.scient.-­studiet der han tok sin doktorgrad. Underveis ­veiledet han vel 20 farmasistudenter som tok hovedfaget sitt ved Forsvarets Farmasøytiske Laboratorium.

Farmasøyten har alltid vært trukket mot det akademiske, og det ble aldri ­naturlig å satse på en karriere i apotek. Det handlet blant annet om mindre fleksibel arbeidstid med etter hvert fire barn. Men det hadde også flere prinsipielle årsaker som Roksvaag i dag ikke er redd for å kommentere.

— Da jeg hadde et halvt år igjen av ­utdanningen, ble jeg oppringt av en ­apotekvisitator, som legemiddelinspektørene het den gangen, fra det daværende Helse­direktoratet. Dette var lenge før ­omorganiseringen. Vedkommende spurte om jeg hadde lyst til å bli apotekvisitator. Jeg svarte at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det og om det var noe for meg. ­Vedkommende som ringte meg lurte på om jeg ikke tenkte på det fordi lønnen var dårlig, og sa, og dette er nesten ordrett: «Jeg vet at lønnen ikke er noe særlig, men du må huske på det, at etter noen år som apotekvisitator så ­kommer du foran i køen når det gjelder å få tildelt ­apotek». Den gangen var den ­personlige apotekkonse­sjonen et rasjoneringsprosjekt som etter hvert gikk litt av skaftet. Jeg fikk ikke lyst til å jobbe som ­apotekvisitator, for i dag ville vi kalt dette systemet for ren og skjær korrupsjon, når man lokker med goder man ellers ikke ville kommet til. Det var ­kulturen den gangen, og det var vanlig det.

Roksvaag har ikke bare hatt trygge ­arbeidsdager på kontoret eller på labora­toriet. Som ansatt i Forsvaret ledet han apotek­tjenesten for hele UNIFIL-styrken, inkludert det norske feltsykehuset, under etableringen av styrken i Libanon i 1978. Han har dessuten vært Head of Medical Logistics for Norwegian Medical Company under ­Gulfkrigen i Saudi- Arabia i 1991, og vært ekstern konsulent for Verdens helse­organisasjons (WHO) Drug Action ­Programme i Tanzania i 1993.  

Etter 18 år ved farmasøytisk ­laboratorium ble Roksvaag sjef for Forsvarets farmasøytiske avdeling, og han holdt seg der i to år. Etter den voldsomme ­satsingen på ­mobiliseringsforsvaret under den kalde krigen skulle det gjøres store kutt, og selv om Roksvaag ble med på noen ­runder, følte han at det var på tide med noe nytt.

— Jeg ledet en gruppe som gjorde det  første store kuttet på 30 prosent i apotek­tjenesten, og folk sa jeg var gæren. Da vi var ferdige, hadde vi kuttet langt mer enn 30 ­prosent. Men skulle jeg bli værende, hadde jeg måttet sitte og bruke venstrehånda resten av livet, og det hadde jeg ikke lyst til.

Farmasøyten ble deretter headhuntet til ­stillingen som forskningsdirektør i generika­bedriften Alpharma. Roksvaags CV viser at det ble et kort opphold på halvannet år i ­bedriften. Etter at eier Einar W. Sissener ­foretok en fusjon mellom fabrikkene i flere forskjellige land, ble selskapet større, og fra å være forsknings­direktør på daværende ­Apothekernes ­Laboratorium, ble Roksvaag hovedprosjektkoordinator for den farmasøytiske divisjonen.

— Det var en endring du ikke var helt ­f­ornøyd med?

— Det var to ting. For det første var det å spille annenfiolin ikke noe for meg. For det andre råket ledelsen opp i en uenighet når der gjaldt forretningsstrategien. Da skjønte jeg at jeg måtte finne ut hva jeg ville. Jeg mente bedriften var på ville veier, og jeg kunne ikke holde på med noe jeg ikke hadde troen på. Jeg kunne heller ikke være igjen og rive ­ledelsen i filler ved å hele tiden plukke på mitt. Så jeg valgte å slutte. Noen år etterpå ble hele ­sulamitten solgt til islandske Actavis, som igjen ble solgt til et av de største generiske ­selskapene i USA. Så det gikk dårlig.

Veien gikk videre til Statens ­lege­middelkontroll, i dag Statens lege­middelverk, hvor hammerfestingen ble avdelingsdirektør i Farmasøytisk avdeling. Der ble han bare et år før en unik mulighet dukket opp.

— Ett år etter at jeg hadde begynt, sluttet direktøren for Legemiddelkontrollen. Det ble somlet noe så til de grader med å få på plass en erstatter, og da det var én uke igjen før direktøren gikk ut i permisjon, hadde de ennå ikke fått lyst ut stillingen. Da hadde allerede en håndfull mennesker fått tilbud om å bli ­konstituert direktør, men den ene etter den andre sa nei. De mente det var en uriaspost, altså et utsatt verv. 

Roksvaag hadde derimot ikke vett til å si nei, slik han selv beskriver det.

— Jeg hadde en del ideer om hvordan ting burde drives. Da jeg gikk inn i denne rollen, var vi kommet langt i bakleksa med ­søknader. Jeg fikk ­kontroll med køen, og trakk ned tidsbruken uten å øke budsjettene noe ­særlig. Det er noe du vil oppdage når du intervjuer folk som ikke får til ting: De vil si at de har for lite ressurser. Det er selvfølgelig en del av gamet det også, men ledelse er mye mer enn bare ressurser.

Den daværende konstituerte direktøren var faktisk så overbevist om at ressurser ikke var alt at han takket nei til et tilbud av de sjeldne.

— Det var faktisk et år den gangen at sosial- og ­­helsedepartementet hadde penger til overs i budsjettene, og de ringte etter ­salderingen utpå høsten og lurte på om vi trengte noe mer ­penger. Da sa jeg nei, og ­forklarte dem at vi gikk etter planen og budsjett, og at vi ikke trengte noe mer. Det hadde visstnok vært oppsiktsvekkende i departementet, ler Roksvaag.

— Hvordan vil du beskrive deg selv som leder den gangen?

— Dårlig. Jeg var for utålmodig. Jeg har en tendens til å si ting rett fra påsan, og det skal man ikke gjøre i en organisasjon som blir større og større. Men jeg fikk gjort en del ting som jeg ønsket der.

Som konstituert direktør var Roksvaag på toppen av organisasjonen da den såkalte Fosamax-saken kom. Den ble et vendepunkt for Legemiddelkontrollens legemiddeløkonomiske satsing.

— I 1996 hadde vi bare et par ­forskremte mennesker i en bitteliten ­legemiddeløkonomisk seksjon. Dette var før man begynte å operere med kvalitetsjusterte leveår (QALY), beregne legemidlers ­effektivitet, måle ny terapi mot gammel terapi. Dette har jo etter hvert blitt en vitenskap.

Den lille seksjonen var helt i starten av å skulle bygges opp til en egen avdeling. Før de kom så langt, hadde de med de begrensede ressursene de hadde, fått gjort ferdig den ­første legemiddeløkonomiske ­utredningen som Legemiddelkontrollen noensinne hadde gjort. 

— Det var for legemiddelet Fosamax. Det var et nytt legemiddel mot ben­skjørhet. Det var vanskelig å sortere ut gruppen som skulle ha behandlingen. Man måtte behandle ganske mange pasienter, og gevinsten var begrenset. 

Ifølge Roksvaag hadde Legemiddel­kontrollen en del korrespondanse med ­firmaet som markedsførte produktet.

— Jeg skjønte hvor det bar hen da vi fikk medisinsk korrespondanse ­gjennom firmaets forretningsadvokater. Når man korresponderer en fagsak gjennom ­forretningsadvokater, så skjønner man at det begynner å lukte svidd.

Da utredningen var ferdig, begynte Roksvaag å ta den for seg og gå gjennom den med medarbeiderne sine. 

— Jeg ga dem i oppdrag å luke ut alle ­følgeslutninger, alle faglige funderte ­antakelser og løse diskusjoner og skjære det helt ned til benet, slik at det var mest mulig fakta og ingenting annet. Det ble litt haraball, for en av utrederne mente at jeg som generalist og direktør blandet meg borti noe jeg ikke hadde greie på. Og jeg sa som sant var at ja, jeg har ikke greie på dette, men jeg har greie på Legemiddelkontrollens tarv, og her blåser det opp til storm. Nå må vi forberede oss og surre oss til masten.

Den legemiddeløkonomiske ut­redningen, som rettet et kritisk søkelys på Fosamax, skulle publiseres i Lege­middelkontrollens tidsskrift Nytt om legemidler. Det var ikke alle like glade for.

— Det som skjedde var at dette farmasøytiske firmaet gikk til namsretten sent en fredag ettermiddag og og fikk en dommer til å foreta en midlertidig forføyning. De ­nektet utgivelsen av nyhetsbladet vårt Nytt fra Statens ­legemiddelkontroll, og rett og slett kneblet oss, for å hindre at denne ­legemiddeløkonomiske utredningen ble ­publisert. Hadde det blitt stående, så ville vi ligget med brukket rygg, og vi kunne bare se langt etter å bygge opp en legemiddel­økonomisk ­avdeling, påpeker Roksvaag.

Som den rabulisten Roksvaag er, brukte han media for det de var verdt under ­oppkjøringen til rettssaken.

— Jeg var vel ikke spesielt diplomatisk. Du finner sikkert noen gamle klipp der jeg høyt og tydelig sier at forretningsadvokater forsøker å kneble Statens legemiddelkontroll.

Farmasøyten innrømmer at selv om han kan le av situasjonen i dag, var det ikke like hyggelig den gangen.

— Men assisterende regjeringsadvokat trøstet meg under forberedelsene og sa at en forvaltning som ikke blir trukket for retten minst én gang i året, gjør ikke jobben sin, humrer Roksvaag. 

Rettssaken endte med at Statens lege­middelkontroll vant på alle punkter.

— Vi vant faktisk så til de grader at ­departementsråden i daværende Sosial- og helsedepartementet, Steinar Stokke, ringte meg opp og ba meg om å ikke harselere over firmaet når jeg skulle bli intervjuet i etterkant av saken. 

— Harselerte du da med dette firmaet?

— Jeg gjorde ikke det. I stedet slapp jeg direktøren i dette firmaet til med en kronikk i nyhetsbladet vårt, det samme bladet som han hadde forsøkt å stoppe. Så når man ­vinner, kan man være raus. Og det var jeg den gangen.

Etter mer enn tre år som konstituert direktør begynte Statens legemiddelkontroll å få det brenntravelt med å få på plass en fast direktør.

— Jeg hadde fått konstituering på ­konstituering over lang tid, etter å først ha trodd at jeg bare skulle være vikar for en kort periode. Men etter et halvår sluttet jeg å leke direktør, og gikk inn i rollen for alvor.  

Hvordan ender så en konstituert ­direktør i Statens legemiddelkontroll i stedet opp som seniorrådgiver i daværende Sosial- og ­helsedepartementet? Roksvaag mener årsaken ligger i etterdønninger etter Fosamax-saken. 

— Direktøren i dette firmaet gikk til Høyres helsepolitiske talskvinne, som vedkommende var omgangsvenn med, og klaget sin nød til henne. Tre år senere ble Dagfinn ­Høybråten helseminister, og Høyres helsepolitiske ­talskvinne hadde en samtale med ham. Jeg ble innstilt til direktørstillingen av ekspedisjons­sjefen i helseavdelingen. Da han første gang var oppe hos Høybråten, fikk han beskjed om å gå grundig gjennom listen en gang til, og kanskje se om det var noen andre aktuelle kandidater enn meg. Det gjorde de, og kom med samme liste tilbake til Høybråten senere. Da hadde han visstnok blitt forbannet, og sagt rett ut at de kunne velge hvem som helst, bare det ikke var Roksvaag! Det må jeg si jeg er litt stolt av! gapskratter farmasøyten.

— Hva var dine tanker om hele den situasjonen?

— Det er bare slik det er. Det er enhver ansvarlig ministers soleklare rett til å legge seg bort i utnevnelsen at etatsjefer. No hard feelings, for å si det på den måten. Dessuten kom jeg jo med i innspurten av ny apoteklov, og jeg ble kvitt alt personal- og økonomiansvar i den nye jobben.

Ringreven begynner å nærme seg 70 år, og kunne for lengst trukket seg tilbake til en behagelig pensjonisttilværelse. Men han har ingen planer om å gå av med det første.

—  Jeg synes det er morsomt. Når du ­passerer 60 og senere 62, så får du jo ­ganske mye fritid med ekstra ferieuker og ekstra­dager i staten. Så jeg har mye tid til interesser utenom jobben også. Det har også blitt ytret ønske om at jeg skal fortsette en liten stund til. 

— Fortell litt om interessene dine. Det ­henger noen bilder på veggen her borte?

— Ja, jeg driver en del med fotografi og video, mest sistnevnte. Jeg sparte og kjøpte et 8mm-kamera med de første pengene jeg tjente, da jeg var 14 år gammel i 1961. Jeg har festet seks generasjoner av min egen familie på film. Jeg tar masse bilder også, men disse typiske væremåtene får man stort sett bare godt frem på levende bilder. Kona og jeg reiser dessuten mye. Jeg har seks barnebarn fordelt på tre land. To er snart ferdig med studiene sine i Norge, to litt yngre i København og to i Tyskland utenfor Nürnberg.

Før vi avslutter, ber 69-åringen om å få komme med en uttalelse om legemiddel­markedet i Norge.

— Legemidler handler om helse. Legemiddelmarkedet dreier seg om penger, bare penger!

(Publisert i NFT nr. 11/2016 side 34-38)

Per Olav Roksvaag

ALDER: 69 år.

SIVILSTAND: Gift, fire barn og seks barnebarn.

UTDANNING: Cand.pharm. og dr.scient. fra ­Universitetet i Oslo.

STILLING: Utredningsleder ved Statens legemiddelverk.

FREMTIDENS LEGEMIDDEL: Det vet jeg ikke. Det eneste man kan nesten si sikkert om ­frem­tidens legemidler, er at de er dyrere enn dagens ­legemidler. Derfor er det ekstra viktig at det ­offentlige bruker ressursene sine på riktig måte. 

FAGLIG FORBILDE: Noen stikker seg ut. ­Professor Tor Waaler lærte meg mye, både om fag og det å være menneske. Steinar Holand, som i en lang periode var sjef for apotektjenesten i ­Forsvaret, var en god sjef, og ga meg nyttige ­perspektiver. Jeg vil også fremheve Ingrid Wiik, som var ­divisjonsdirektør i Alpharma den korte tiden jeg var der. Hun var meget dyktig og lærte meg en del om ledelse, til tross for at jeg var en vanskelig og lite lærevillig elev. 

DERFOR ER JEG MEDLEM AV NFF: Nå ­snakker du til en som har vært formann i den ­gangens Stats­ansatte Farmasøyters Ervervsgruppe. Jeg ble ­medlem allerede under studiedagene. Jeg har vel ikke vært så veldig aktiv, men det er ­viktig at noen driver fagforeningsarbeid. Jeg har aldri trengt foreningen selv, men jeg mener det er direkte usolidarisk å ikke være medlem av en ­fagforening. Jeg har til og med vært medlem mens jeg var forskningsdirektør og konstituert direktør i Legemiddelverket. 

DERFOR BLE JEG FARMASØYT: Det er helt tilfeldig. Det var en kort utdanning, og jeg var interessert i realfag, men det kunne like gjerne endt opp med å bli noe annet.