Giftinformasjonen – brukertilfredshet og en helseøkonomisk vurdering

Last ned hele artikkelen i pdf-format.

BAKGRUNN OG HENSIKT

Giftinformasjonen (Avdeling for giftinformasjon, Helsedirektoratet) har døgnåpen rådgivningstelefon. I 2004 besvarte Giftinformasjonen over 37 000 muntlige henvendelser hvorav to tredjedeler kom fra allmennheten (1). Sammenliknet med Giftinformationscentralen i Sverige (GIC), er antall henvendelser per innbygger omtrent det samme i de to landene (2). Imidlertid viste en sammenlikning av åtte andre europeiske lands giftinformasjonssentre at det er store forskjeller mellom organisering og aktiviteter, selv om sentrene i utgangspunktet har samme funksjon (3, 4).

I Sverige ble det i 1999 gjort en brukerundersøkelse av GIC som viste at både privatpersoner og leger var svært fornøyde med den informasjonen de fikk (2). Årlige besparelser for det svenske helsevesen ble beregnet å tilsvare GICs driftsbudsjett.

Hensikten med den foreliggende studien var å studere brukertilfredshet hos allmennhet og helsepersonell og få en helseøkonomisk vurdering av virksomheten i Norge.

MATERIALE OG METODER

Materiale

Materialet fra allmennheten besto av privatpersoner som hadde kontaktet Giftinformasjonen per telefon i perioden 19. april til 4. mai 2004. Gjennomsnittlig antall henvendelser per dag var ca. ett hundre (80–120). De henvendelsene som ble inkludert i undersøkelsen gjaldt akutt eksponering av ett eller flere stoffer der følgende råd var blitt gitt: «Ingen behandling» eller «behandling hjemme». I nevnte periode kom det 549 henvendelser av denne typen (tabell 1).

Materialet fra helsepersonell besto av fire undergrupper; leger ved sykehus, sykepleiere ved sykehus, leger ved legekontor/legevakt/akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (heretter kalt leger utenfor sykehus) og sykepleiere ved legekontor/legevakt/akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (heretter kalt sykepleiere utenfor sykehus). I perioden 19. april til 31. august 2004 kom det 3207 henvendelser fra nevnte grupper helsepersonell (tabell 1).

Tabell 1. Informanter fra allmennheten og helsepersonell.

Metoder

Intervjuobjektene ble valgt ut etter følgende kriterier:
Allmennheten: Vaktansvarlig ved Giftinformasjonen spurte aktuelle innringere om å delta i undersøkelsen (unntak: kø på telefonlinjen eller personer som virket ruset).

Helsepersonell ble spurt om å delta i undersøkelsen dersom de ikke tidligere var blitt spurt, eller hvis det ikke var kø på linjen. De som svarte bekreftende, ble tilsendt spørreskjema gjennom Markeds- og Mediainstituttet (MMI).

Undersøkelsen ble godkjent av Norsk samfunnsvitenskaplig datatjeneste.

RESULTATER

Allmennheten

Tre hundre og ti personer fra allmennheten ble intervjuet. Nittien prosent av henvendelsene gjaldt et barn. De viktigste resultatene er presentert i tabell 2 og 3.

Seksti prosent av innringerne sa at de hadde forsøkt å få hjelp på annen måte før de henvendte seg til Giftinformasjonen. Hver fjerde person hadde prøvd å ringe lege/legevakt, og hver åttende hadde forsøkt å finne svar i bøker eller brosjyrer.

I alle de 310 tilfellene var det gått bra med den som var blitt eksponert, og 99 prosent av innringerne hadde fulgt rådet de fikk. Også 99 prosent svarte at de hadde følt seg tryggere etter oppringningen.

(se pdf)
Tabell 2. I hvilken grad de som ble intervjuet fra allmennheten var fornøyde med informasjonen fra Giftinformasjonen.

Tabell 3. Kostnad for helsevesenet per år (basert på 2004-tall) i 1000 kr dersom allmennheten ikke hadde kunnet kontakte Giftinformasjonen ved type situasjoner beskrevet i artikkelen.

Kostnadsforandring for helsevesenet

Ut fra de 549 aktuelle henvendelsene (tabell 1), som fant sted i en periode med normalt antall henvendelser til Giftinformasjonen, får man – basert på 2004-tall – et stipulert resultat på 13 359 henvendelser årlig. Dette satt sammen med hva innringerne svarte at de ville ha gjort dersom ikke rådgivningstelefonen eksisterte, gir et svar på hva dette ville kostet helsevesenet, når det brukes de aktuelle satser i norske kroner for telefonhenvendelser til allmennleger og sykehus (5), lege/legevaktbesøk (6) og for poliklinikkonsultasjon på sykehus (7). Tabell 3 viser at dette gir en samlet sum på 0,7 millioner kroner.

Helsepersonell

Fra helsepersonell ble det sendt inn 665 utfylte skjemaer; 227 fra sykehusleger, 45 fra sykepleiere i sykehus, 205 fra leger utenfor sykehus og 188 fra sykepleiere utenfor sykehus.

Av legene i begge grupper var det 83 prosent som sa de var fornøyde med den informasjonen de hadde fått av Giftinformasjonen (tabell 4).

Tabell 4. Hvorvidt helsepersonell var fornøyde med informasjonen de fikk fra Giftinformasjonen.

Hvorvidt helsepersonell kunne skaffet seg den informasjonen de hadde fått på en annen måte, svarte seks av ti personer i alle fire gruppene bekreftende, men at det ville blitt mer tungvint og tidkrevende. I tre av gruppene svarte dessuten 20 prosent benektende.

I alle fire grupper hadde mellom 80 og 90 prosent ringt Giftinformasjonen tidligere, hvorav ni leger oppga at de hadde ringt ca. 30 ganger.

Åttini prosent av sykehuslegene og 96 prosent av legene utenfor sykehus svarte at de følte seg tryggere etter å ha henvendt seg til Giftinformasjonen. I begge sykepleiergruppene mente 98 prosent dette. Tabell 5 viser hva helsepersonell svarte at de ville gjort dersom Giftinformasjonen ikke eksisterte, og halvparten av informantene svarte at behandlingen ville blitt dårligere. Alle svarte at det ville medført ekstra tidsbruk for dem selv, og ca. 80 prosent i alle gruppene spesifiserte dette i antall minutter.

Tretten prosent av sykehuslegene og 16 prosent av sykepleierne i sykehus mente at det ville blitt lenger liggetid for pasientene uten Giftinformasjonen.

Nittifire prosent av begge legegruppene svarte at de ville bruke Giftinformasjonen igjen. Av sykepleiere i sykehus svarte 93 prosent det samme.

Tabell 5. Hva legene i undersøkelsen ville ha gjort dersom Giftinformasjonen ikke fantes (flere svaralternativer kunne oppgis).

Kostnadsforandring for helsevesenet

Kostnad for helsevesenet hvis Giftinformasjonen ikke hadde eksistert, ble beregnet for hele året ut fra resultatene fra helsepersonell i undersøkelsesperiodens 135 dager. I sykehuspersonellgruppen utgjorde leger83 prosent og sykepleiere 17 prosent. For hver gruppe er utregningen basert på den tiden som den enkelte oppga ville ha kommet i tillegg. Likedan ble det regnet ut for de oppgitte tilleggs-liggedøgn, eventuelt at liggedøgnene var blitt færre uten Giftinformasjonen. Ut fra hva arbeidstid for leger og sykepleiere i sykehus koster samfunnet, og hva som er gjennomsnittlig døgnpris ved sykehusinnleggelse, får man en beregnet kostnad per år for helsevesenet på grunn av økt tidsbruk og økt liggetid på 3,8 millioner kroner (tabell 6).

I gruppen utenfor sykehus utgjorde legene 53 prosent og sykepleierne 47 prosent. Her ble den eventuelle kostnadsendring for helsevesenet beregnet som for sykehusgruppen, når det gjaldt forandring i tidsbruk. Det ble også regnet ut hva det ville ha kostet med videre henvisning til sykehus som 39 prosent av legene sa at de ville ha foretatt, og den videre henvisning til annen lege/legevakt (4,9 prosent). Førtini prosent sa også at det ville medført en eventuell innleggelse i sykehus, noe man i utregningen estimerer at skjer i halvparten av tilfellene (24,5 prosent). For disse beregnes det da ikke for henvisning til sykehus. Som antatt sykehusopphold regnes det tidsrom sykehuslegene mente ville kommet i tillegg. Ut fra de oppgitte satser (5,6) får man en kostnad for helsevesenet for helsepersonellgruppen utenfor sykehus – vedrørende økt tidsbruk, viderehenvisning og innleggelse i sykehus – på 5,7 millioner kroner (tabell 6), og for helsepersonellgruppen totalt på 9,5 millioner kroner (tabell 6).

Tabell 6. Beregning av hva det ville kostet helsevesenet årlig (2004) i kroner ut fra helsepersonells vurdering av økt tidsbruk, viderehenvisning, sykehusinnleggelser og økt liggetid for en del pasienter, hvis Giftinformasjonen ikke fantes.

Diskusjon

I delundersøkelsen angående allmennheten, som gikk over to uker, ble 73 prosent av aktuelle innringere spurt om deltakelse. Tabell 1 viser derimot at bare hver tredje innringer i helsepersonellgruppen ble spurt. Det er imidlertid ikke funnet noen grunn til at denne tredjedelen skulle være ikke-representativ. Svært mange av innringerne i helsepersonellgruppen var «gjengangere», og enkeltpersoner skulle ikke delta flere ganger. Det er dessuten tydelig at de vaktansvarlige oftere glemte å spørre helsepersonell enn allmennhet om deltakelse. En naturlig forklaring på dette kan være at siden denne delundersøkelsen gikk over hele fire måneder (for å få nok innringere), så dreide det seg om en slags utmattelsesreaksjon. Til sammenlikning ble allmennhetsundersøkelsen avsluttet på bare to uker.

Brukertilfredsheten var meget høy da alle de 310 personene fra allmennheten som ble intervjuet, mente at problemet deres var blitt riktig oppfattet og at de hadde forstått rådet som var blitt gitt. Tre hundre og åtte sa at de hadde fått den hjelpen de trengte, og mer enn åtte av ti personer syntes at de hadde fått raskt nok svar. Likeledes sa 98 prosent av de 199 privatpersonene i den svenske brukerundersøkelsen at de hadde fått tilfredsstillende informasjon (2).

Åtte av ti leger og ni av ti sykepleiere, både i og utenfor sykehus, sa at de var fornøyde med den informasjonen de hadde fått fra Giftinformasjonen (tabell 4). I Sverige var 97 prosent av 201 sykehusleger fornøyde (2). De fleste av innringerne i undersøkelsen var kvinner, og fra allmennheten gjaldt dette 80 prosent. Ni av ti henvendelsergjaldt et barn. Her er det høyst sannsynlig småbarnsmødre som ringer når barnet har fått i seg «ett eller annet».

At 99 prosent fra allmennheten sa at de følte seg tryggere etter kontakten med Giftinformasjonen, er et viktig funn. Alle kunne tenke seg å bruke tjenesten igjen, og fire av ti hadde brukt den tidligere. Tjuefem prosent hadde forsøkt å ringe lege/legevakt uten hell, noe som også hver fjerde innringer i Sverige hadde gjort (2). Å ringe disse to stedene var også det de fleste både i den foreliggende undersøkelsen (76 prosent) og i Sverige sa de ville gjort dersom Giftinformasjonen ikke fantes. Det samme sies også i en studie fra Australia (7).

Fra 97 til 100 prosent i de fire helsepersonellgruppene hadde fulgt rådet de fikk, og mer enn ni av ti leger og nesten alle sykepleierne sa de følte seg tryggere etterpå. En annen indikasjon på trygghet er at mange svarte at de hadde ringt flere ganger tidligere. De fleste i helsepersonellgruppen svarte at det ville vært mer tidkrevende å skaffe seg informasjon på annen måte enn gjennom Giftinformasjonen. Primært ville legene ha rådført seg med kolleger eller søkt i litteraturen ved hjelp av bøker eller internett (tabell 5), noe de svenske legene også svarte (2). Helsepersonellgruppen oppga hvilken ekstra tidsbruk de mente de ville hatt uten Giftinformasjonen og eventuelle ekstra liggedøgn for pasientene. Det ble regnet ut at dette ville ha påført helsevesenet en kostnad på 9,5 millioner kroner (tabell 6). Når allmennhetsresultatet (tabell 3) legges til, blir samlet ekstrakostnad for helsevesenet på 10,2 millioner kroner.

En svakhet ved de økonomiske beregningene ovenfor er at de baserer seg på punktestimater av de underliggende variablene, og at det av metodiske grunner har vært vanskelig å oppgi noe usikkerhetsmål. Ti millioner kroner er sannsynligvis et minimumstall, både da det for allmennheten ikke er tatt i betraktning kostnader som tid og transportutgifter, som er vanskelig å estimere, men som kan være betydlige, og at det i helsepersonellgruppen var relativt få leger som oppga ekstra liggetid for pasientene.

Konklusjon

Driftskostnadene for Giftinformasjonen var i 2004 på 13 millioner kroner. Denne summen omfatter også utgifter forbundet med den generelle informasjonsvirksomheten som serviceinstitusjonen utfører. Alt i alt er det antakelig liten forskjell mellom inntekter og utgifter på den offentlige siden for Giftinformasjonen, noe man også fant i Sverige (2). Med andre ord gir Giftinformasjonen sine brukere trygghet og hjelp, trolig uten å påføre samfunnet vesentlige ekstrautgifter.

Vi takker Wenche Berntsen, Markeds- og Mediainstituttet, for godt samarbeid.

Oppgitte interessekonflikter: Ingen

Referanser

1. Giftinformasjonen – Sosial og helsedirektoratet. Årsberetning 2004. Juni 2005.
2. Anell A, Persson M. Giftinfomationscentralens rådgivning – omtyckt och lönsam for samhället. Läkartidningen, 2001,28(24):2926-30.
3. Lilleeng GHB, Berg KJ, Gjertsen F, Andrew E: Akutte forgiftninger 1999–2004 – sykelighet og dødelighet. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 127:1023–27, 2007.
4. Andrew E. Comparison between eight poisons information centers in Europe. Clinical Toxicology, 44:1–6, 2006.
5. Normaltariff for privat legepraksis, Den norske lægeforening, 2003.
6. Forskrift om godtgjørelse til legehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og ved helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionalehelseforetak. Kapittel 6: Prosedyretakster. Prisliste fra f.o.m. 1. januar 2004. Oslo: Rikstrygdeverket, 2004.
7. Kearney TE, Olson KR, Bero LA et al. Health care cost effects of public use of a regional poison control center. West J Med. 1995; 162 (6); 552–3.

Manuskriptet ble mottatt 22. desember 2009 og godkjent 26. mars 2010.

Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 2010; 5: 28–31.