Brenner for foreningsarbeid

Håvard Kirkevold

Ny foreningsleder: Farmasøyt Håvard Kirkevold er ny leder i Norske Sykehusfarmasøyters Forening (NSF). Foto: Lars Brock Nilsen

To farmasøytforeldrene ga Håvard Kirkevold innsyn i det som skulle bli hans fremtidige yrke. Nå leder han arbeidet med å styrke sykehusfarmasøytenes rolle i samfunnet.

— Begge foreldrene mine er faktisk ­farmasøyter, og jeg hadde sommerjobb på apoteket de drev i Lærdal der jeg vokste opp, sier Håvard Kirkevold på spørsmål om hva som gjorde at han endte opp som farmasøyt.

Vi sitter i en sofa ved siden av store, åpne ­vinduer med utsikt mot Radium­hospitalet på ­Montebello i Oslo. Lokalene til ­Sykehusapoteket Oslo, Radiumhospitalet, som ligger i bygget ovenfor sykehuset, har vært Kirkevolds arbeidsplass de siste 12 årene.

Farmasøyten innrømmer at foreldrenes
yrkesbakgrunn ga ham muligheten til å ­oppdage apotekhverdagen, men han ­påpeker at de aldri dyttet ham i den ­retningen. ­Kirkevold var faktisk aldri fast bestemt på at det var farmasøyt han skulle bli.

— En periode ville jeg bli siviløkonom, og en annen periode ville jeg bli dyrlege. Men jeg fant til slutt ut at farmasøytutdanningen kanskje ikke var så dum.

Som sagt, så gjort. Kirkevold dro til hovedstaden for å begynne på farmasi­utdanningen ved Universitetet i Oslo. Fem år senere ble han uteksaminert som cand.pharm. på det nest siste kullet med den ­ordningen. Hovedfaget ble tatt innen ­galenisk farmasi.

— Jeg innså at det var farmasøytens ­spesialitet. Jeg lurte en liten periode på om jeg skulle ta hovedfag innen farmakologi, men det har vi jo felles med legene. Så jeg valgte heller den nisjen som var mer ­spesifikk for farmasøyter.

Oppgaven ble tatt på Avdeling for strålings­biologi på Radiumhospitalet, noe som ble Kirkevolds første møte med sin nåværende arbeidsplass.

— Det var en oppgave som omhandlet genterapi. Jeg jobbet med et virus som vi tok ut genene fra, og jeg jobbet med utsiden av viruset for å få det målstyrt til ­kreft­celler. Vi gjorde dette i kombinasjon med en ­teknologi som kalles fotokjemisk inter­nalisering (PCI).

Selv om farmasøyten selv ikke har ­jobbet videre med temaene i hovedoppgaven siden den gang, har det vært stor utvikling på feltet.

— Det som er litt moro er at både virus til bruk i kreftbehandling og PCI-­teknologien nå er under utprøving i mennesker. Da jeg ­jobbet med det var genterapi helt i start­fasen i Vesten, men det hadde vært mange ­pasienter som hadde fått behandlingen i Kina. Det var imidlertid på et ganske ­tvilsomt etisk grunnlag, for konvensjonell terapi måtte folk betale for, men hvis de ble med i en klinisk utprøving, så fikk de gratis behandling. Og det ble jo da klart at mange takket ja til utprøvende behandling som ennå ikke hadde blitt utprøvd på ­mennesker, forklarer han. 

Nå har det første onkolytiske viruset fått markedsføringstillatelse som preparatet Imlygic. 

— Det er morsomt å se at en teknologi man jobbet med for mange år siden har kommet så langt. 

Allerede før hovedfagsoppgaven ble laget ved Radium­hospitalet, hadde Kirkevold hatt et halvt års ­apotek-
praksis i publikumsavdelingen til Sykehusapoteket Oslo, Radiumhospitalet. Der ­fortsatte han å jobbe etter studiene, men med en litt spesiell ordning.

— Da jeg var ferdig utdannet, var det stor farmasøytmangel i Lærdal. Men jeg var ikke klar for å flytte tilbake dit fra Oslo på ­fulltid. Derfor fikk jeg til en egen ordning med ­apotekeren her den gangen, ­Ragnhild ­Holtskog. Jeg fikk permisjon uten lønn omtrent én uke i måneden for å kunne dra tilbake til Lærdal og jobbe på apoteket der.

Kirkevold beskriver ordningen som veldig grei.

— Foreldrene mine driver jo Borgund gård i Lærdal kommune, så jeg kunne også fungere som avløser både på apoteket og på gården når de reiste på ferie.

— Du vurderte aldri å begynne med gårdsarbeid på fulltid?

— Det har jo så klart sin egen sjarm å drive gård, men å ha noen sauer på en liten Vestlands-gård er ikke noe levebrød, man må jo ha en jobb ved siden av. Det er en bigeskjeft. 

Selv om ordningen kom til hoved­sakelig for å hjelpe lokalapoteket i hjem­bygden, understreker Kirkevold at det var nyttig læring å jobbe på lokalapoteket i Lærdal.

— Som fagperson må jeg jo si at jeg ­syntes det var greit å få komme seg litt bort fra sykehusapoteket og møte pasienter med «vanlige» folkesykdommer som astma, diabetes og annet. For de medisinene som blir utlevert her på Sykehusapoteket Oslo, Radiumhospitalet består av et veldig ­snevert vareutvalg. Så jeg følte jeg fikk oppleve mer bredde da jeg jobbet på apoteket i Lærdal.

Samtidig var han hele tiden klar over at det var sykehusapoteket som ga flere utviklingsmuligheter.

— Flere av sykehusapotekene er ­veldig store og har flere avdelinger, så det er mange forskjellige arbeidsoppgaver som ligger under en arbeidsgiver. Jeg vil ­derfor si at det er flere utviklingsmuligheter på ­sykehusapotek. Og hvis man er lei av å jobbe i en avdeling, er det alltids mulig­heter for å kunne begynne i en ny avdeling.

Selv om Kirkevold ble noen år i ­publikumsavdelingen på Sykehusapoteket Oslo, Radiumhospitalet, begynte han sakte, men sikkert å jobbe mer og mer på Avdeling for tilvirkning, der han til slutt endte opp fast.

— Når vi får en rekvisisjon fra legen, ser vi over den for å sjekke at dosene og regimet ser greit ut. Vi sjekker også fortynningsvæske, da en del stoffer har også krav til hvilken konsentrasjon som skal blandes. Vi bruker et system som heter Cytodose, som de aller fleste bestillinger kommer gjennom. Der får vi ut arbeidssedler og etiketter til hver enkelt produksjon. Farmasøytene her bestemmer da hvilken holdbarhet vi kan sette på hvert produkt vi leverer ut. Vi gjennomfører også fortløpende kontroll av sprøyteopptrekk, forklarer farmasøyten.

I dag jobber de ansatte ved Sykehus­apoteket Oslo, Radiumhospitalet hoved­sakelig opp mot sykehusets kreftpasienter og deres legemiddelbehov.

— I Oslo har vi hatt en funksjons­­­­­for­deling, noe som vil si at vi har spesialisert oss mer. Så i tilvirkningsavdelingen her på Sykehusapoteket Oslo, Radiumhospitalet går det nå kun i cellegift og antistoffer samt noe hydreringsvæske.

Slik har det ikke alltid vært. Før jobbet de også opp mot pasienter med andre diagnoser.

— Da jeg begynte her, produserte vi også smertestillende blandinger og galeniske preparater. Så den gangen fikk vi bestilling på smertekassetter og salver.

Kirkevold innrømmer at man ikke får hele totalbildet ved å jobbe kun opp mot kreft­pasienter, men at det absolutt har sine fordeler å spesialisere seg i en diagnose.

— Vi har hatt en økning i antall kurer, og i 2009 tok vi over produksjon av cellegift for Rikshospitalet.

Å jobbe på sykehusapotek kan være svært krevende. Men ikke så krevende at Kirkevold ikke har hatt tid til en annen stor interesse, nemlig foreningsarbeid. Helt siden slutten av studietiden har farmasøyten vært aktiv som styremedlem og senere leder av Oslo og Akershus krets i Norges Farmaceutiske Forening. 

— I Oslo og Akershus krets var jeg vanlig styremedlem, og var satt til å være kasserer. Jeg trivdes egentlig veldig godt med det. Jeg kunne for så vidt tenkt meg å fortsette som kasserer, men det kom en tid der seks av åtte styremedlemmer skulle ut av styret, og det ble et ønske om at en som hadde vært med fra før skulle ta over som leder. Så da tok jeg over som leder av kretsen i 2012, forteller Kirkevold, som senere overlot stafettpinnen til Ornela Ademi. 

Som kretsleder var det viktig for ­Kirkevold å inkludere farmasøyter som jobber i alle deler av farmasien.

— Det er farmasøyter med veldig for­skjellige arbeidsgivere: Kjedeapotek, sykehusapotek, forvaltning og industrien. Alle mulige steder farmasøyter kan jobbe. Så vi prøvde å skape en arena som kunne ­brukes til å bygge nettverk og et sted der man kunne møtes på tvers av arbeidsgiver.

Men oppmøtet kunne ifølge farmasøyten vært bedre.

— Det kommer jo sjelden mange ­farmasøyter på møter i regi av Oslo og Akershus krets. Invitasjon går ut til omtrent 950 medlemmer, og så dukker det kanskje opp rundt 20 personer. Jeg føler vi har prøvd så godt vi kan for å variere tema for å få flere til å møte opp, men det ser ikke ut til å hjelpe. Det er forbedringspotensial, helt klart. Det er mange hvilende medlemmer, og i Oslo og Akershus krets har det vært veldig vanskelig å nå frem til de som jobber i primærapotek. Vi vet ikke hvem de er, og de pleier ikke å komme på møter. På forrige møte var det én farmasøyt fra alle kjede­apotekene, og det er nok ganske mange å ta av. Så vi har ikke klart å knekke koden der ennå. Og når de ikke kommer på møtene, sitter heller ingen i styret. 

Samtidig satt Kirkevold som varamedlem i styret til Norske Sykehusfarmasøyters Forening (NSF), og året etter ble han valgt inn som vanlig styremedlem. Siden den gang har han vært engasjert i begge foreningene, noe han selv mener går fint i en travel hverdag.

— Det går litt i bølgedaler i løpet av året i forhold til hvor mye jobb det er med foreningsarbeidet. Man får gjerne en ­veldig topp før årsmøtet, for da er det mange ­dokumenter som skal ferdigstilles. Men andre deler av året er det roligere, så jeg føler jeg har tid til andre ting også.

— Hva slags andre ting da?

— Jeg liker å være på fjellet og gå på ski. Til høsten er det sauesanking, og det er noe jeg alltid prøver å få med meg. Så jeg får tid til det jeg vil. 

Kirkevold var egentlig valgt inn som vanlig styremedlem i NSF for to år fra i fjor.

— Men så fikk jeg en telefon fra ­valgkomiteen, og de lurte på om jeg ville stille som lederkandidat. Jeg må innrømme at det kom som lyn fra klar himmel. Men jeg fikk litt betenkningstid, og etter å ha fått vite hvilke andre styremedlemmer som skulle fortsette, så valgte jeg å stille som ­lederkandidat. Og så ble jeg jo valgt da.

Farmasøyten følger i fotsporene til Frank Jørgensen, som nå trer ut av styret etter mange år i lederstolen. Kirkevold er enig i at det blir store sko å fylle.

— Jeg har tenkt som så at jeg er nødt til å finne min egen rolle, og ikke kopiere Frank. Jeg vil ha fritid og nattesøvn, ler han. 

— Hvilken retning ønsker du å ta NSF mot som ny leder?

— Jeg synes det har blitt gjort mye bra arbeid i foreningen de siste årene. Jeg ­tenker å bygge videre på grunnlaget som er lagt. En av sakene som NSF jobber med, er at vi vil henge oss på et europeisk arbeid for å få en spesialistutdanning i ­sykehusfarmasi. Vi mener det eksisterer et behov utover det grunnutdanningene dekker. Mange andre land i Europa har ­obligatorisk spesialistutdanning som går over 4–5 år etter farmasiutdanningen for å kunne jobbe som farmasøyt i sykehus eller sykehusapotek. Det jobbes mye med dette i Europa, og målet er en ­spesialisering i sykehusfarmasi som er gjensidig godkjent i EU-EØS. Så vi følger med på hva som skjer, og har også vært i kontakt med ­Helsedirektoratet og andre instanser her hjemme for å undersøke muligheten for å få en slik spesialiseringsutdanning til Norge. 

— Er det andre ting dere jobber med for å styrke sykehusfarmasøytenes stilling?

— Vi er opptatte av å styrke kompe­tansen, men også å være en arena for nettverksbygging. Mange farmasøyter som jobber i sykehusapotek jobber ­veldig ­spesialisert, og det er kanskje ikke så mange andre i Norge som jobber med det fagfeltet en driver med. NSF har derfor fire ulike faggrupper som tar for seg de ulike fagfeltene farmasøytene jobber med. Det er en for klinisk farmasi, en for farmasi­faglig rådgivning og revisjon, en for tilvirkning og en for publikumsavdelinger. Sistnevnte er den ferskeste faggruppen vår. Alle disse ­faggruppene arrangerer sine egne kurs­dager i løpet av året.

Som ny leder for NSFs 382 medlemmer kommer Kirkevold til å få nok av oppgaver i sitt frivillige arbeid i tiden fremover. Og selv om han har jobbet ved Sykehusapoteket Oslo, Radiumhospitalet de siste 12 årene, har han ingen planer om å finne seg en ny arbeidsplass med det første.

— Man tenker jo av og til på om man skal skifte jobb og få andre arbeidsoppgaver. Men jeg har tenkt som så at jeg har byttet arbeidsoppgaver underveis og jobbet i flere forskjellige avdelinger, og kombinert med et veldig bra arbeidsmiljø har jeg holdt ut her lenge. I tillegg er det slik at på mange andre arbeidsplasser blir det fort kun kontorjobb, og jeg liker å kunne gjøre litt av begge deler i jobben jeg har nå. Så jeg blir nok her en stund til, avslutter Kirkevold.

(Publisert i NFT nr. 6/2017 side 32-35)

Håvard Kirkevold

ALDER: 35 år.

SIVILSTAND: Forlovet.

UTDANNING: Cand.pharm. fra Farma­søytisk institutt, Universitetet i Oslo.

STILLING: Sykehusfarmasøyt ved Sykehusapoteket Oslo, Radiumhospitalet. 

FREMTIDENS LEGEMIDDEL: Biologiske legemidler er veldig spennende, og innen både kreft og andre diagnoser har det revolusjonert behandlingen. Det skjer mye når det gjelder monoklonale antistoffer som er spennende. 

FAGLIG FORBILDE: Jeg vil gjerne nevne min veileder da jeg var i ­apotekpraksis her ved sykehus­apoteket, Solrun Elvik. Hun tok meg imot på en god måte, og jeg husker at da praksis var ferdig og jeg fikk en litt vrien sak å ta stilling til, så tenkte jeg på hva Solrun ville gjort. 

DERFOR BLE JEG FARMASØYT: Det virket som en jobb med spennende arbeidsoppgaver og en rolle jeg kunne trives i. Og så hadde jeg to foreldre som var farmasøyter da!

AKTUELL SOM: Nyvalgt leder for ­Norske Sykehusfarmasøyters Forening