Historisk krigstidskunst på instituttveggene

—Det er jo helt utrolig, og jeg er glad vi rakk å oppdage dette før det ble revet ned eller malt over, forteller Henrik Schultz ivrig idet vi tråkker over dørterskelen. 

Instituttlederen ved Farmasøytisk ­institutt på Universitetet i Oslo (UiO) har ført NFTs utsendte opp gjennom vindeltrappen til fjerde etasje i det historiske og delvis ­fredete farmasibygget på Blindern, og tatt oss med videre helt innerst i etasjen. Inne på det forholdsvis nyoppussede rommet er det tomt, bortsett fra at en stor del av den ene veggen er dekket av ­pleksiglass. På innsiden strekker et stort veggmaleri seg over flere kvadratmeter.

Oppdaget historisk kunstverk

Ifølge Schultz ble det 75 år gamle vegg­maleriet oppdaget i forbindelse med oppuss­ingen av det gamle kjøkkenet i fjerde etasje, som ble vurdert som for ­gammelt og slitt til bruk for studentene.

— Kjøkkenet er sannsynligvis bygget i 1959, og da vi rev ned overskapene og resten av inventaret som hadde stått der, kom disse veggmaleriene ­plutselig frem.

Funnet av veggmaleriene fant sted midt i sommerferien i juli i år, og ifølge Schultz gikk alarmklokkene umiddelbart da ­arbeiderne oppdaget bildene under ­nedrivingsprosessen. Han ble raskt ­kontaktet av arbeidere som skjønte at de her hadde kommet over noe spesielt.

­— Hvor kommer dette fra? Hvilken betydning har det hatt? Hvorfor ble det malt? Dette var spørsmål vi ville ha svar på. Sentrale personer på eiendoms­avdelingen og på biblioteket kom fort opp med innspill til hva dette kunne være, ­forteller instituttlederen. 

Ut fra en delvis ødelagt signatur i nederste venstre hjørne på veggmaleriet, fant de universitetsansatte ut at bildet var fra 1941. Og årsaken til at bildet har hengt på denne veggen i alle disse årene, er kanskje vel så historisk spennende.

— Bildet ble malt i forbindelse med ­studentforeningen Veneficus sitt tiårsjubileum. Under oppussingen på slutten av 50-tallet, gikk mange av disse bildene tapt. Men da vi oppdaget at dette bildet var ­delvis bevart, valgte vi å beskytte det i ­forbindelse med denne oppussingen. 

Forsvant under oppussing

Det ble nemlig ikke funnet bare ett ­veggmaleri på Farmasøytisk institutt i sommer. Flere andre motiver fra samme kunstner har også blitt bevart, men de er beskyttet bak tynne treplater slik at de ikke lenger kan ses. Blant annet ble ­halvparten av et av kunstnerens ­veggmalerier reddet inne på kjøkkenet. Den andre halvparten forsvant da nye vegger ble satt opp for å bygge kjøkken i 1959, i det som under krigsårene var én stor festsal.

— Men dette er tynne plater som lett kan fjernes senere, så vi skal ha ­muligheten til å også inkor­porere dette i fremtidige oppussinger, dersom det er ønskelig. Målet er nå at det innglassede maleriet skal være fullt synlig for dagens studenter på det som blir et nytt ­kjøkken, slik at de får med seg denne ­historien videre i ­studiet. Dette er en veldig ­hyggelig måte for oss å koble det gamle og det nye, konstaterer Schultz. 

Instituttlederen tar oss med videre ­nedover gangen, og stopper opp foran en gammel og nedslitt lesesal. En enslig ­student stirrer ned i en bok på rekken med plasser reservert for masterstudentene.

— Også her ble det pusset opp i 1959, og vi fant ut at det også på disse ­veggene hadde hengt liknende vegg­malerier. Disse forsvant dessverre det året, og kan neppe gjenskapes, sier han. 

Ved å søke i arkivene har man på ­universitetet allikevel klart å finne gamle lysbilder av maleriene som hang på ­veggen den gangen, noe Schultz ivrig viser frem. 

Studentkunstverk

Selv om signaturen som ble funnet på veggmaleriet var ufullstendig, kunne man etter litt graving i arkivene komme frem til at maleren var studenten Sivert Øydvin (1913–1993). Øydvin var ikke farmasi­student, men studerte blant annet latin og filosofi, og var aktiv med regi og ­scenografi i forbindelse med studentteater på den tiden. Året før han lagde veggmaleriene på Farmasøytisk institutt, dekorerte han Aulakjelleren i universitetets lokaler i Oslo sentrum.

I en tidligere utgave av tidsskriftet ­Cygnus, som er medlemsblad for ­medlemmer i Norsk Farmasi­historisk ­Selskap, nevnes det i en artikkel at ­farmasistudentene på starten av 1940-­tallet måtte flytte fra sine da­­værende lokaler.

«De måtte med stor sorg avgi sine ­'studentikose og intime lokaler' til det lenge påtenkte apotekmuseum på ­Instituttet og ble derfor henvist til nye lokaler», står det skrevet.

Ifølge tidsskriftet ønsket studentene å skape en hyggelig ramme rundt sine aktiviteter, og de ønsket derfor å ­dekorere veggene i sine nye lokaler. Dette kostet dog penger, og tanken var først å sette i gang en kronerulling blant studentene. Det ble allikevel bestemt at en penge­innsamling måtte til for å realisere ­prosjektet. Responsen var for studentene overveldende.

«Vi trodde riktignok at et tiltak som dette ville ha en viss interesse utover studentenes og Instituttets engere krets, men at vår oppfordring skulle bli møtt med en slik imøtekommenhet og velvilje som vi har vært vidne til, hadde vi aldri tort forestille oss. Det hele vidner om en rundhåndenhet og interesse overfor oss studenter og Instituttet som vi vanskelig kan vurdere nok», skal studentene ifølge Cygnus ha uttalt i 1941.

Kunstneren Øydvin fikk etter penge­innsamlingen jobben med å lage veggmaleriene på oppdrag fra studentlaget ved farmasistudiet, og lokalene som siden 1959 har fungert som et kjøkken, var den gangen en flott festsal for nettopp disse studentene.

— Øydvin ble senere lektor i Larvik, og har blant annet utarbeidet et pedagogisk verktøy i etikk for videregående skole, som visstnok fortsatt brukes. Så det er morsomt å få bildene frem og ha det ­stående her, understreker instituttlederen.

— En stille protest

Schultz er ikke i tvil om hvorfor det er viktig å bevare slike historiske kunstverk.

— Det er en del av farmasistudiets ­historie. Dette bygget er fra 1932, og dette maleriet ble malt i 1941, midt under krigen, forklarer han, og peker oppover på veggmaleriet, som blant annet viser et jazzband som spiller for flere dansende par. 

Selv om artistene og danserne kun består av hvite mennesker, kan man også skimte fargede musikere på søylene i lokalet som er malt. 

— Vi ser momenter i dette bildet som er veldig antinazistisk, så dette bildet er egentlig en stille protest. Og så skal vi huske at bildet ble malt i 1941 til ­Veneficus sitt tiårsjubileum i 1942, og i 1943 stengte nazistene universitetet. Så i dette bildet ligger det mye historie.

Også kurator Ulla Uberg, som representerer UiOs kunstsamling, ser på veggmaleriet som en reaksjon på det som skjedde under krigen.

«På søylene er Josephine Baker med det kjende bananskjørtkostymet og svarte musikarar. Det var dei som var ­opphavet til jazzen. Det ligg nær å tolke dette som ein kommentar til den politiske stoda i ­landet i krigsåra», skriver hun i en ­kommentar i UiOs egen avis Uniforum. Josepfine Baker ble senere den høyest dekorerte kvinne i Frankrike for sin ­motstandsinnsats under krigen.    

(Publisert i NFT nr. 11/2016 side 22-24)