I medisinskapet: Jo Nesbø

Hvem Jo Nesbø er, vet du, med mindre du har ligget under en diger stein de siste årene og ropt høyt mens du har holdt deg for ørene. Selve kameleonen i kultur-Norge, for sjelden har vel noen nordmann hatt slik suksess, slik medieomtale og fått stående applaus gjennom en årrekke. Jentene har grått og ropt og lengtet som gale på konsertene, mens han har sjarmert seg på kryss og tvers gjennom landet med popgruppen Di Derre. Og låtene er så klart skrevet og fremført av han selv. Aksjemegler har han også vært, og selvfølgelig var han geniali­teten selv på den arenaen også. Bare for å blære seg ekstra, så ble han intet mindre enn en superpopulær, elsket og mest­selgende forfatter. Men det lure smilet, glimtet og bakkekontakten, er i god behold, heldigvis.

Noen jenter griner fortsatt og lengter fortsatt litt. Mens kritikerne, bokhandlerne og leserne lar seg begeistre, gang på gang. Og de fleste av oss er vel ganske glade for at det korsbåndet hans røyk den gangen, for tenk om vi hadde mistet han til fotballen.

For hvem skulle fortalt oss nervepirrende historier da, og hvem skulle skrevet barnebøker og donert inntektene til sin ­nyeste bok «Hodejegerne» til en veldedig stiftelse som han har kalt Harry Hole. En stiftelse som har som formål å yte støtte til barns grunnleggende lese- og skriveferdigheter. På toppen av det hele er han i disse dager involvert i et aldri så lite kortfilm­prosjekt. En vennetjeneste nesten, sier han selv. Ja, du Jo. Du fornekter deg ikke.

Til og med medisiner har han litt greie på.
— Tja, hva jeg har i medisinskapet? Av en eller annen grunn er det en del gamle menspiller der. Han humrer litt.
— Menspiller?
— Ja, smertestillende og sånn. Ibux ­kanskje, og Paracet. De skulle visst være ekstra bra mot det i hvert fall.
— Og så har jeg noen naturmedisiner. En gang jeg var syk var jeg hos en såkalt alternativ kar på Kragerø. Mystisk type. Han stappet meg full av hvitløkstabletter og ­peppermynte og solhatt og jeg vet ikke hva. Skumle greier. Så du kan si at det er New Age-delen av medisinskapet. Ja, for ikke å glemme en del kinesiske urter jeg har ­liggende inni der. Tror det skal være ­generelt bra for alt mulig rart ...
— Mener du Ginseng?
— Ja! Det er det sikkert. Stemmer det. Ginseng, ja.
— Typisk nok så har jeg en tendens til å miste stemmen rett før konserter. Jeg får halsbetennelse, og dette skjedde sist en sein sommer for to år siden. Da var det bare å kjøre på med nesespray. Så jeg har noe av det liggende og slenge. Med og uten ­antibiotika. Utgått på dato for lenge siden.
— Når kastet du medisiner sist, da?
— I fjor. Da kastet jeg alt som var sånn røfflig ti år gammelt.
— Men du, må man ikke kaste medisiner på spesielle steder?
Ertende, store blå titter på meg.
— Jo da, helt riktig det.
— Ja, da har jeg gjort det.
Han skynder seg å si det. Med skjelmsk smil og løpsk hukommelse.

— En gang så måtte jeg bruke et helt grusomt legemiddel. Husker ikke hva det het ... Men når vi er ute og spiller, så må vi ha såkalt monitoring i ørene for å få ordentlig lyd. De gnager og irriterer og er helt for ­jævlige, og enden på grusomhetene er at de øker voksproduksjonen.
— Vil du virkelig høre dette? Bekymrede øyne skanner mine.
— Hvis du vil dele det så. Kjør på!
— I hvert fall, det var som plumbo for ørene. Du helte det i, og så surret, suste og surklet det noe innmari. Øredøvende, ­ubehaglig, ja, rett og slett vondt. Men som det virket!

— Men har du en favorittpille, da?
— Voltaren. En betennelsesdempende slash smertestillende tablett som jeg tyr til når det røyner på. En legevenn av meg mener den er helt genial. Jeg bruker å ­klatre en del på fritiden, men har hatt ­problemer med en vond albu over lengre tid. Det ødelegger jo for klatringen, det. Vonde albuer. Så anbefalte han Voltaren, denne legevennen min. Det fungerte jo som bare det! Husker ikke en eneste smerte på neste klatretur. Så det er bare å pøse på i unorske doser, gliser Nesbø.
— Voltaren før, under og etter klatring, fortsetter han. Hysterisk alvorlig.
— Jeg har aldri klatret så bra før, jeg. Det smaker til og med godt ...
— Siste pillen du tok?
— Voltaren.
— Hadde du vondt i albuen da?
— Nei, jeg bare tok den. Som sagt, jeg liker smaken. Skulle spille tennis, og så tok jeg en Voltaren, og så ble alt så mye bedre.

— Har du en god pillehistorie?
— Ikke sånn personlig, men ... Jo, ­forresten, jeg drev research på en bok, og så fikk jeg hjelp av politiet fordi jeg skulle se noen videoopptak av bankranere på Rohypnol. Bankranere bruker det veldig mye, skjønner du. For å holde hodet kaldt. De jobber fælt med doseringen. Poenget er å ta akkurat nok, så de kommer seg gjennom ranet. Noen bruker Amfetamin, men det er ikke lurt, for da skyter de rett gjennom taket. Men det var disse Rohypnol-ranerne da. En av dem var ­skikkelig feilmedisinert. Han sto bare og hoppet opp og ned. Og så hisset han seg mer og mer opp. Jeg vet ikke helt hva som gikk feil jeg, men det endte med at han bak skranken besvimte, så raneren bare måtte løpe ut igjen. Uten pengene.
— Så sånn går det med for lite Rohypnol. Jeg vil vel ikke advare mot det, for er du bankraner, er den jo å anbefale. Summa summarum, er du bankraner, bruk heller Rohypnol enn Amfetamin, det er best for alle parter.

— Men du da, hva gjør du for å skjule identiteten din på apoteket?
— Ingenting. Det har jeg aldri gjort. Hvorfor skulle jeg det? Kanskje jeg aldri har brukt noe jeg trenger å skamme meg over - eller så er jeg rett og slett skamløs.



(Publisert i NFT nr. 10/2008, s. 6)