Holder seg ung på Blindern

Berit Smestad Paulsen, professor emerita UiO

SPREK PENSJONIST: Professor emerita Berit Smestad ­Paulsen ligger ikke på latsiden selv om hun måtte ut i pensjon for to år siden. Jobben som forsker tar nemlig aldri slutt.

Professor emerita Berit Smestad Paulsen (72) måtte søke Kunnskapsdepartementet om å få jobbe lenger da hun ble pensjonist i en alder av 70. Allikevel er den anerkjente forskeren fortsatt å finne på UiO nesten hver eneste dag.

De varme solstrålene fra en ­skyfri himmel treffer ansiktene til ­studenter med solbriller mens de nyter starten på våren en ettermiddag i april utenfor Farmasøytisk institutt på Blindern i Oslo. Utfordringen med å finne ledige sitteplasser kan tyde på at nesten alle studenter og ansatte ved et av Norges mest anerkjente studiesteder har flyttet ut av kontorene og lesesalene denne dagen.

Men ikke alle har tid til å nyte fin­været når det er forskning som skal gjøres. En kort tur opp trappene i den ærverdige farmasøytbygningen, og inn i gangen noen meter til venstre, sitter en engasjert pensjonist i dyp konsentrasjon idet NFTs utsendte trår over dørstokken.

— Jeg var midt i et større EU-prosjekt da jeg egentlig måtte gå av med pensjon i en alder av 70. Men jeg fikk tillatelse fra ­Kunnskapsdepartementet til å jobbe i ­trekvart år til for å fullføre prosjektet. Så jeg var 70 og trekvart år da jeg ­pensjonerte meg, smiler Berit Smestad Paulsen.

Vil ikke gi seg

Den evigunge forskeren og professoren har i en årrekke undervist i farmakognosi ved Universitetet i Oslo og Farmasøytisk institutt, samtidig som hun har fått drive forskning på flere forskjellige fagområder. Her har det spesielt vært medisinplantene som har opptatt hennes tid, noe vi så klart kommer tilbake til.

Godt over ett år etter at farmasøyten mottok sin siste lønnsslipp fra studie­stedet og gikk inn i pensjonistenes ­rekker, kan de fleste av hennes kolleger og ­studenter ­fortsatt finne Paulsen nedgravd i gamle ­upubliserte forsknings­resultater bak ­kontordøren i tredje etasje i Sem Sælands vei 3. 72 år gammel «and still going strong».

— Jeg er ikke ansatt, men er her som professor emerita. Man er jo pensjonist i den forstand at man ikke får noe lønn her, men jeg har en kontrakt som sier at jeg har lov til å være her og jobbe, og bruke ­fasilitetene. Men det betyr også at jeg må yte dersom de trenger hjelp fra meg. De har jo for ­eksempel mange ­doktor- og ­mastergradsstudenter, og hvis de lurer på noe kan jeg jo hjelpe dem, sier ­Paulsen, og forteller at hun fortsatt gjør noen få forelesninger.

Professoren understreker at det er ­vanlig for pensjonerte på ­universitetene å ha en slik ordning. For selv om ­sørlendingen har mer enn førti års ­fartstid som ansatt ved instituttet, er det alltid noe mer å gjøre.

— Jeg har jo hatt verdens morsomste jobb, og mye internasjonalt sam­arbeid. Det er en jobb som egentlig aldri slutter. Så så lenge jeg får lov til å holde på med det jeg har lyst til, og jeg føler at det er verdt å gjøre det, så kommer jeg til å holde på med det. Men jeg velger tempoet selv, kommer og går når jeg vil og gjør hva jeg vil, forteller den spreke 72-åringen.

Mye upublisert materiale

Tidligere masteroppgaver er bare en av ­tingene i skuffen til Paulsen, som fortsatt tar opp mye tid.

— Når vi har hatt masterstudenter i så mange år, så ligger det masse ­viten­skapelige resultater som ennå ikke har blitt publisert. De holder jeg på å gå gjennom for å se hva vi vil publisere, og om det er noe mer vi må gjøre på laben for at det skal bli publiserbart.

At man har holdt på med noe så lenge som Paulsen har gjort, betyr ikke at ens arbeid er utdatert. Det fikk hun selv oppleve da hun nylig hjalp en doktorgradsstudent.

— En ny doktorgradsstudent her kom med en problemstilling som gjorde at jeg måtte gå bakover og dykke ned i den ­kunnskapen jeg har liggende. Det hadde noe å gjøre med å oppklare strukturen på ­polysakkarider som har biologisk ­aktivitet. Og ingen av de andre fast ansatte visste hvordan de skulle hjelpe med den ­problemstillingen. Sånt er jo litt artig, vedgår Paulsen, som mener det beviser noe viktig.

— Det at du har gjort noe for 30 år siden, betyr ikke at det nødvendigvis ikke er aktuelt i dag. Plutselig blir det aktuelt, og da er det godt å kunne grave litt.

Født inn i yrket

Ifølge mange av profilene NFT intervjuer, er det kun tilfeldigheter som gjorde at de endte opp som farmasøyter. For Paulsens del var det imidlertid en oppvekst preget av farmasi som gjorde at hun valgte den veien.

— Jeg er jo født inn i farmasien, for å si det sånn. Min far var farmasøyt og studerte selv her på Blindern på 30-tallet. Han jobbet etter hvert som provisor på flere apotek i Kristiansand, og i barndommen var vi rett som det var på apoteket, ettersom det var nattevakter og helgevakter den gangen. Min far tok faktisk vakt på julaften for at damene som jobbet der skulle få lov til å være hjemme og lage julemat til sine familier. Så da måtte hans familie værsågod komme ned og være med ham på apoteket på julaften. Det var jo hyggelig gjort av ham. Etter hvert fikk han apotek på Vennesla, og flyttet noen år senere nedover igjen til Kristiansand for å bli apoteker der, beretter hun.

Selv om farens yrke hadde stor påvirkning på en ung Paulsen i oppvekstårene, var også interessen for realfag tidlig til stede i skolen.

— Og ettersom jeg i ung alder vandret rundt på dette apoteket, så syntes jeg det så gøy ut. Og så skulle man jo velge ett eller annet da man var ferdig med artium, og da ble det til at jeg søkte på farmasi og kom inn, forteller hun.

At det var forsker og professor Paulsen skulle ende opp med å bli, var ikke noe hun hadde i tankene da hun troppet opp på Blindern til sin første dag som farmasistudent. 

— Jeg hadde egentlig bare den oppfatningen om at jeg skulle begynne å jobbe på apotek. Det varte vel helt til det var tre måneder igjen av studiet. Da sto det en dag en gutt ved siden av meg på laben og fortalte at det var en ledig stilling som vitenskapelig assistent på avdeling for ­farmakognosi, og han lurte på om det var noe for meg. Jeg hadde aldri tenkt på det før, men søkte allikevel, og fikk et vikariat for en periode.

Vikariatet strakk seg til flere tilsvarende vikariater spredd over de to neste årene. Styring mot veien videre fikk Paulsen fra en av professorene som den gangen jobbet på universitetet.

— Vår gamle professor Arnold Nordal var jo her da, og noen av leserne av NFT vil nok huske ham. Han kom inn på laben til meg en dag og sa at det virket som om jeg syntes det var gøy å drive med forskning. Han sa da at jeg ikke skulle gå her i landet og sulle, men dra til utlandet og gjøre det ordentlig.

Dro til utlandet

Som sagt, så gjort. Med hjelp fra Nordal og hans kollega Jens Kristian Wold fikk ­Paulsen muligheten til å dra til England for å ta en doktorgrad i organisk kjemi ved ­universitetet i London. Der ble hun boende i tre år.

Økonomien som doktorgradsstudent i utlandet var redusert den gangen, og ­Paulsen avslører at hun gjorde noen grep som hun i dag ser på som litt sprøtt.

— Jeg skulle betale 5000 kroner i året i skolepenger, noe som var svært mye penger den gangen. Da jeg reiste, hadde jeg fått et stipend på 10 000 kroner, og jeg skulle være borte i tre år. Da hadde jeg 5000 ­kroner å leve for, noe som ikke er så mye. Det kostet omtrent 1000 kroner for å klare seg en måned der, så jeg hadde bare ­penger for fem måneder.

Innkjøp av en skrivemaskin og et abonnement på Norsk Lysningsblad ble løsningen for å klare å leve i England de tre årene.

— I det bladet sto alle mulige stipend avertert. Så ved siden av at jeg jobbet på laben, satt jeg og skrev søknader for å få penger til å fullføre doktorgradsstudiet. Og jeg fikk slike småstipender her og der, smiler Paulsen.

Hun innrømmer allikevel at noen andre goder hjalp tilværelsen betraktelig.

— På universitetet der jeg var bodde ­studentene på universitetet. Og da trengte de noen som var litt mer voksne til å passe på dem. Jeg ble tilbudt en slik ekstrajobb som gjorde at jeg fikk bo gratis i to år, og fikk også spise gratis mens studentene var til stede. Sånn klarte jeg å overleve. Det gikk greit, men jeg tror ikke det er så veldig mange andre som hadde gjort det samme, sier hun.

Paulsen minnes doktorgradsperioden i England fra 1969 til 1971 som morsom og lærerik.

— Det var studenter der fra hele verden, og et veldig interessant miljø med folk som var interesserte i det de holdt på med. Jeg fikk venner som jeg fortsatt har og som jeg besøker når jeg er i England. Det var en periode jeg mener var svært viktig, fordi jeg fikk en god faglig bakgrunn.

Dro med erfaring hjem

Faglig sett skjedde det mye spennende på starten av 70-tallet innen organisk kjemi.

— Jeg jobbet med polysakkarider fra tang og tare, da det var interessefeltet til min ­veileder den gangen. Jeg jobbet med ­kjemisk strukturoppklaring av dette. De hadde all den nyeste instrumenteringen som du kunne få på det feltet, noe vi ikke hadde fått ennå her i landet. Men vi begynte å få det etter hvert da jeg kom tilbake igjen. På den tiden var det ikke så mange andre enn meg som kunne bruke slike ­instrumenter. Det fantes et slikt instrument på ­Rikshospitalet, så jeg samarbeidet mye med dette sykehuset, forklarer Paulsen.

Hun trekker blant annet frem nye instrumenter med kombinasjoner av gasskromatografi og spektrometri som nyvinninger.

— I dag er det en selvfølge at man har det, men det var helt nytt den gangen. Jeg lærte også å bruke radiogasskromatografi, som var en helt ny metode der man ­kombinerte å bruke radioaktivitet med å kunne måle radioaktiviteten i stoffene som ble separert i en slik maskin. På den måten kunne vi også studere biosyntesen til disse stoffene. Det var nytt og gøy.

Forskningen i England lå altså en god del foran miljøet i Norge, blant annet mulig­hetene for å kunne ta en doktorgrad.

— Vi hadde ikke et styrt doktorgradsopplegg i det hele tatt her til lands. Man måtte eventuelt få en stilling og drive mye egen forskning, og helst gjøre dette uten å forvente veiledning. De fleste som tok ­doktorgrad, hadde jobbet med prosjektet sitt i 10–20 år ved siden av en annen jobb. 

Da Paulsen vendte tilbake til Norge, fikk hun en stilling som førsteamanuensis på Blindern.

— Da ble jeg bedt om å være med i en komité for å lage et liknende doktorgradsopplegg her på fakultetet. Så det opplegget som vi i prinsippet bruker fortsatt i dag, var jeg med på å innføre, opplyser hun.

Jobber internasjonalt

Og resten er som man sier historie. Paulsen har i alle år vært ansatt ved Farmasøytisk institutt, men understreker at jobben ikke bare har blitt gjort på kontoret i tredje etasje.

— Jeg har hatt forskningsopphold andre steder, i tillegg til samarbeid med folk over hele verden. I og med at jeg jobbet med farmakognosi, ble det naturlig å jobbe mer og mer med medisinplanter.

De internasjonale samarbeidene ­strekker seg over store deler av kloden: Island, Tyskland, England, Sør-Afrika, Mali, ­Brasil, Australia, Japan, Mongolia, India, ­Thailand, Sør-Korea, Uganda, Slovakia, Bulgaria, Romania og Kina er bare noen av ­landene pensjonisten har besøkt under ulike forskningsopphold de siste 40 årene.

— Jeg har vært utrolig heldig og fått drive med noe som har gjort at folk var interessert i det jeg kunne. Dessuten har jeg sittet i en del internasjonale organisasjoner.

Den brede arbeidserfaringen gjør at ­Paulsen fortsatt får daglige henvendelser fra folk verden over som har lyst til å komme til Blindern for å jobbe med henne.

— Men jeg kan ikke påta meg flere ­prosjekter nå. Så nye forespørsler sender jeg videre til mine kolleger som jobber på samme fagfelt. For jeg synes det er viktig at de også får internasjonale kontakter, påpeker hun.

Å jobbe med den yngre garde er nemlig like gøy som å drive forskning selv, ifølge Paulsen.

— Vi som jobber her på universitetet er veldig heldige. Vi omgås mange unge ­mennesker, og derfor blir vi ikke satt så tidlig, og holder oss kanskje yngre lengre.

Deltatt i bokprosjekter

Enkelte forskningsprosjekter blir noen ­ganger så store at de blir til egne bøker. Paulsens første større prosjekt mellom to permer ble til ved en ren tilfeldighet.

— Tidligere rektor ved UiO og professor i ernæringsfysiologi Kaare Norum er veldig kunstinteressert, og ved en tilfeldighet ­havnet han for mange år siden hos en kunstner på Nesodden. Han hadde en rekke gamle håndskrevne dagbøker som tilhørte Henrik Greve Blessing, som var lege på Fram da den dro oppover til Nordpolen, forklarer Paulsen.

Blessing hadde også vært i Sør-Afrika og i KwaZulu-Natal-området og snakket med medisinmenn der. 

— Han hadde skrevet to notisbøker om medisinplanter med zulu-navnet og beskriv­else av planten og hva de brukte den mot, i tillegg til tegninger. Da Kaare Norum fikk se disse notisbøkene, tok han en telefon til meg og lurte på om jeg var interessert i å se nærmere på bøkene.

For å gjøre en lang historie kort, så førte denne telefonen til at det ble laget en bok som fikk navnet «South African Traditional Medicinal Plants for KwaZulu-Natal».

— Jeg hadde da med meg en kull­venninne som heter Hege Ekeli, som også hadde blitt pensjonist og hadde lyst å være med på noe morsomt. Med var dessuten Kaare Norum og en professor fra Sør-Afrika, Quinton Johnson. Vi fire lagde en bok der vi har en faksimile av ­originalene, og en der vi har beskrevet hver plante med hjelp av moderne vitenskapelig ­litteratur. Vi måtte jo selv dra til Sør-Afrika og sjekke opp i zulu-navnene, og var en måned i Cape Town. Det ble veldig artig. Vi lagde en ­versjon for vår del av verden og en for ­Sør-Afrika, og den siste versjonen ble ­lansert i parlamentet i Cape Town med hele ledelsen i den afrikanske kongressen til stede.

Paulsen var i siget da prosessen med den første boken var over.

— Hege og jeg så på hverandre og lurte på hva vi skulle gjøre da. Vi måtte jo finne på et annet morsomt prosjekt. Da ble vi enige om at vi hadde lyst til å lage en norsk medisinplantebok. Og så tok vi med oss en tredje venninne som heter Signe Holta ­Ringertz, forteller forskeren, og utdyper:

— Vi ville lage en medisinplantebok basert på planter som brukes i Norge. De skulle ikke være giftige eller inneholde reseptpliktige stoffer. Det skulle være en bok for hvermannsen, men også være ­skrevet på en faglig solid måte. Derfor har vi også med kjemi, som det er svært få andre ­botaniske bøker som har. Vi har i tillegg vært opptatt av å si litt om hva vi vet om ­biologisk, farmakologisk og toksisk effekt, samt bivirkninger og hele spekteret. Vi syntes det var viktig at folk vet når de skal være forsiktige når de kommer borti en plante. Boken brukte vi et par år på å fullføre, men det var bare en hobby, for jeg hadde jo full jobb på den tiden.

— Må du ha noe faglig å gjøre hele tiden, eller klarer du å koble av fra arbeidet?

— Når jeg drar ned på hytta, så kan jeg bare sitte der, slik vi sørlendinger gjør. Jeg kan godt slappe av. Men det er jo grenser for lenge du bare kan sitte der også. Så jeg må ha litt å holde på med. En god kullvenninne ble for eksempel veldig god til å male da hun ble pensjonist. 

På fritiden er Paulsen også president i Oslo Soroptimistklubb.

— En soroptimist er en tidligere eller nåværende yrkesaktiv kvinne som er medlem av en internasjonal organisasjon med klubber i alle land. Et av formålene er å bidra til at andre kvinner får muligheten til å komme frem i livet. Vi deltar i prosjekter som gjør at de kan få støtte og hjelp. Oslo Soroptimistklubb er den eldste i Norge, og kan vel beskrives som en kvinnelig versjon av Rotary, forklarer hun.

Et viktig møte

I 1994 møtte Paulsen den maliske forskeren Drissa Diallo på en forskerkongress i India. Møtet førte til den norske forskerens første faglige samarbeid med et u-land. Hun betegner opplevelsen av å dra til Mali og erfare hvordan de levde der som viktig for sin personlige utvikling.

— Du får et helt annet perspektiv på alt når du kommer til de landene og ser ­hvordan det er. Har du ikke opplevd det selv, så skjønner du ikke hvor viktig den hjelpen vi kan gi er. Jeg vil si at mitt samarbeid med disse landene ikke har gått på at de bare har fått fra oss. Vi har fått kolossalt mye igjen fra dem. Vi har lært mye, og lært at man kan ha det like bra i verden om man ikke har den luksusen vi har. De er veldig flinke til å trives med det de har, og er stort sett glade og fornøyde. Jeg kan nesten ikke telle hvor mange ganger jeg har vært i Mali nå, men det har iallfall vært minst én gang i året siden samarbeidet startet i 1994.

— Har du noen gang vært redd for å besøke et land som til tider har vært preget av uroligheter?

— Jeg har blitt utsatt for noe som var litt skummelt en gang. Året var 2012, og ­kvelden før 1. mai skulle jeg reise hjem igjen til Norge. Drissa og jeg var på vei ut til ­flyplassen i bil, og etter en liten stund spør jeg ham om vi er på riktig vei til flyplassen. Han sa at han kjørte den veien han pleide å kjøre. Men det var noe som var rart, sier Paulsen.

Nesten fremme ved flyplassen står det en ødelagt jeep midt i veien, og flere mannfolk med geværer står rundt bilen. 

— De så at vi kom kjørende, og signaliserte at vi måtte kjøre tilbake. Det var helt mørkt på veien, ikke et lys. Og vi var nærme flyplassen, som alltid pleide å være ­opplyst. Drissa ringte en politisk engasjert dame som jeg også kjenner. Da fortalte hun at det hadde vært et politisk angrep på ­flyplassen og på presidentpalasset, og at jeg ikke kom til å komme meg hjem den ­kvelden. De hadde rett og slett tatt ­flyplassen, og vi kom dit omtrent et kvarter etter at det hadde skjedd. Så vi visste altså dette før noen andre visste hva som hadde skjedd i Mali. Det var en opplevelse jeg aldri trodde jeg skulle komme borti, medgir Paulsen.

Må forstå pengestrømmen

Hun forteller at det har vært noe ­variabelt hvor mye man har samarbeidet på tvers av fagmiljøene opp gjennom årene på Blindern.

— Men etter hvert har det blitt sånn at når kunnskapen går fremover, har man måttet bli mer tverrfaglig. Så samarbeidet med ­farmakologene har utviklet seg, og sam­arbeidet med kjemisk institutt om relevante tema har vært bra, forklarer Paulsen, som også legger vekt på at en av utfordringene har vært å skaffe midler til forskningen.

— Jeg føler selv jeg har vært veldig heldig, fordi jeg havnet i råd og utvalg i Forskningsrådet ganske tidlig. Der lærte jeg mye om hvordan man burde formulere ­søknader, og hvor man finner de områdene man burde satse på for å få en søknad som vil få gjennomslag. Det har jeg syntes vært svært viktig. Jeg tror derfor forskere også har godt av å sitte i administrative råd og utvalg, for da lærer du også den delen av systemet som gjør at du skjønner penge­strømmen og hvorfor den går der den går. Du lærer dessuten hvordan du selv kan være med på å utvikle og påvirke at ­pengestrømmen går i retninger du selv synes er viktig. Da må du være villig til å påta deg en del av disse vervene og bruke litt tid på det.

— Hvordan ser så Paulsen for seg ­viktigheten av plantemedisinen i den ­medisinske fremtiden?

— Det er jo et faktum at alle de siste ­kreftlegemidlene som har kommet på ­markedet, kommer fra planteriket. Det er fortsatt bare en liten del av planteriket som har blitt studert, og det er et kjempehav av ukjente substanser som vi ikke vet om ­virker. Så jeg tror vi kommer til å finne veldig mange flere stoffer fra planteriket som vil bli nye medisiner fremover. Jeg tror også at det er meget viktig å bruke den kunnskapen som de tradisjonelle medisinmennene har. De har jo brukt disse medisinplantene i ­tusenvis av år, og jeg pleier å si at folk ikke er så dumme at noe blir brukt i tusenvis av år uten at det har en effekt. Da ville de ­sluttet å bruke det.

(Publisert i NFT nr 5/2016 side 30-34)

Berit Smestad Paulsen

ALDER: 72 år

SIVILSTATUS: Gift, sønn (40 år) og to barnebarn (13 og 10 år)

UTDANNING: Cand.pharm. fra Universitetet i Oslo (UiO) og doktorgrad i organisk kjemi fra University of London.

STILLING: Professor emerita ved ­farma­-
kognosi­avdelingen på Farmasøytisk institutt på Blindern, UiO.

FREMTIDENS LEGEMIDDEL: Jeg tror vi vil finne flere legemidler fra naturen som kan brukes til kreftbehandling.

FAGLIG FORBILDE: Jeg har vel to, og det er professorene Arnold Nordal og Jens ­Kristian Wold, som begge betydde veldig mye for meg i starten av min ­karriere. De fikk meg til å få interesse for faget farmakognosi, og også til å reise til utlandet for å ta en doktorgrad.

DERFOR ER JEG MEDLEM AV NFF: Jeg er med i pensjonistgruppen nå, men har vært medlem temmelig lenge. Det startet med at jeg ble bedt om å sitte i undervisningsutvalget som foreningen hadde en gang for lenge siden. Det har noe med hvordan man kan være med på å påvirke utviklingen av faget å gjøre.  

DERFOR BLE JEG FARMASØYT: Jeg er vel en smule arvelig belastet. Jeg har en far som var farmasøyt og apoteker, og min søster endte opp som reseptar, i tillegg til to kusiner og en tremenning som ble farmasøyt