Berit Seim

Alder: 59 år

Sivil status: Gift

Utdanning: Reseptar fra Reseptarutdanningen i Oslo

Arbeidssted: GE Healthcare

Fremtidens legemiddel: Diagnostikk.

Faglig forbilde: De som ser på kompetansen din heller enn hvilken utdanning du har, og der er industrien god.

Hvorfor jeg er NFF-medlem: En forsikring. Jeg har faktisk flere ganger vurdert å melde meg ut, men har kommet til at industrien også har noe å tilføre. Og det ville være svært synd om NFF ble en ren apotekorganisasjon.

Hvorfor jeg ble farmasøyt: Ganske tilfeldig. Men jeg likte realfag og detaljer.

Aktuell som: Leder for NFFs Forum for privatansatte, NFF-P, som nå er reetablert.

— I legemiddelindustrien ser de på hva du kan, hva du står for faglig og hvor du vil heller enn på grunnutdanningen du tok for tjue år siden. Det setter jeg stor pris på, sier Berit Seim.

I dag jobber hun med validering av datasystemer i GE Healthcares globale QA-avdeling, noe som blant annet innebærer tjenestereiser til Chicago-kontoret i USA, gjerne flere i året. Hun begynte i daværende Nycomed Imaging allerede i 1996, den gangen i produksjonsavdelingen. Og Seim har ingen planer om å skifte jobb.

— Jeg føler at jeg får utviklet meg her, prøvd nye sider ved meg selv. Jeg har større ansvar nå enn jeg noensinne ville fått dersom jeg hadde fortsatt å jobbe i apotek, mener hun.

Og det var nettopp tillit og ansvar som trakk henne til denne delen av farmasifeltet.

— Når visste du at du skulle jobbe i industrien?

— Den vissheten vokste nok frem over tid. Rett etter utdanningen jobbet jeg i seks–sju ulike apotek, i tillegg til at jeg dro med Fredskorpset til Botswana en toårsperiode, der jeg jobbet som sykehusfarmasøyt.

— Det fine med industrien er at den tilbyr farmasøyter, begge variantene av oss, mange jobbmuligheter. Selv følte jeg at det var lettere å finne noe som passet meg innenfor industrien enn i apotek. Og i store industrifirma kan du sågar spesialisere deg, eller etter hvert gå inn i helt nye områder.

Apotekvesenet opplevde Seim som mye mindre fleksibelt.

— Jeg er redd dette har med utdanningene å gjøre; de er ganske smalspektrede, forklarer hun.

— Hvordan da?

— Da reseptarutdanningen ble opprettet for femti år siden, kom den som et resultat av farmasøytmangel i apotek. Men denne delingen av profesjonen opprettholdes av utdanningsinstitusjonene i dag.

Seim snakker om den stille knivingen mellom provisor- og reseptarfarmasøyter.

— Et kunstig skille, ifølge Seim.

— Delingen splitter oss og gjør farmasifeltet totalt sett mindre fleksibelt. Det er uheldig. Og når ikke utenforstående ser en grunn til denne delingen, skjønner jeg ikke at vi skal gjøre det selv heller.

Kanskje kan hun som leder av Norges Farmaceutiske Forenings (NFFs) Forum for privatansatte, som har ligget i dvale i over fem år, bidra til å ufarliggjøre denne forskjellen.

— Vi håper i alle fall, med innspill fra vår del av feltet, å skulle gi NFF nye perspektiver. Slik vil foreningen få en bredere profil i fremtiden, tror hun.

Men det er en presset bransje NFF-P-lederen skal være talsperson for.

— Hva skal vi egentlig med en norsk legemiddelindustri?

— Hovedanliggendet er jo å bedre folks helse. Dernest å sørge for arbeidsplasser, sier Seim, som er fortvilet over at det for tiden går på stumpene løs både med arbeidsplasser og helsehjelp.

— Norsk prispolitikk sørger for at inntjeningen på legemidler bare blir mindre og mindre. Dermed blir det vanskeligere å drive forskning og utvikling – og å komme videre. Norske legemiddelfrima har innskrenket voldsomt på grunn av dette. Klinisk forskning flyttes ut og svekkes. Vi taper viktig kunnskap. Miste en del småprodukter kommer vi også til å gjøre dersom presset på lønnsomhet fortsetter å øke.

— Myndighetene våre avfeier sitt eget forskningsansvar og lar andre land ta seg av jobben. De vil selvsagt ha en del av kaka, de vil bare ikke ta ansvar.

— Det er usosialt overfor resten av verden.

 (Publiserti NFT nr. 7–8/2010 side 26–27.)