Har fokus på Apokus

— Her skal jeg snart spille inn mer ­materiale til inhalasjonskampanjen, forteller Ragnar Hovland, og viser NFTs utsendte Apokus sitt innspillingsrom. 

Store kamera, lysrigg og bakgrunner i flere forskjellige farger står klare til å benyttes. 

Hovland er en travel mann om dagen. ­Utviklingslederen i Apokus, apotekenes ­kompetanse- og utviklingssenter, har ved siden av den daglige og faglige ­utviklingen av norske apotekansatte, også mye av ­ansvaret for et historisk statsfinansiert apotek­prosjekt – ­inhalasjonsveiledning for astma- og ­kolspasienter (se også NFT nr. 1/2016). 

Nysgjerrig av natur

Historien til Ragnar Hovland starter så klart ikke med en sentral rolle i utviklingen av ­apotekfaget. Den starter med en ung gutt på jakt etter sjeldne fugler i havgapet på Karmøy i Rogaland.

— Jeg vil vel si at jeg hadde en ­standard trygg og fin barndom, og jeg hadde det ­veldig fint på Karmøy, forteller Hovland. 

For unge Ragnar ble det tidlig i ­skole­gangen klart at han var en ­teoretisk anlagt gutt.

— Jeg har alltid vært forholdsvis ­skoleflink, sier Apokus' utviklingsleder. 

Han tror det kan henge direkte sammen med hans interesse for hvordan ting henger sammen, også utenfor skolen.

— Jeg var alltid veldig nysgjerrig, og lurte alltid på hvorfor ting er som de er. Jeg var ikke den som demonterte og monterte ting igjen, men var mer nysgjerrig på den ­teoretiske siden.

Tidlig i barndommen fikk han en stor interesse for naturen. Karmøy var naturlig nok da ikke det verste stedet å vokse opp for et vitebegjærlig barn.

— Jeg var for eksempel over lengre ­perioder opptatt av fugler. Så jeg sprang rundt og kikket etter fugler og noterte ned alle jeg så og hørte. Jeg reiste til og med rundt for å finne sjeldnere arter, mimrer han. 

Fant kjemien

Interessen smittet over på skolegangen, og gleden over å drive med naturfag og ­matematikk vokste. Realfag sto hele tiden sterkt i skolegangen. Da Hovland begynte på gymnaset, omfavnet han et nytt ­teoretisk fag, som dog var mer praktisk anlagt til tider.

— Jeg ble mer og mer interessert i kjemi, og hadde lyst til å studere noe som hadde elementer av kjemi i seg. Kjemi er jo ­oppbyggingen, læren om å forstå hvordan ting er laget og reagerer med hverandre. 

Det var faktisk den praktiske delen av faget som fanget hans oppmerksomhet tidlig.

— Det var kanskje den første gangen jeg fant noe praktisk som interesserte meg. Jeg er jo egentlig en analfabet på veldig mange praktiske oppgaver. Kjemien ble unntaket.

At Hovland var såpass skoleflink som han var, gjorde valget om å bli student ­lettere. Men foreldrenes ønsker spilte også inn i avgjørelsen.

— Jeg har alltid hatt foreldre som har ment at kunnskap og utdanning er viktig, og det budskapet har vært innpodet i meg fra jeg var ganske liten. Min mor var lærer og etter hvert rektor på en lokal skole, mens min far ikke hadde utdanning, da han var faglært typograf. Det var allikevel viktig for ham at hans barn skulle ha en ordentlig utdanning.

Utdanning var for Hovland en klar del av fremtidsplanene tidlig på gymnaset. At han skulle studere farmasi, var derimot ikke hogd i sten. 

— Jeg kan vel ikke si at jeg bestemte meg for å begynne å studere farmasi før en uke før jeg reiste til Oslo og startet. Det var mye tilfeldigheter. Farmasi var ett av flere valg jeg så for meg, og jeg holdt kortene åpne veldig lenge, erindrer han.

Politisk påvirkning

Det som til slutt gjorde at studievalget falt på farmasien, var en barndomsvenn som ­karmøybuen hadde kjent siden han var en neve stor. Hans navn var Sveinung ­Stensland – politikeren som flere regner som farma­søytenes representant på Stortinget.

— Foreldrene våre var omgangsvenner, så vi var barndomsvenner. Han var veldig bestemt gjennom hele videregående på at han skulle studere farmasi. Jeg ble nok litt påvirket av ham. I tillegg hadde jeg en inngiftet onkel som jobbet på Farmasøytisk institutt, det hjalp på det også.

Valget falt altså på farmasien en uke før avreise til Oslo. Hovland hadde lenge vært forberedt på å forlate det lille kystsamfunnet til fordel for storbyen. Men det ble en ­overgang i starten, og han lengtet hjem til Karmøy. Et godt studiemiljø vente ham likevel fort til storbytilværelsen.

— Det fine med farmasistudiet er at det er såpass lite, og alle kjenner alle. Det ble ­veldig fort et godt og tett miljø. Jeg hadde ingen ­problemer med å skaffe venner og ­omgangskrets. Etter en litt rolig start, var jeg vel med på det meste. Det tok rundt ett års tid før jeg slapp tak i Karmøy og tok full del i studentlivet. Det var noen av de beste årene i mitt liv.

Aktiv student

Ragnar Hovland var en student som deltok på alt som skjedde, både sosialt og faglig.

— Jeg var jo redaktør i Veneficus-tidsskriftet, og med i foreningen. Jeg tok på meg en del verv. Det ble naturlig for meg, fordi jeg var en av de som var mye med. Da ble det naturlig å ta mer ansvar. Jeg tenkte nok ikke så mye karriere der og da, men fokuserte på nettopp der og da. Det var lite fremtidstenkning. Det kom heller mot slutten av studietiden, smiler Hovland.

Han beskriver flere i sitt kull som svært ambisiøse studenter med klare yrkesrettede tanker. Til tross for at han selv ikke hadde ­farmasøytplanene klare før mot slutten av studiene, lot han seg ikke stresse av å ikke ha alt planlagt.

— Jeg tenkte vel egentlig at dette var et fag jeg behersket, og at jeg uansett kom til å få muligheter når jeg var ferdig. Slikt sett er man veldig heldig når man er farmasøyt, for vi er ettertraktede. Det skrikes jo fortsatt etter farmasøyter, spesielt ute i distriktene. 

Jobbe i brytningspunktet

Det første året på farmasistudiet beskriver han som noe kjedelig. Generelle fag med andre studenter på matematisk-naturvitenskapelig fakultet ga ham lite innblikk i hva farmasi­faget var. Men da det andre året begynte, og de skreddersydde farmasifagene tok til, vokste farmasiflammen inne i Hovland.

— Jeg stod last og brast med kjemien. Fag som organisk kjemi og legemiddelkjemi var typiske favorittfag, forklarer den tidligere studenten.

Det var nettopp i legemiddelkjemien at ­Hovland møtte foreleseren som skulle ha mye å si for hans faglige utvikling.

— Der var det Jo Klaveness som underviste. Han hadde veldig god undervisning, og gjorde stoffet svært interessant. Han hadde en annen bakgrunn enn mange av de andre foreleserne, og kom nesten direkte fra en ­stilling som ­forskersjef i legemiddelindustrien. Så ganske tidlig bestemte jeg meg for at jeg ville ­spesialisere meg innen det, og jeg fikk kommet meg inn med en hovedoppgave om kontrastmidler.

Hovland mener Klaveness' bakgrunn fra forskningen i Nycomed Imaging gjorde at han tilførte studiet andre perspektiver.

— Han var ikke bare akademisk. Han hadde også det industrielle- og kommersielle ­perspektivet på forskningen, og det tiltalte meg veldig. Det som fenget meg da, og videre gjennom hovedfag og doktorgrad, var det å jobbe i brytningspunktet mellom akademia, altså seriøs og god forskning, og anvendbarhet og kommersielle interesser. Å evne å se hva det du forsker på skal kunne brukes og utvikles til, utdyper Hovland.

Hoppet til militærfarmasien

Året er 1996. Ragnar Hovland har blitt 24 år, og er ferdig med studiene. Omtrent rett fra eksamensfesten reiser han med bagasjen til Setermoen i Nord-Norge. 

— Jeg fikk utsatt førstegangstjenesten i militæret på grunn av utdanning. Forsvaret hadde på den tiden behov for farmasøyter, og jeg endte opp som militærapoteker og løytnant på sanitetsmagasinet i Nord-Norge.

Hovland ser tilbake på året i Forsvaret som et fint avbrekk.

— Jeg fikk en unik mulighet til å se en annen og veldig eksotisk del av landet, på kanskje den mørkeste tiden på året, ler han. 

Jobben gjorde også at han fikk en unik mulighet til å reise rundt på absolutt alle ­militærleirene nord for Bodø.

— Jeg gjorde inspeksjon på legekontorene deres. Jeg har nok sett mer enn de aller fleste av de to nordligste fylkene våre.

Ville forske videre

Et år med praktisk arbeid i Nord-Norge fristet ikke til gjentakelse, selv om Hovland hadde anledning til å fortsette som farmasøyt i ­Forsvaret. Iallfall ikke med en gang.

— Mens jeg arbeidet med hovedfags­oppgaven min, hadde jeg begynt å sysle med tankene om en doktorgrad. Det tiltalte meg veldig å drive med forskning.

Mens Hovland fortsatt arbeider i ­Forsvaret på Setermoen, sikrer han seg en ­stipendiatstilling på Farmasøytisk institutt under hans tidligere foreleser Jo Klaveness.

— Da var temaet fortsatt kontrastmidler, men denne gangen for bruk ved MRI. Jeg forsøkte å utvikle såkalte fysiologiske ­MRI-kontrast­midler. Det betyr at kontrastmiddelet reagerte på ­fysiologisk stimuli, og enten slo seg av eller på. For eksempel kunne kontrastmiddelet slå seg på i en kreftsvulst, så man kunne se den mye bedre. Dette ville gi en bedre effekt enn ved bruk av standard kontrastmidler, forklarer han. 

Kombinert med en 50 prosent stilling som foreleser, strakk Hovlands stipendiatstilling seg over seks år. Da han var ferdig med doktorgraden i 2003, var han rukket å bli 31 år.

— Da begynte jeg å tenke at det var på tide å bli voksen og skaffe seg en ordentlig jobb.

Fikk erfaring utenlands

På dette tidspunktet hadde den høyt ­utdannede farmasøyten klart å avgrense planene til et ønske om å jobbe i et stort, internasjonalt legemiddelfirma med forskning og utvikling av nye legemidler. Men en slik jobb fant han ikke utenfor stuevinduet.

— Problemet var jo at slike stillinger ikke fantes i Norge. Så jeg søkte vel egentlig jobber over hele verden, hovedsakelig i Europa og USA. Skjebnen ville at jeg endte opp så nærme som jeg kunne, nemlig i Gøteborg.

Gøteborg, og nærmere bestemt ­legemiddelfirmaet AstraZeneca, ble hans arbeidsplass som forsker de neste årene. For en kjemiker og forsker var det nesten som å komme til himmelen, ifølge Hovland.

— De hadde en forskningsavdeling som telte 3000 mennesker, hvorav halvparten hadde doktorgrad. Det var et vanvittig sted å komme til for en nyutdannet farmasøyt. Det var mest sånn wow, her er det så mye flinke folk og ressurser, med «state of the art»-­instrumenter. Et fantastisk sted å starte en karriere i en alder av 31 år.

Hovland forteller at han ble tatt veldig godt imot, og ble lært mye nytt av meget flinke folk.

— Jeg fikk mye ansvar ganske tidlig i ­legemiddelutviklingsprosjekter. Helt fra ­idéfasen og utover. For det første var det enormt ­stimulerende intellektuelt. Det å ­potensielt kunne være med på å ­forandre livet til store pasientgrupper, var svært ­tilfredsstillende, må jeg si. Så det var en ­blanding av at det var motiverende faglig sett, men også idealistisk sett. Dette var viktig, og jeg kunne være med på å gjøre en forskjell. 

– Gi deg selv annerkjennelse

Hovland understreker at han ikke kan skryte på seg å ha vært med på et prosjekt som har gått hele veien fra idé til legemiddel på markedet.

— Fra du har en idé til legemiddelet er på markedet, tar det kanskje 10–15 år, og ett av hundre prosjekter kommer i mål. Men jeg har bidratt til legemidler som har kommet ganske langt på veien, og som har blitt testet ut klinisk på mennesker, forklarer han. 

Av nettopp denne grunn mener Hovland det er viktig å la seg motivere av andre ting enn bare det endelige resultatet.

— Man må sette seg delmål som man ­fokuserer på, og feire når man når dem. Gi seg selv anerkjennelse når man når de ­delmålene. Hvis vi i denne bransjen bare skulle feire hver gang vi fikk et legemiddel på markedet, ville det være langt mellom festene, for å si det sånn, sier han med et lurt smil. 

Hovland holdt seg i Gøteborg i fire år før han måtte ut på nye eventyr. Han var da blitt 35 år, og hadde fått sitt første barn med samboeren. Ferden for de tre gikk tilbake til Oslo.

— Da starte jeg i firmaet Pronova ­Bio­Pharma på Lysaker, og familien bosatte seg på ­Nesodden. Der bor vi fortsatt i dag, forteller han.

Navnebror med felles interesse

I en travel hverdag med jobb og familieliv, ser Hovland på båtturen mellom Nesodden og Oslo som hans friminutt i hverdagen. De minuttene nyter han til fulle.

— Da forsøker jeg å koble helt ut, og gjøre noe helt annet enn det jeg gjør på jobb. I det siste har jeg lest mye skjønnlitteratur. Det siste jeg leste ferdig var vel trilogien til Jon Fosse. Jeg har en samboer som er litteraturviter, så jeg har veldig gode innspill på hva jeg skal lese, og har alltid vært glad i å lese. Moren min leste også mye, så jeg anser meg selv som litt arvelig belastet.

Et raskt Google-søk på navnet Ragnar Hovland gir lite informasjon om farmasøyt­en i stolen foran undertegnede. Mengder av ­informasjon om hans navnebror, forfatteren Ragnar Hovland fra Bergen, dukker imidlertid opp. Hovland smiler når navnebroren nevnes.

— Jeg kan ikke si det har hatt så mye ­innvirkning på min litteraturinteresse, selv om jeg naturlig nok har måttet lese noen av bøkene hans. Men jeg synes jo det er veldig artig. Jeg synes ofte det er en god indikator på folk jeg møter for første gang, om de kommenterer ­navnet eller ikke. Av det kan man jo lese litt om deres litteraturinteresse. Det er flere som lurer på om jeg er han, eller om vi er i slekt. Men vi er ikke det, avslører Hovland en gang for alle. 

Misforståelser knyttet til navnet har derimot ført til morsomme situasjoner opp gjennom årene. 

— Da jeg var stipendiat, fikk jeg konsekvent julekort fra Målungdommen hvert år, med takk for min store innsats for målsaken. Det var ­veldig hyggelig, og jeg hadde alltid julekortet fra Målungdommen hengende på kjøleskapet. Jeg sa aldri ifra, jeg syntes det var så hyggelig. Min navnebror fikk sikkert så mange andre julekort, så det gjorde nok ingenting, humrer Hovland.

Han har også mottatt telefoner fra personer som gjerne vil ha tak i forfatteren.

— Jeg prøvde å late som om jeg var ham noen ganger, men jeg syntes det var litt ­dårlig gjort. Spesielt når det er tredjeklassinger på videregående som ringer og skal lage ­særoppgave på Ragnar Hovland. Det er jo dumt å føre dem helt på villspor.

Store kontraster

Sett bort fra denne lille navneavsporingen; Farmasøyten fortsatte forskerkarrieren i det lille ­firmaet Pronova BioPharma, som på den tiden hadde skutt gullfuglen, ifølge Hovland.

— De hadde fått registrert sitt omega 3-­preparat som legemiddel, og solgte ­rettighetene for dette til et stort amerikansk legemiddelfirma, GlaxoSmithKline. De hadde begynt å tjene svært mye penger på det, og bestemte seg for å satse på utviklingen av nye legemidler innenfor dette feltet. Derfor ble jeg ansatt der, for å være en av de som skulle ta seg av dette, forteller han. 

Hovland var i dette firmaet ansvarlig for discovery-forskningen, med arbeid fra tidlig idéfase til testing på mennesker.

— Dette var jo helt andre forhold enn 3000 forskere i Gøteborg. Da vi begynte, var vi ­kanskje fire–fem stykker, og så vokste vi til 15–20 på det meste.

For Hovland ble dette en helt annen type ansvar, men farmasøyten understreker at det var en ønsket overgang.

— Hovedgrunnen til at jeg tok den ­jobben, var at jeg ønsket meg over i et mindre ­selskap, der man fikk være litt mer med på de større, strategisk viktigere beslutningene innen forskningen. Ikke bare være den som gjør forskningen. Jeg følte jeg hadde lært ­håndverket, og var klar for neste steg. Og så har jeg vel blitt forholdsvis ambisiøs ­gjennom årene, og har ønsket å bidra på viktige ­områder der jeg jobber. Jeg har alltid vært ekstremt glad i å lære nye ting, påpeker han. 

Mistet selvstendigheten

Etter sju år i Pronova BioPharma, var det igjen på tide å prøve nye veier. Selv om flere faktorer spilte inn i begrunnelsen om å skifte beite, var en av hovedgrunnene at selskapet ble kjøpt opp av et stort internasjonalt kjemikonsern ved navn BASF.

— Mitt grunnlag for å jobbe i Pronova var at det var et lite, fleksibelt firma med kort vei opp og ned. Da det i stedet gikk over til å være en del av et gigantisk multinasjonalt selskap, ­visste jeg at det kom til å være mye mer systemer og byråkrati, med mye lengre beslutningsprosesser.

I det originale Pronova BioPharma kunne nemlig essensielle avgjørelser ofte tas på stående fot.

— Der tok vi ofte beslutningene ved ­kaffe­automaten om morgenen. Her møtte man kanskje administrerende direktør eller finansdirektør, og fikk forklart at prosjektet nå trengte litt mer «funding». Ja, men det fikser vi, fikk man beskjed om da.

Spennende tid for apotekbransjen

Neste stopp i karriererekken ble dagens arbeidsplass Apokus. En arbeidsplass som jobber for en faggruppe som det lenge virket ­usannsynlig for Hovland å skulle ha noe med å gjøre.

— Da jeg studerte, og noen hadde kommet og fortalt meg at jeg skulle jobbe med eller i apotek, hadde jeg ledd høyt og lenge av dem. Det var veldig fjernt fra mine fremtidsplaner. Men apoteket er på en måte kjernen i det farmasøytiske, sier Hovland. 

Apokus' målsetting er å utvikle de apotekansatte i Norge faglig, slik at de blir gode legemiddelrådgivere. Dette gjør firmaet gjennom e-læringskurs som alle apotekene abonnerer på. Det er allikevel ikke dette Hovland er mest involvert i.

— Jeg er mest involvert i den andre biten, som kanskje er den delen som har vokst mest de siste årene – praksisnære ­forskningsprosjekter i apotek. Vi skal utvikle tjenester og dokumentere praksis, og komme med ny viten om apotekpraksis som kan være til nytte for apotek og apotekansatte.

Hovland mener at årene i Apokus har endret hans forhold til apotekbransjen.

— Det som gikk veldig fort opp for meg da jeg kom dit, var at dette er svært ­spennende tider for apotekbransjen. Jeg opplevde at ­Apotekforeningen hadde blitt en faglig ­spydspiss, som hadde sluttet å snakke så mye om avanse, og begynte å snakke mer om fagkunnskap. Jeg hadde et gammeldags bilde av Apotekforeningen, med gamle menn i dress som satt og røyket sigarer og telte ­penger. Litt sånn Apotekforeningen kanskje var en gang i tiden. Så det var en veldig positiv opplevelse å se at de var noe helt annet enn jeg hadde trodd.

Hovland hadde heller aldri arbeidet fulltid i apotek, unntatt når han arbeidet på ­sommeren som student, før han fikk jobben som ­utviklingsleder i Apokus.

— Jeg hadde aldri tenkt noe særlig over hvordan det var å jobbe i apotek, fordi det var så fjernt fra det jeg gjorde i de årene jeg var i legemiddelindustrien. Derfor trodde jeg at jeg ville stille svakt i kampen om denne ­jobben, ettersom jeg ikke hadde noe ordentlig ­apotekerfaring. Jeg har imidlertid hele tiden vært ærlig på at det ikke er derfor de skulle ansette meg. Men måten man løser det på, er at man har medarbeidere som er kjempe­dyktige på apotek, sier han. 

– Føler oss privilegerte

Som først nevnt, er det hektiske dager på kontorene til ­Apokus om dagen. ­Hovland og resten av de Apokus-ansatte har fått ansvaret for å utvikle den praktiske ­veiledningsdelen av ­inhalasjonsveiledningsprosjektet. Det ble i statsbudsjettet satt av fem millioner kroner for å teste prosjektet over en ettårsperiode. 

Om under en måned skal veilednings­materiellet for de ­apotek­ansatte være klart til å implementeres i norske apotek, og Hovland mener tidsfristen er ambisiøs.

— Det har definitivt vært hektisk. Jeg vil ikke si at det er stresset stemning, men det er et høyere tempo enn det vi vanligvis er vant med, sier utviklingslederen, som innrømmer at det har «kokt» litt ekstra i desember og januar. 

Det har vært mange spontane møter der to og to sitter sammen og jobber. Mye lyder og interne bevegelser blant kontorene. ­Apokus-teamet har virkelig fått kjenne på at det er tette tidslinjer. 

— Jeg vil heller kalle det en mer oppglødd stemning, ler 43-åringen. 

Han mener nemlig at alle som er involvert i prosjektet er fullstendig klare over at de er med på noe historisk spennende.

— Vi føler oss derfor privilegerte som får lov til å gjøre dette. Og derfor får vi det også til, tenker jeg, sier Ragnar Hovland selvsikkert.

(Publisert i NFT nr 2/2016 side 38-42)