LAR – hvilepute eller veien videre?

Gjennom både multidosearbeid og LAR har Kristin Samer samlet erfaringer om brukerne som til daglig besøker Boots apotek Lambertseter i Oslo.
— Jeg er utdannet reseptarfarmasøyt fra høgskolen i 1980, og begynte etter dette ved Ila apotek hvor jeg ble i fem år. I 1986 begynte jeg her, og har blitt her siden – men med forskjellige hatter opp gjennom årene, forteller Samer.

Fra multidose til LAR

Samer ledet multidosearbeidet på Lambertseter inntil apoteket mistet anbudet.
— I denne tiden leverte vi multidose til åtte bydeler i Oslo, noe som også innebefattet om lag 60 LAR-brukere, så dette har jeg lang erfaring med. Halvparten av det vi ­pakket ble distribuert via hjemmesykepleien, mens resten ble hentet av brukerne, forklarer hun.
I dag er det atten brukere som henter sine doser på apoteket, og disse er innom i alle mulige varianter av intervaller avhengig av hvordan de fungerer i det daglige.
— En typisk arbeidshverdag består i å klargjøre doser til de brukerne som skal komme innom den dagen. Vi har en avtale med dem om at de skal komme innenfor apotekets kjerneåpningstid, noe som betyr ikke senere enn at de er ute igjen til klokken 17. Henteintervallene varierer veldig etter hvordan de fungerer ellers, så vi har alt fra brukere som er innom daglig til dem som har jobb og familie og kun henter én gang i uken.
Farmasøyter eller apotekteknikere står for utleveringen, og med henblikk på bruker­gruppens karakter er det ikke uvanlig at strikken forsøkes tøyd enkelte ganger.
— Dette opplever vi spesielt når det ­kommer til hentetider. Det kan være vanskelig for enkelte å innfinne seg ­innenfor tidsrammen som er satt, og da kan de for eksempel forsøke å banke på bak­døren etter at apoteket er stengt. Men, her må vi være strenge og heller tåle å være ­upopulære, understreker farmasøyten.

Hva med effekten?

Enkelte av brukerne som frekventerer ­apoteket på Lambertseter har vært faste «kunder» i tjue år.
— Det er klart at det utvikler seg et ­spesielt forhold til enkelte av brukerne, og med tiden lærer man ofte også enkelte av deres pårørende å kjenne. Jeg har for eksempel sagt til en av de faste gutta at det er på tide at han tar en tur hjem til moren for en dusj, og hvor moren i ettertid har fortalt at han faktisk har kommet hjem og sagt at han har fått beskjed fra meg om å få litt orden på seg, sier Samer.
Med nettopp dette som bakteppe er farmasøyten ikke sikker på om LAR alltid fungerer etter hensikten, som hun mener bør være å gi misbrukerne det nødvendige puffet for å komme seg videre i livet.
— I mange tilfeller kan nok denne ­behandlingsformen oppleves som en sovepute for brukeren, mener hun.
— Jeg har mer enn én gang stilt ­spørsmål ved effekten av det vi gjør, altså – er dette riktig fremgangsmåte når de samme gutta fremdeles er her etter tjue år? På den annen side er dette et fantastisk system for ­brukeren, som kan komme og hente ut det han eller hun har behov for i nærmiljøet uten kostnad. Og for apoteket, som kan sende regningen videre i visshet om at oppgjøret kommer, legger hun til.
Samer lar det være opp til andre å svare på de overordnede spørsmålene rundt LAR-behandlingen.
— Vi skal sørge for at brukerne får det de har behov for, understreker hun.
Det er derfor ikke mye farmasøyten hadde ønsket å kunne si til helseministeren heller i denne sammenheng.
— Det føler jeg må være opp til LAR. Vi er LARs støttespillere, men skulle det være noe måtte det være i forbindelse med ­diskusjonen rundt kompensasjon for arbeidet som legges ned i dette. Ut over det følger vi hva vi får fra LAR, sier Samer.

Enkelte tøffere tak

Selv om brukerne som besøker apoteket er en spesiell gruppe, er de også svært ­forskjellige individer.
— Noen er helt rolige, mens andre har en tendens til å skape litt mer krøll.
— Er det situasjoner hvor dere opplever det som utrygt?
— Det har vært situasjoner, men ­personer vi opplever som truende er blitt håndtert ved at flere av personalet har vært satt i ­beredskap når denne brukeren kommer. Vi har også måttet be lege avslutte forholdet hos oss for et par stykker. Verken brukeren eller vi på apoteket følte oss komfortable med hvordan det fungerte, utdyper Samer.
— Disse menneskene er i en kategori hvor de er vant til å tøye grensene og servere en og annen hvit løgn for å få hverdagen til å gå opp. Vi skal legge til rette for at de får det de trenger, noe som også omfatter å innhente resepter når de er tomme og forberede oss når det blir doseendringer, legger hun til.
Farmasøyten forteller at det er store ­forskjeller mellom legene i hvor stor grad de engasjerer seg i sine LAR-pasienter.
— Det ble en betydelig endring da dette behandlingssystemet ble flyttet ut fra LAR og til bydelene/legene, forklarer Samer.
Legene kan også gi relativt korte svar dersom apotekpersonalet stiller spørsmål ved forskrivningen.
— Jeg opplever at legene ikke ønsker særlig kontakt når vi spiller inn spørsmål. De har jo en enda mer hektisk hverdag enn vår, og svarer derfor gjerne kort at det er de som forskriver og har ansvaret.
— Hva med det farmasøytfaglige i dette?
— Det faglige består vel i stor grad å ­vurdere utleveringen opp mot andre preparater hos brukeren. Vi må også sjekke om de ulike forskrivningene kommer fra samme lege, eller om brukeren har én lege som skriver ut metadon og en annen som skriver ut andre preparater. I slike tilfeller vil det være spesielt viktig å følge med på interaksjoner.

Omsorgspersoner

Mens de farmasøytfaglige utfordringene i hovedsak ikke skiller seg vesentlig fra det øvrige arbeidet på apoteket, blir det altså spesielle bånd mellom personalet og enkelte av brukerne.
— Vi gir dem omsorg, noe som handler om å se dem og møte dem, men også å etterlyse dem når de ikke møter på avtalt dag. Ut over det organiserer vi så godt som mulig for brukerne, også når de for ­eksempel skal reise på ferie.
Høy grad av service og omtanke preger LAR-arbeidet på Lambertseter.
— Etter at vi mistet multidoseanbudet, ble staben på apoteket redusert til ni personer. Vi er et svært stabilt personale, noe som betyr at seks av oss har vært her i mer enn ti år. Det betyr også at mange av oss kjenner disse gutta veldig godt. Det har vært spesielt å være LAR-ansvarlig av og på gjennom alle disse årene. Man føler jo en viss indignasjon når en av brukerne plutselig kommer for å kjøpe sprøyter og sprøytespisser. Da er de heller ikke så interesserte i å prate med oss, og sier gjerne at de handler for andre. I slike tilfeller er terskelen for å kontakte lege også høy, og man må vurdere nøye, men det er selvsagt trist å se, medgir Samer.
Hun legger heller ikke skjul på at hun gjerne skulle sett at enkelte brukere ble fulgt opp tettere.
— Ved et par anledninger har hjemmesykepleie blitt involvert som følge av at vi har registrert et betydelig forfall, også på hygienesiden. Dette har fungert svært godt, selv om brukerne i utgangspunktet var svært skeptiske til å slippe hjemme­sykepleien til. For brukerne er vi på ­apoteket ofte det normale og faste holdepunktet i hverdagen, og som med andre kunder er det selvsagt trist når enkelte av disse faller fra, sier farmasøyten.
På apoteket er inntrykket at også ­brukerne er godt fornøyde med ordningen.
— Ja, jeg tror og føler de stort sett er ­fornøyde, særlig så lenge ting går greit. Men, vi kan fort bli beskrevet som både strenge og bitcher om det ikke går like glatt. Alt i alt er dette et system som er tuftet på tillit. Vi vet at det er mye metadon å få kjøpt på det åpne markedet, og dette må jo komme fra et sted. Vi må basere oss på at våre brukere tar dette selv, men det er helt klart et interessant spørsmål hvor metadonet som selges på gata kommer fra, avslutter Kristin Samer.

(Publisert i NFT nr. 10/2014 side 34–35.)