Brenner for apotekarbeid

Relasjonen til kollegaer og kunder står sentralt for Reiersen. Hun er av det sjeldne slaget som er utdannet ved både Statens reseptarhøgskole på Bredtvet og høgskolesenteret på Bislett, altså del av et «flyttekull». Veien til farmasien og møtet med studiet var preget av en dose ­tilfeldighet og en aning sjokk.
— Farmasien fant jeg via en brosjyre fra Reseptarhøgskolen. Det jeg leste om ­utdanningen og faget så interessant ut, men uten brosjyren ville nok dette gått meg hus forbi.
Søknad ble sendt til hovedstaden, men Reiersen kom ikke inn på studiet.
— De tok bare inn tjue studenter det året, men jeg reiste allikevel til Oslo for å se på leilighet i forbindelse med at jeg hadde ­kommet inn på vernepleierutdanning. ­Samtidig fikk jeg anledning til å se på ­skolen jeg var kommet inn på, og det var en sjokkartet opplevelse. Dette var på ingen måte meg.
Løsningen ble å kaste seg på telefonen til Reseptarhøgskolen, hvor hun fikk vite at hun med stor sannsynlighet ville komme inn i tide til studiestart.
— Jeg tror jeg ringte til Bredtvet på torsdag og at studiestart var mandag over helgen, forteller Reiersen, som opprinnelig er fra Flekkefjord.

Vel innenfor skoleporten ventet et nytt sjokk på den vordende farmasøyten.
— Møtet med studiet var preget av litt skrekkblandet fryd, jeg var nok ikke klar over hvor mye kjemi det inneholdt. Løsningen ble å kjøpe kjemibøker for videregående skole og lese disse parallelt med studiet.
For Reiersens kull var det stor kontrast mellom å studere på Bredtvet og Bislett.
— På Reseptarhøgskolen sto vi i kø ­utenfor kontoret for å få karakterene våre. Hadde det gått dårlig, fikk man et ­oppmuntrende og trøstende klapp på skulderen. Vi hadde det veldig fritt der oppe. En gutt i klassen, som ikke hadde fått ordnet seg noe sted å bo, fikk låne nøkkel til skolen slik at han kunne bo der en periode. Det samme gjaldt oss andre når vi ønsket å finne på noe ­sosialt i helgene. På Bislett forsvant vi litt mer i mengden.

Reseptarutdanningen er i stor grad rekrutteringsanstalt for apotek, men hvorfor valgte Reiersen nettopp denne veien videre i farmasien?
— Det sto helt klart for meg at det var ­apotek jeg skulle arbeide i. Jeg liker å jobbe med mennesker, er rett og slett glad i folk og blir fort ensom. Dermed fristet verken kontor eller forskning, forteller Reiersen.
Videre var det å søke ledige jobber, og en vakker høstdag på siste semester kom hun til Brevik i Telemark.
— Jeg var kalt inn på intervju, og det var fantastisk å se Brevik badet i høstsol. Det endte med at jeg fikk jobb og ikke minst kjempegod opplæring. Etter mitt syn var nok dette det beste stedet man kunne havne som fersk farmasøyt fra studiet – det sørget apoteker Mette Ørstvet for.
Det ble to år og motorsykkelsertifikat før Reiersen søkte seg videre til sykehusapotek.
— Jeg var interessert i å se hvordan det var å arbeide i denne delen av bransjen, og det er en opplevelse jeg anbefaler alle som ikke har forsøkt. Det er rett og slett to forskjellige verdener.
Stillingen ved sykehusapoteket i Skien var et vikariat, og da det var på tide å finne nytt arbeidssted fikk Reiersen tilbud fra ­Svanen hvor hun i dag er førstefarmasøyt.
— Her fikk jeg være med på å flytte ­apoteket over elva, noe som ikke gikk ­upåaktet hen i Porsgrunn. Det er en veldig øst versus vest-konkurranse her i byen, så det ble en del avisskriverier. Men, for meg var det spennende å få være med på å bygge opp noe nytt.

Greit, men hva er det beste ved å jobbe i apotek?
— Jeg er enkelt forklart kjempefornøyd med jobben. Den dagen jeg ikke gleder meg til å gå på jobb må jeg finne på noe annet å gjøre. Her er vi nitten ansatte, og dermed et av Norges største apotek. I tillegg til ­ordinær apotekdrift står vi for leveransen til hele Porsgrunn kommune. Som tidligere nevnt er jeg veldig glad i å jobbe med ­kunder og får dermed bidra til å gi folk en god opplevelse. Min erfaring er at dersom man tar det med et smil opplever man oftest at kunden også går ut av apoteket med et smil om munnen.
— Hva med det faglige? Opplever du å få brukt farmasikompetansen i tilstrekkelig grad?
— Det er selvsagt en utfordring, spesielt med tanke på tid. I kjeden finnes det gode nettbaserte opplæringsprogrammer, men disse er ikke gode nok for å tilfredsstille og utvikle oss farmasøyter – vi trenger mer ­fordypning. Kjeden har kjørt noen kurs som går mer i dybden, og da opplever man å komme tilbake på jobb fylt av energi og inspirasjon.
Selv på et av landets største apotek er det ikke lett å komme fra for å oppdatere seg.
— Vi er sju farmasøyter her, men ­muligheten til å bli sendt på kurs er allikevel ikke så stor, medgir Reiersen.
— Det arrangeres kjededager med en del farmasifaglig stoff, men dette er kun én til to ganger i året. Når det er sagt tror jeg vi er heldige her i Apokjeden med hensyn til opplæring, men det kan selvsagt alltid bli bedre, legger hun til.
— Hva med de mindre hyggelige sidene av apotekhverdagen da?
— Vel, jeg er ikke så god til å ta imot ­kritikk, og det hender jo at kunder blir sinte på oss. Da må jeg konsentrere meg litt ekstra. Selv er jeg oppdratt til at alle skal ha det bra, og da er det jo litt vanskelig når det skjærer seg.

Det er en pågående kamp for å få tjenester, og aller helst betalte sådanne, i apotek. Hvilke tanker gjør farmasøyten seg om det?
— Personlig er jeg glad i utfordringer, som vi for eksempel fikk via Apotekforeningens NB 2013. Dette var en god kampanje, vi fikk god tid til å forberede oss og sette oss inn i stoffet og det var dermed mulig å gjøre en bra jobb.
— Hvor mener du grensen må settes? Altså, hvor mye skal farmasøyter i apotek gjøre på dette feltet?
— Det kommer først og fremst an på hvor mye som kreves av oss. Per i dag gjør vi mye som andre vet å ta seg betalt for. Det er eksempelvis ganske sjokkerende å se hva leger har takst for å ta seg av. Jeg mener vi bør ta betalt for spesialservice og oppgaver som fører til merarbeid, som nød­ekspedisjon. Jeg erfarer ofte at kunden ikke har like stort behov for legemiddelet når han eller hun blir gjort oppmerksom på at nødekspedisjon medfører en ekstrakostnad.
— Hva med rekruttering av farmasøyter til apotek – hva skal til?
— Vi er en liten gruppe, og små ­grupper har ikke så lett for å bli hørt. Det fikk vi jo et tankevekkende eksempel på under utdelingen av Spellemannprisen nylig, hvor ­farmasøyter ble nevnt i en sekvens. Det ble helt stille i salen. Jeg har ikke noe godt svar på hva vi skal gjøre for å markedsføre profesjonen. De som henvender seg til oss for å få praksisplass eller er på utkikk etter jobb forteller at de har hørt dette er et bra apotek. Det kommer nok av at vi er mange farmasøyter, er sammensatt av mennesker med ulik utdanningsbakgrunn og at vi har et godt arbeidsmiljø.
Hva med farmasøyter som kommer ­utenfra for å arbeide i Norge? Hva skal man kreve av dem?
— Jeg har hatt litt erfaring med dette via opplæring av farmasøyter som skal arbeide på andre apotek i kjeden. Utdanningen må selvsagt ligge i bunnen, der må man ikke være i tvil. Ut over det mener jeg språk og språkforståelse er alfa og omega. Står man i direkteresepturen og informerer kunden om både bruk og interaksjoner, må språket være på plass. En tekniker her hos oss er opprinnelig utdannet lege i hjemlandet, men må ta så å si hele studiet på nytt for å bli godkjent i Norge. Hun forteller at norsk­kurset utenlandske farmasøyter må ­igjennom ikke er på høyeste nivå. Jeg mener ­spåktest på høyeste nivå må kreves. 

Reiersen mener man risikerer apotekenes gode rykte om farmasøytene ikke forstår og blir forstått.
— De aktuelle lovene og r
eglene lærer man seg i apoteket. En slik holdning kan man ikke ha til språket.Samtidig mener Reiersen det kommer an på hvor farmasøyten kommer fra.
— At Norge ikke har en avtale som ­godkjenner utdanningen fra et land, vil ikke si at de har en dårligere utdanning enn hva vi har her hjemme. Dette er jeg kanskje enda mer bevisst på som reseptar, jeg kan jo ikke jobbe som farmasøyt utenfor Norden, sier Reiersen. 
— Hva med norske farmasøyter som ikke har tatt et eneste kurs etter at de var ferdig utdannet? Stiller ikke de om mulig enda dårligere enn utenlandske farmasøyter med ferskere utdanning? spør hun.

Reiersen er en dame som vet å ­engasjere seg, det være seg i fag- og ­fagforeningsarbeid eller i forbindelse med barnas fritidsaktiviteter. Vi spør henne ­hvordan det hele startet.
— Jeg var for sjenert til å være med på ting da jeg var liten. Etter at jeg begynte på Brevik apotek ble jeg bedt med på et kretsmøte i Farmaceutene, og opplevde det som kjempespennende. Her fikk jeg møte mange forskjellige mennesker som boblet over av energi – de brant for jobben, faget og profesjonen, forteller hun.
Resultatet lot ikke vente på seg. Reiersen ble tidlig valgt inn i kretsstyret.
— Jeg er oppdratt til at når man først er med på noe, gjør man det skikkelig. Dette har jeg sett i varierende grad via de ulike vervene jeg har hatt i Farmaceutene. 
Hun har også fått smake de tøffere sidene av å være tillitsvalgt.
— Jeg har vært streikeleder i Telemark, og ved ett tilfelle gikk det så langt at jeg måtte kjøre ut t-skjorter en søndag kveld for å mobilisere til streik. Jeg var også med på streik da jeg jobbet på sykehusapoteket i Skien, men opplevde vel da i stor grad at vi streiket for sykepleierne. Men, vi har denne retten, og det er vårt sterkeste virkemiddel for å kunne si ifra, understreker Reiersen.
— Hvordan opplever du at foreningen har stått i disse situasjonene?
— Vi ble backet opp hundre prosent den gangen det ble alvor. Ellers har man jo raslet med sablene, og enkelte ganger har jeg følt at vi skulle stått på litt mer. Men, dette er tungt arbeid, noe jeg selv har erfart. Det engasjerer meg, ikke først og fremst på grunn av lønn, men for å bevare avtalene vi har fremforhandlet over lang tid. Det er verdt å kjempe for, mener hun.
— Hvordan fungerer Farmaceutene etter ditt syn?
— Min erfaring er at det blir mye paragraf­rytteri og unødvendig papirarbeid. Man ­bruker eksempelvis mye tid på flise­spikking på formuleringer i vedtektene når disse diskuteres.
— Hva med synlighet?
— Jeg har jobbet mye med det, og det er fryktelig vanskelig. Vi er jo ikke så mange, og det er ikke alle profesjonsgrupper ­forunt å ha en Knut Jørgen Røed ­Ødegaard (kjent astrofysiker, journ. anm.) til å gjøre faget synlig. Innen farmasien finnes det mange med brennende engasjement, men det oppfattes nok ikke utad på samme måte. Min oppfordring er å fortsette med det gode arbeidet som gjøres, bidra med å ­kommentere saker som angår faget i media og bruk tittelen din. Vi er legemiddel­ekspertene i samfunnet, og stolte av det om vi får tenkt oss litt om.
Reiersen har selv vært med på den store reformen i apotek, hvor farmasøyten har gått fra å kunne gjemme seg litt bort i bakresepturen til å bli flyttet frem.
— Noen har nok slitt med å takle denne overgangen. Det kan blant annet komme av at vi skal ha svar på alt og samtidig er litt redde for at svaret skal vise seg å være feil. Vi stoler ikke nok på oss selv, vi kan jo dette.

Reiersen har også engasjert seg i Farmaceutenes FEVU-satsing (Farmasøyters Etter- og VidereUtdanning) som ­medlem av fagrådet.
— Det er veldig viktig å ha et system for videre- og etterutdanning, og som ikke minst inneholder en løsning for å kunne dokumentere dette. FEVU gir muligheter for både arbeidstaker og arbeidsgiver. Skal du søke ny jobb kan du vise til FEVU-­poengene for å vise at du holder deg oppdatert, og arbeidsgivere som ønsker å rekruttere kan reklamere med at man har som mål at arbeidstakerne skal ha anledning til å delta på kurs og liknende som gir FEVU-poeng. Selv var jeg veldig glad i VETT-kursene da de eksisterte, produkt- og produsent­uavhengige kurs er noe vi gjerne skulle hatt mer av. 
Ok, det var videre- og etterutdanningen, hva med utgangspunktet for det hele? Hva tenker Reiersen om 3 + 2-løsningen man arbeider for å få på plass?
— Den er jeg veldig for. Jeg så jo selv hvor vanskelig det var å gå videre da jeg var ferdig på høgskolen.
— Og dine tanker om at Universitetet i Oslo valgte å trekke seg ut av arbeidet med en felles løsning?
— Det er så gammeldags at jeg ikke kan få sagt det. Jeg satt selv i Sentralstyret mens arbeidet og diskusjonene pågikk, og fikk innblikk i hvordan de ulike utdannings­institusjonene forholdt seg til saken. Det var tre forskjellige verdener, noe jeg mener er helt utrolig. Samtidig vil jeg oppfordre alle til å legge striden mellom provisor og reseptar død en gang for alle. Folk må få ta sine utdanningsvalg, og disse skal respekteres. Hos oss er alle farmasøyter like.

Ved siden av å være glad i jobben og engasjere seg både faglig og privat er det også tid til litt annet for Reiersen. En sekretariatsfugl har plystret oss i øret at hun er glad i nettopp fugl.
— Nei, det stemmer ikke i det hele tatt, men min mann er ornitolog. Jeg var ­egentlig redd for fugl da jeg traff ham, og det ­hender vel fremdeles at jeg søker dekning i ­fugletårnet når fuglene er ferdig merket og slippes løs – selv når det er snakk om småfugl, innrømmer hun.
Greit, det ble altså bom i første runde.
— Men, jeg har motorsykkellappen, ­påpeker Reiersen.
— Kubikk er altså ikke like skremmende som fugl?
— Jeg måtte jo finne en måte å bli kjent med folk på da jeg flyttet til Brevik. Det sto mellom dykkersertifikat og motorsykkel­lappen, og endte altså med sistnevnte.
— Det vi heretter refererer til som en ­usikker kilde hevder også at du liker å bake?
— Ja, det er jeg veldig glad i. Det skal ikke mye til før jeg baker, og jeg baker masse. Jeg har en mamma som alltid har vært på kjøkkenet og laget god mat. Familien fikk nærmest sjokk da de oppdaget at jeg også likte meg på kjøkkenet, jeg var jo aldri der hjemme. Men, hvorfor skulle jeg det når mamma disket opp hele tiden? Rydding er jeg derimot ikke like begeistret for, men er så heldig å ha en mann som tar seg av det.
Håndarbeid er også en av farmasøytens favoritter.
— Jeg har begynt på en beltestakk til meg selv – det har jeg bodd lenge nok i Telemark til nå. Og, jeg må bli ferdig med den i tide til nestemann i familien står for tur.
Ut over baking og «beltestakking» er naturopplevelser en yndet aktivitet i det reiersenske hjem.
— Vi har funnet hyttedrømmen langt inne i skogen hvor vi leier en hytte som verken har innlagt vann eller kjørevei til døren om ­vinteren. Der er det heller ikke ­mobil­dekning, noe som passet bra i en tøff periode for noen år siden. Det er godt å kunne være helt for seg selv og ­utilgjengelig en gang iblant. Og, vi får vist ungene at det finnes en annen verden enn den de ferdes i til daglig. Selv er jeg oppvokst på ­bondelandet, så respekt for naturen og glede over ­naturopplevelser er viktig for meg, konstaterer Wenche Eie Reiersen.

(Publisert i NFT nr. 2/2015 side 22–25.)