Kjemper veterinær­farmasiens sak

Marit Bangen

HAR HÅPET: Marit Bangen håper veterinærfarmasien vil få tydeligere plass i farmasiutdanningen i fremtiden. Foto: Lars Brock Nilsen

Marit Bangen har brent for å gi god veterinærmedisinsk legemiddelinformasjon helt siden hun var med på å starte opp VETLIS i 1995. Hun håper fremtidens farmasøyter får mer kunnskap på området.

— Jeg har faktisk aldri tenkt på å bli noe annet enn farmasøyt. Det falt helt naturlig for meg. Veterinærfarmakologi ble jeg vel interessert i fordi faren min var veterinær, forteller Marit Bangen.

Vi sitter inne på veterinærfarmasøytens ­kontor ved Seksjon for farmakologi og ­toksikologi inne på det store campus­området til Norges miljø- og biovitenskapelige ­univer­sitet (NMBU) på Adamstuen i Oslo. De siste 22 årene har dette vært Bangens arbeidsplass, og ingenting tyder på at det vil forandre seg med det første. For har man først funnet ­drømmejobben, er det ikke noen vits i å se seg om etter noe nytt.

Farmasøyten husker tilbake til en ­studietid med en svært sammen­sveiset gjeng på Farmasøytisk institutt på ­Universitetet i Oslo (UiO).

— Vi møtes fortsatt jevnlig, og vi skal ­faktisk ha 30-årsjubileum neste år – invitasjon er ­allerede sendt ut av arrangementskomiteen.

Bangen fant tidlig ut at det var farmako­logien som fanget interessen hennes.

— Og det var faget i seg selv jeg fant mest spennende, og ikke nødvendigvis ­lærer­kreftene, for jeg hadde kanskje bedre ­forelesere i andre fag, blant annet noen kjemifag.

Bangen fullførte det femårige studiet med en hovedfagsoppgave der hun ­studerte PCP-­reseptorer i rottehjerner. Hun ­studerte effekter av NMDA (N-metyl-D-­aspartat)-­agonister, ketamin og divalente kationer, for å kikke på muligheten for at ketamins ­analgetiske effekt medieres av en annen mekanisme enn andre sterke ­analgetika. Deretter begynte så smått veien mot drømmejobben å utforme seg. 

— Etter at jeg var ferdig med studiet, skulle Kari Grave, som den gangen var leder for apotekavdelingen ved daværende Norges veterinærhøgskole, ta en doktorgrad. Det ble derfor utlyst et vikariat på avdelingen. Det ­vikariatet fikk jeg, og så ble jeg jo på en måte bare værende her da.

Etter noen år i vikariat for Grave, fikk Bangen stipendiatstilling ved ­veterinærhøgskolen, som i dag heter NMBU. 

— Doktorgradsarbeidet holdt jeg på med fra 1991 til 1995. Det var en oppgave der jeg tolket veterinærers forskrivnings­mønster og ­etterlevelse av offentlige ­anbefalinger. Det hadde da blant annet ­kommet et nytt ­reseptsystem for legemidler til fisk, der behandlingen av disse reseptene og ­forskrivningsmønster til fisk inngikk i ­oppgaven, forklarer Bangen.

I etterkant av disputasen jobbet farma­søyten i en kort periode i en 60 ­prosent ­stilling ved sykehusapoteket på ­Riks­hospitalet, samtidig som hun jobbet 40 prosent ved Regionalt legemiddel­informasjonssenter (RELIS). Der var hun blant annet med på å bygge opp det første RELIS-kontoret i Norge.

— Tankene var å få på plass en ­t­ilsvarende tjeneste som RELIS for ­veterinærmedisinen, og det var derfor lurt å kunne være med i ­oppstarten av RELIS for å ta med seg ­erfaringene over i arbeidet med VETLIS.

Sammen med farmasøyt Kari Grave og professor Nils Søli ved veterinær­høgskolen, og med god støtte av ­apotekeren ved ­sykehusapoteket på Rikshospitalet, ­opprettet Bangen VETLIS i 1995. ­Stillingen som daglig leder for det veterinær­medisinske legemiddelinformasjons­senteret ble ­skred­-
der­sydd for Bangen. Etter å ha blitt finansiert av Norges ­Apotekerforening de første fem årene, og av Statens ­dyre­helsetilsyn i ett år, ble VETLIS etter mye arbeid lagt inn under stats­budsjettet og offentlig finansiering.

Tanken var i begynnelsen at ­VETLIS skulle være et tilsvarende tilbud som RELIS på veterinærsiden, men ­Bangen innrømmer at man etter hvert har måttet revurdere hva man kunne få til.

— Hvor mange publikasjoner finnes på en medisinsk problemstilling for én ­dyreart i ­forhold til mengden publikasjoner man kan finne på en lidelse hos et menneske? Derfor innså vi etter hvert at vi måtte senke ­kvalitetskravene noe. Bruk av skjønn, empiri og å snakke med andre fagfolk har blitt viktig, i tillegg til det som måtte ­finnes av ­litteratur, når mye litteratur på disse ­områdene ikke finnes.

Utenom Nils Søli, som jobber på ­times­basis som konsulent, har det i alle årene siden ­oppstarten vært Bangen som har ­drevet ­tjenesten alene. Dermed kan man ikke snakke om et stort farmasøytisk ­fagmiljø i VETLIS.

— Det er noe man venner seg til, og det går seg trinnvis til. Jeg har jo ­veterinære ­klinikere og farmakologer å rådføre meg med her på universitetet. Og i starten, da det var en større mengde med rene ­farmasøytiske spørsmål, hadde jeg også sykehusapoteket på ­Rikshospitalet å ­rådføre meg med. Der fantes det farmasøytisk ekspertise. Sånn sett har jeg fått det beste av begge verdener til hjelp. I tillegg har jeg jo hatt farmasøyt Kari Grave som hjelp her, spesielt i oppstarts­perioden. Vi har vel lenge vært de to eneste rene ­veterinærfarmasøytene i Norge.

Ettersom Bangen har vært i VETLIS så lenge, har hun også sett hvordan ­bruken av tjenesten har endret seg. Trenden har siden starten av 2000-tallet, da apotek­reformen kom, vært at færre og færre ­farmasøyter har ­benyttet seg av tjenesten.

— I utgangspunktet skjedde vel ­endringen i takt med at det ble mindre aktuelt å tilvirke legemidler i apotekene. Nå er jo tilvirkning helt borte i privatapotekene. Jeg tror også at ­farmasøytene på den tiden de benyttet seg mye av tjenestene, hadde mer og bedre ­kontakt med veterinærene. De hadde bedre tid til det den gangen. Det er derfor liten tvil om at apotekreformen hadde mye å si for denne utviklingen.

Som tidligere nevnt kan ikke VETLIS og RELIS helt sammenliknes, i alle fall ikke hvis man ser på hvordan det daglige arbeidet gjøres.

— Den største forskjellen på RELIS og ­VETLIS er at førstnevnte etter hvert har ­opparbeidet en stor offentlig søkbar ­database. Jeg visste at VETLIS også måtte ha en ­database, men det var aldri snakk om noe så omfattende som den RELIS i dag har, som er en stor multi­senter-database som blir ­oppdatert kontinuerlig. Så det ble en stor ­forskjell, medgir Bangen. 

Intensjonen med VETLIS var i ­begynnelsen den samme som hos RELIS: Man fikk en problemstilling, for så å vurdere all tilgjengelig litteratur og deretter sende et godt skriftlig svar tilbake med referanser. Men Bangen skjønte fort at det ikke var fullt så ­gjennomførbart for veterinærmedisin. Det hadde spesielt med tilgjengeligheten på ­litteratur å gjøre.

— Hva slags forespørsler får du inn til VETLIS?

— Du kan jo bare se her, sier Bangen, og ruller på kontorstolen bort til dataen inne i ­hjørnet på kontoret, som for øvrig er fylt med oppslagsverk nesten opp til taket. Hun ­scroller seg raskt gjennom tjenestens database, og ­finner frem til det aller første spørsmålet ­VETLIS fikk inn i 1995.

— Det første spørsmålet VETLIS fikk var fra Norges Apotekerforening, med ­forespørsel om å komme med en ­oversikt over alternative preparater, da det eneste ektoparasittmiddelet som den gang var ­markedsført til hund og katt, ble tatt av ­markedet. Men det er vel ikke helt ­representativt for hva slags forespørsler vi får.

I 2012 sa Bangen og Nils Søli i et ­intervju med NFT at andelen henvendelser fra ­farmasøyter aldri hadde vært lavere. Men Bangen forteller at trenden faktisk har snudd noe siden den gangen.

— Det har egentlig snudd noe, men ikke veldig mye. Det har kanskje noe å gjøre med at blant annet farmasistudenter i Oslo har fått vite om VETLIS under ­midt­praksisdager på Blindern. Vi har også fått f­ilmet et kurs i regi av Apokus med fokus på ulike aspekter ved bruk av legemidler til hund og katt.

Som en mulig følge av at studie­stedene ikke tilbyr det Bangen anser som tilstrekkelig opplæring i veterinærfarmasi, får hun flere ­henvendelser fra studenter som ønsker å hospitere ved VETLIS.

— Hospitering, slik jeg ser det for meg, er ikke så lett å få til hos oss. Ingen kan bare sette seg ned her for å ta telefonen og svare på ­spørsmål. Så det blir heller aktiv opplæring fra meg. 

— Vet du om det har vært noen utvikling i satsingen på veterinærfarmasi ved de ulike studiestedene?

— Jeg vet at det avholdes en veterinærdag som er lagt til pre-praksissamlingen ved UiO. Der underviser representanter fra ­Legemiddelverket, samt en ­farmasøyt som snakker om veterinærmedisin i ­apotekhverdagen. Jeg skal også undervise under denne veterinærdagen inneværende år. VETLIS har tidligere hatt midt­­praksis­undervisning der, da jeg synes det er ­relevant fordi studentene da kan ha ­spørsmål basert på det de har opplevd ute i apotekene. ­Situasjonen i Bergen og Tromsø vet jeg lite om. Fra UiO fikk jeg ­faktisk for en tid siden en henvendelse fra en av studentlederne som ville at hele kullet skulle komme ned hit for å se på hva jeg driver med. Det går jo ikke inne på dette lille kontoret, ler Bangen.

Hun synes at alle studiestedene i alle fall burde tilby noe opplæring innen veterinærfarmasi.

— Det blir altfor omfattende å ha det som et eget fag. Jeg tror jo ikke at studentene trenger grunnleggende kunnskap om alle forskjellige dyrearter for å kunne være en god hjelp for veterinærene på apoteket. For det er det som er poenget. I tillegg er det viktig å vite om håndkjøpspreparater som aldri skal gis til dyr. Slike ting er viktig å få inn i utdanningen. Det tidligere nevnte ­videokurset om medisinering av hund og katt som Apokus har laget, kan være nyttig for studentene.

Farmasøyten frykter at kunnskapen om veterinærfarmasi ikke ligger på det nivået det burde hos mange farmasøyter ute i ­apotekene, men hun tror samtidig det varierer veldig fra apotek til apotek.

— Det handler om hvor i landet ­apotekene ligger, hvor mye de arbeider med ­veterinærmedisin, men det er også avhengig av personene. For jeg vet at det finnes en god del farmasøyter som er godt oppdaterte på området, spesielt dersom veterinærmedisin utgjør en stor andel av apotekets omsetning.

Veterinærfarmasøyten understreker at ­farmasøytene i apotekene har et ansvar for å kunne informere veterinærer på en god måte.

— Apotekene tjener jo ganske bra på salg av preparater til veterinærer, og det er en ganske stor del av omsetningen til enkelte. Allikevel føler jeg at veterinærmedisinen ofte havner bakerst i køen på prioriteringslisten mange steder, forklarer Bangen, og kommer med et eksempel:

— Det skjer ofte at veterinærer ringer hit fordi de ikke får den hjelpen de trenger på ­apotekene. Det kan for eksempel være at de ikke har fått tak i et preparat på ­apoteket, og spør hva de skal bruke i stedet. Etter litt ­research finner jeg ut at de kan få tak i ­medisinene de leter etter, ved at farmaøyten helt enkelt må ta en telefon til en annen ­grossist. Så jeg tror at man ved mange ­apotek føler at man ikke har leveringsplikt på ­veterinære legemidler. Men det har de jo!

Dersom veterinærene ikke får den hjelpen de trenger på sitt lokale apotek, henvender de seg gjerne til VETLIS. Og da finnes det ikke standard arbeidsdager, ifølge Bangen.

— Jeg har alltid en grunntimeplan for hvilke ting jeg mener jeg bør komme meg gjennom i løpet av uken eller over to uker. Men det skjærer seg ofte! Det kommer ­henvendelser inn hele tiden. Mange av dem er korte og greie å løse, og da er det bare å svare og ­dokumentere at man har svart. Det kan for eksempel være å finne en riktig dosering eller bekrefte eller avkrefte ­bivirkning. Da slår jeg gjerne opp i tre ­oppslagsverk for å være sikker på at jeg gir korrekt informasjon.

Men i motsetning til RELIS´ arbeid, kan det hos VETLIS ofte komme inn ­hastehenvendelser, der det ikke er tid til å slå opp i alle mulige oppslagsverk.

— Det kan for eksempel være at en ­veterinær har premedisinert en katt før ­anestesi, men katten sover ikke godt nok til at veterinæren kan gjøre det vedkommende ønsker. Da må jeg hive meg rundt og prøve å løse problemet der og da. Og slike typer saker får de nok sjelden ved RELIS! Det er en stor forskjell. Jeg liker ikke å få ad hoc-saker, men de kommer uansett, sier hun. 

VETLIS får også inn forgiftningssaker.

— Hva har skjedd og hva gjør vi? Det ­gjelder hovedsakelig hund, selv om det også skjer med andre dyrearter. Da må jeg bare benytte meg av tilgjengelig ­litteratur og kommunikasjon med toksikologer her ved seksjonen. For det bør gå ganske fort i slike tilfeller. Er det en henvendelse jeg har fått tidligere, så er det bare å slå opp i databasen og svare. Men det kan ta litt tid å lete opp i litteratur, og det er også ­veldig avhengig av hva problemet er. Kjente ­forgiftningsproblemer som inntak av ­rottegift og vindusspylervæske har vi gode rutiner for. Det vi for tiden ser er en økning i ­forgiftningshenvendelser der ­hunder har spist humanlegemidler, altså eiernes ­legemidler. Noen ganger er det faktisk ikke legemidlene i seg selv som er verst, men pakningene de ligger i.

Bangen estimerer at VETLIS årlig får inn mellom 400 og 425 henvendelser som ­legges inn i databasen.

— Men de minste henvendelsene som kan svares raskt på og der det ikke er noe nytt å ­tilføre i databasen, blir ikke lagt inn i ­databasen. Det er en god del slike ­henvendelser. Enkelte dager kan jeg få så mye som ti ulike ­henvendelser, mens andre dager kan det være helt rolig. Men da må jeg jo få gjort unna de ti som jeg fikk den foregående dagen. I ­tillegg til  spørsmål fra ­veterinærer og noen farmasøyter, får vi også ­henvendelser fra veterinær­høgskolen på NMBU, ­Mat­tilsynet, Apotekforeningen og noen ganger fra industrien.

Med en så travel arbeidshverdag er det kanskje vanskelig å se for seg at ­Bangen også er svært aktiv på fritiden med en interesse hun har hatt siden barneskolen.

— Jeg spiller i korps, og det har jeg gjort hele livet. Der spiller jeg klarinett. Jeg skal snart være med i norgesmesterskapet med ­Nittedal og Hakadal Janitsjar. Vi har vært mange år i elitedivisjonen, men har nå ­rykket ned en divisjon. Det tar mye av fritiden, og jeg setter også av tid til å få trent litt. Jeg har to jenter som begynner å bli ganske voksne, men de krever nå fortsatt litt tid de også.

En svært variert arbeidshverdag, i en jobb som i det store og hele var designet for ­Bangen, har gjort at farmasøyten ­fortsatt ­holder koken i VETLIS etter over tjue år i samme ­stilling. Men en kommende ­endring gjorde at hun begynte å vurdere andre muligheter.

— Jeg må innrømme at da det ble bestemt at veterinærhøgskolen skal ­flyttes til Ås, da begynte jeg å tenke litt. Men jeg har bestemt meg for å bli med på ­flyttelasset, for jeg er helt avhengig av den ­tilknytningen til ­veterinærhøgskolen i mitt daglige arbeid. Men jeg bor nord for Oslo, så jeg får ganske lang vei til jobb. Flyttingen av veterinær­høgskolen skjer sommeren 2020, så foreløpig blir jeg her på Adamstuen, sier hun med et smil. 

(Publisert i NFT nr. 5/2017 side 32-35)

Marit Bangen

ALDER: 53 år.

SIVILSTAND: Gift og to jenter (18 og 21 år).

UTDANNING: Cand.pharm. fra Universitetet i Oslo i 1988 og dr.scient. fra Norges ­veterinærhøgskole i 1995 (nå NMBU).

STILLING:  Daglig leder ved Veterinær­medi­sinsk ­lege­middelinformasjonssenter (VETLIS).

FREMTIDENS LEGEMIDDEL:  Mitt ønske for fremtiden er at vi finner en løsning på problemet med antibiotika­resistens.

FAGLIG FORBILDE: Ingen tvil om at det er Kari Grave. Hun har vært en foregangsdame innen veterinær­farmasien. Hun har vært veldig sentral i den viktige over­våkningen av antibiotika­forbruk i veterinær­medisinen både i Norge og ­Europa. 

DERFOR BLE JEG FARMASØYT: Jeg var fast bestemt fra jeg var ganske ­liten. Det virket spennende å jobbe med ­legemidler.