Pasientapostelen

For Camilla Foss er det én prioritering som kommer høyest. Hensynet til pasienten.
— Å virkelig ønske å hjelpe pasienten er den viktigste forutsetning for å gjøre den beste jobben man kan, på tross av lite tid og en stressende apotekhverdag, mener reseptarfarmasøyten.

- Før studentene våre går ut i praksis prøver vi å prente inn denne lærdommen. Vi gjentar det til det kjedsommelige, for det finnes ikke noe ­viktigere, sier Camilla Foss.

- For mange studenter er møtet med praksis overveldende. Når de kommer tilbake til oss har de gjerne tillagt seg en annen måte å tenke på. Da har de sett at ting fungerer annerledes fra teori til praksis. «Nei, slik gjør de ikke i ­apotekene», kan de si. Kanskje har de sett at de må prioritere bort ting som tar for mye tid, eller det kan være at de føler at de skremmer ­pasientene med å informere om bivirkninger.

- Da må vi minne om at det er pasientens rett å få vite om bivirkninger, sier høgskolelæreren.

- Jeg synes utdanningsstedene og praksisstedene burde dra mer nytte av hverandre. Det finnes mange forskjellige måter å gjøre ting på, som alle kan være riktige. Det er fort gjort at ting blir rutine, at arbeidsoppgavene bare glir lett.

- Det er synd, men jeg kan også skjønne at det blir slik, sier Foss.
For selv vet hun hva det vil si å ha det hektisk. Hun holder på med master i ernæring, helse og miljø, ved siden av fulltidsjobben som høgskolelærer.

- Jeg håper masteren kan bidra til at jeg kan gjøre mer i min stilling. Kanskje drive forskning.

- Heldigvis er jobben min tilrettelagt slik at jeg kan bruke en del av tiden min til studiene. Det er en god ordning, men det er jo ikke nok. Derfor går en god del av fritiden med til dette for tiden, ler jenta, som opprinnelig kommer fra Skedsmo­korset, men som etter tredve år i asfaltjungelen, definitivt er for oslojente å regne.

Ikke er hun bare flink farmasøyt heller. Damen har humoren i orden. Intelligent farmasirettet, to the point. Min første farma-vits blir muntert ­servert sammen med eplekaken.

- Å lære bort er morsomt. Se at studentene forandrer seg i løpet av studiet, og at de tilpasser seg mer og mer den rollen de skal inn i, sier hun.

- Jeg treffer jo studentene igjen helt på ­slutten av studiet, etter at de har hatt praksis. Da er det flott å se at de har lært det de skal og at de fungerer ute i apoteket. Vi fokuserer mye på å lære studentene hvordan de skal gi god infor­masjon og hvordan de skal stille åpne spørsmål. Det gjelder å stille spørsmålene på en god måte for å finne ut om pasientene bruker medisinene sine riktig, sier Foss.

- Å utvise skjønn kan være vanskelig for ­farmasøyter. Jeg var med på å utvikle nasjonale fag, som er obligatorisk autorisasjonskurs for farma­søyter utenfor EU. Det er så klart vanskelig å ­utvise skjønn når du i utgangspunktet har ­prob­lemer med å forstå lovverket, påpeker hun.

- Et eksempel er dette med nødekspedisjon. En åpning i lovverket som farmasøytene kan bruke til det beste for pasienten, i tilfeller hvor det er viktig at pasienten ikke har stopp i behand­lingen. Da tar man en avgjørelse som baserer seg på hensynet til pasienten og her er det svært viktig å ha evne til å utøve skjønn. Mange farma­søyter sier da nei fordi de er redde for at ord­ningen misbrukes, spesielt hvis det er snakk om ­A- og B-preparater. Dette er det ikke bare de utenlandske farmasøytene som sliter med, men også norske.
«Jeg kan ikke gå og levere resept, jeg», pleier en kollega av meg å si. Hun har undervist i mange år og studentene vil selvfølgelig kunne kjenne henne igjen, spredd rundt på alle byens apotek. Men det er selvfølgelig bare fleip, fordi diskresjon er noe vi fokuserer voldsomt på, sier Foss.

- Som farmasøyt må man være god til å ­oppfatte de signalene som gis. Selv om vi synes noe er helt naturlig å snakke om, er det ikke ­sikkert pasienten synes det samme. Da er det viktig å være var for de signalene de gir og ta hensyn ved utlevering.
At farmasøyter sitter på en del ubenyttet potensiale er hun ikke i tvil om.

- Farmasøyter burde bli en mer naturlig del av primærhelsetjenesten. Ikke bare på sykehus og sykehjem, men i hjemmesykepleien for eksempel, ville det vært naturlig at vi hadde spilt en større rolle. Vi burde bli en del av det helse­faglige team, konstaterer hun.
- Antakeligvis kunne vi bidratt med flere ­tjenester i apoteket, slik som en legemiddel­samtale. Jeg tror det ville vært feil å pålegge pasientene å ta denne i apotek, men man kunne oppfordret pasientene sterkt til å ta en slik ­samtale hos oss i stedet for hos legen. Sannsynligvis vil det være mer rett ressursbruk også, siden vi er best på legemidler, sier Foss.

- Selv med stadig bedre og mer avanserte datasystemer, vil ikke en maskin kunne erstatte farmasøyten i apoteket. Vurderingsjobbene vil bestå. Ansikt til ansikt med pasientene er det ­lettere å kommunisere frem det man ønsker, fra begge parter. Man får utvilsomt en bedre oversikt over hele sykdomsbildet.

- Jeg tror det viktigste vi kan gjøre for å sikre kvalitetsarbeid i apotek er at vi har yrkesutøvere som vil det beste for pasientene. Enten det er en provisorfarmasøyt eller en reseptarfarmasøyt, så burde ønsket om å bidra til best mulig lege­middelbruk for den enkelte pasient, være det som veier tyngst uansett, mener Camilla Foss.

(Publisert i NFT nr. 11/2008, s. 34–35)