Solen er på vei ned bak Legemiddelverkets nye lokaler på Helsfyr i Oslo idet NFT møter Josfine Eilsø ­Nielsen inne i det nye resepsjonsområdet til legemiddelmyndigheten.

At Nielsen i det hele tatt kunne ta seg tid til et intervju med NFT, var ingen selvfølge. Ved siden av forsker­stillingen i ­Farmasøytisk seksjon og en stor omorganiserings­periode og flytting for Legemiddel­verket, tok ­25-åringen rett før jul to av flere ­eksamener hun skal gjennom for å ta sin nye ­mastergrad i rettsvitenskap. Som hun med største selvfølgelighet tar ved siden av full jobb.

— Jeg sa på intervjuet mitt at jeg var jusstudent, og at jeg tenkte å fortsette med det. Så jeg sa ifra at jeg måtte ha fri til eksamensdagene. Og så er det jo fint å jobbe i staten og ha rett til studiedager, smiler Nielsen.

Den unge farmasøyten startet sin varierte karriere med oppvekst på Jæren i Rogaland. Hun er datter av to dansker, og gjorde flyttespranget til oljehovedstaden da faren skulle jobbe som geolog i Statoil. ­Nielsen gikk i Statoil-barnehagen mens moren jobbet i skatteetaten.

Med fag som matte og naturfag som klare favoritter på skolen lå alt til rette for en realfagsrettet yrkesvei. Men for den unge farmasøyten var det først og fremst politikk som sto i høysetet fra tidlig alder av.

—  Jeg er AUF-er, og i AUF er det ofte veldig store vervekampanjer for å få nye medlemmer. Men jeg fant bare ut en dag da jeg var 13 år at jeg skulle melde meg inn i AUF. Det kom helt fra intet, og foreldrene mine var helt lamslåtte. Nei da, de syntes det var kult, men det var ikke noe jeg hadde snakket mye om fra før. Jeg fikk jo først ikke lov til å melde meg inn da jeg var 13, for da var jeg for ung. Så etter at jeg ble 14 ble jeg medlem, forteller hun.

Det var ifølge Nielsen ikke spesielle saker som gjorde at hun ble politisk ­engasjert så tidlig.

— Mer et grunnleggende engasjement. Jeg hadde foreldre som alltid diskuterte masse om samfunnet, så jeg tror store deler av engasjementet kom derfra. Det var grunntanken om at alle mennesker er like mye verdt.

Den unge politikeren begynte i lokallaget på Jæren og ble etter hvert leder, før hun begynte i fylkeslaget og satt i ­ledelsen av det laget også. Mens hun ­fortsatt bodde i Rogaland satt hun dessuten i ­landsstyret til AUF.

Etter at yrkesvalget falt på farmasi­studiet i Oslo og den unge jenta flyttet til ­hovedstaden, tok hun det politiske ­engasjementet med seg.

— Jeg ble mindre opptatt av å jobbe med AUF-saker lokalt. Blant annet begynte jeg mer med studentpolitikk, som representant i velferdstinget for Oslo og Akershus. Etter hvert kom jeg også inn i sentralstyret i Europeisk Ungdom. Jeg har alltid vært for EU. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg bestemte meg for det så tidlig, men jeg har alltid syntes det har virket som en god idé å jobbe sammen i stedet for å jobbe for seg selv.

Så kom terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Som aktiv AUF-medlem hadde Nielsen selv deltatt på sommerleiren året før. Men akkurat dette året hadde hun ikke fått fri fra sommerjobben på det lokale ­­apoteket i Klepp.

— I tillegg er bursdagen min 22. juli. Så den dagen dette skjedde ble jeg 20 år ­gammel. Det var en veldig spesiell dag, ­erindrer hun, og fortsetter:

— Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg, men det som skjedde den dagen førte jo til mangel på folk i AUF. Selv om det var veldig tungt, merket jeg at jeg måtte engasjere meg mer igjen etter det, og jeg satt i ledelsen til AUF i Oslo ett år. Da jobbet jeg mer med organisasjonen, og ikke like mye med det politiske. Det var så klart veldig vanskelig å komme igjen etter hendelsene 22. juli, men det var like fullt kjempeviktig.

Samtidig satt den unge politikeren i sentralstyret i Europeisk Ungdom.

— Der hadde vi et prosjekt finansiert av NHO som het «Europeisk arbeider­ungdom». AUF er jo mot EU, og Arbeider­partiet er for, så en periode var det ganske vanskelig å være EU-tilhenger i AUF. Så vi drev et slags nettverk for unge sosial­demokrater som var for EU. Det prosjektet drev jeg sammen med en person som omkom på Utøya. Det var ganske vanskelig å fortsette med det ­prosjektet, men vi fikk det til. På det ­første møtet etter hendelsene 22. juli var foreldrene hans der sammen med daværende utenriksminister Espen Barth Eide, og det ble en stor greie rundt det. Det gjorde at det gikk veldig bra, omstendighetene tatt i betraktning. 

Uavhengig av disse hendelsene fortsatte livet ved farmasistudiet i Oslo. Tidlig i det andre året fikk Nielsen en åpen­baring under sin første forelesning i galenisk farmasi.

— Det var spesielt en forelesning jeg syntes var så utrolig kul, og det var også det temaet jeg endte med å skrive masteroppgave om. Det er egentlig et veldig stort fagfelt, og det var nok ganske ­vanskelig å forstå hva vi gikk gjennom de to timene. Men dette med gelers oppførsel, viskositet og reologi syntes jeg var veldig spennende. Så de to timene med Marianne Hiorth startet egentlig den interessen.

Farmasøyten husker også godt Jo ­Klaveness og hans berømte fag der ­studentene skulle lage sitt eget firma og sitt eget legemiddel.

— Da jeg satt som leder av fagutvalget den gangen, fikk vi beskjed om å ­nominere folk til Det matematisk-naturvitenskapelig ­fakultets undervisningspris, som var helt nyoppstartet. Da nominerte jeg Klaveness, og han vant den. Vi skulle også sende inn nominasjonen til prisen for hele universitetet, og han endte jo opp med å vinne den også. Han var veldig inspirerende.

Som skrevet tidligere ble det ­g­alenisk farmasi Nielsen tok hovedfag i.

— Det er et prosjekt som har gått over flere år, og som ikke ble startet opp av meg. Det går på å lage en formulering basert på en bionedbrytbar polymer som er flytende ved romtemperatur, men som blir gel ved kroppstemperatur. Den kan brukes som et slags implantat. Så i stedet for et ­plastikkimplantat som må kirurgisk implanteres, er ideen at man kan injisere dette implantatet i væskeform. Gelen kan da fungere som et depot som frigir ­legemidler til pasienten over tid. Vi tenkte for eksempel at denne formuleringen kan ­brukes for naltrexon i behandling av folk som er ­opiatavhengige, sier Nielsen, som jobber med å publisere en forskningsartikkel basert på resultatene fra masteroppgaven ved siden av jobb og studier nå sammen med sine tidligere masterveiledere. 

Håpet til farmasøyten er å få midler til å jobbe videre med en doktorgradsavhandling inne samme fagfelt. Men alle som har vært i akademia vet at slike ting tar lang tid. Derfor søkte Nielsen seg inn på jusstudiet samtidig som hun jobbet på diverse apotek i Oslo. Blant annet opplevde hun stor endring da hun gikk fra å jobbe på Vitusapotek Majorstuen til der hun jobber nå, Apotek 1 Legevakten.

— Førstnevnte har hudpleieklinikk, veldig stort selvvalg og mange «hudkunder», mens legevakten har et lite selvvalg og er ­absolutt størst på resepturmedisin. Det ­jobber nesten bare farmasøyter der også, og det blir mye større selvstendighet. Og så er det jo åpent 24 timer i døgnet, så jeg har jobbet en del nattevakter der. Man får vel også et mye større mangfold av pasienter. Helligdager kan være ganske så ­hektisk, men det trives jeg egentlig godt med!

På et julebord med venner fra studietiden på Blindern fikk Nielsen tips om en prosjektstilling ved Legemiddelverket. Der arbeider hun i dag ved siden av fulltids studier. 

— Jeg jobber med galenisk farmasi og utreder kvalitet av legemidler. Vi jobber ikke med klinisk effekt og kliniske studier, men ser på spesifikasjoner, produksjon og alt tilknyttet kvalitet av legemidlene. Vi passer blant annet på at de er trygge og ikke ­forurensede, at de er stabile og at holdbarheten til legemidlene stemmer. Vi baserer oss på dokumentasjon som ­legemiddelfirmaene sender inn, og det er snakk om masse dokumentasjon når de vil ha et nytt legemiddel på markedet eller gjøre endringer ved et allerede markedsført preparat. Prosjektet jeg ble ansatt til var for å registrere homeopatiske midler i Norge. Oppdraget kommer gjennom et EU-direktiv. Vi skal se på at det er tilstrekkelig kvalitet og at de er trygge å bruke.

— Du har mange baller i luften. Hvordan klarer du å balansere jobb og studier på en god måte?

— Jeg tror det hjelper at jobb og studier er så forskjellige. Hvis det hadde blitt for likt, tror jeg det kunne blitt vanskelig. Men man må bare få lagd seg rutiner, og man blir ekstremt flink til å studere når man har så dårlig tid. Man må være ekstremt god på å prioritere hva man skal bruke tiden på. Men det hjelper også å ha studert før. Og så kommer man langt ved å lære seg å skrive god juss, for juss handler mye mer om skriving enn om lesing.

Jo mer travel Nielsen ble med sine mange engasjementer, desto mer innså hun at noe måtte legges på hyllen, i alle fall ­midlertidig. Valget falt på politikken.

— Jeg er vel litt ferdig. Eller ferdig, nei, det blir feil å si. Jeg har bare en pause. Men jeg treffer fortsatt mange venner fra AUF og politikken, så jeg liker fortsatt veldig godt å diskutere ting. Det har blitt litt gradvis de siste årene, men jeg måtte til slutt ta et valg om at jeg måtte prioritere studiene, og da lagde jeg en regel for meg selv som sier at jeg bare fikk lov å være aktiv i organisasjoner og ting på Blindern. Da måtte jeg ikke dra bort fra Blindern for å holde på med slike ting. Det eneste jeg fortsatt sitter i er skikkethetsnemnda ved UiO.

Hvilke planer har så den unge ­farmasøyten med jussutdanningen som hun er ferdig med i 2020?

— Jeg begynte jo ikke å studere ­rettsvitenskap fordi jeg ikke ville være ­farmasøyt. Jeg begynte ikke med dette fordi jeg skulle bli jurist og jobbe med ­obligasjonsrett eller skilsmisser, det er ikke greia. Det er vel å prøve å kombinere dette. Jeg synes for eksempel det kunne vært interessant å jobbe med helsepolitikk en gang i fremtiden. Det kunne vært spennende å jobbe i ­departementet eller noe liknende.

— Føler du at utdanningen kanskje skal kunne føre deg tilbake til det politiske sporet?

— Ja, litt sånn for å fullføre sirkelen? Jeg vet ikke helt, men jeg har alltid bare syntes juss var spennende. Jeg føler meg ikke helt ferdigstudert heller. 

Som dyktig, men ubesluttsom farmasøyt ble også Nielsen tipset av sin nåværende sjef Sayeh Ahrabi å søke seg til mentor­ordningen til Norsk Farmasøytisk Selskap. Der ble hun satt sammen med ringreven Åge Nærdal, som er tidligere administrerende direktør i GSK Norge (se NFT nr. 3/2016).

— Det har vært svært nyttig å få innspill fra noen som har mye mer erfaring enn meg i farmasiverdenen. Han mener også at det bør være fullt mulig å kombinere juss og farmasi.

Selv om den fremmadstormende farmasøyten og soon to be-juristen må prioritere timene i døgnet nøye, klarer hun alltids å finne noen rolige stunder til andre ting enn farmasi, politikk og rettsvitenskap. Da liker hun å holde det enkelt.

— Jeg er glad i å lese bøker og drikke vin med gode venner. Trenger det å være mer avansert enn det?

(Publisert i NFT nr. 1/2017 side 40-43)