B-preparater på avveie

 - Vi har hatt regnskapsføring av B-preparater på samme måte som A-preparater siden midten av 90-tallet, forteller Marja Kos, tilsynskoordinator for Nord-Trøndelag, og sykehusfarmasøyt ved sykehusapoteket i Levanger. Hvert kvartal sender sykehus og kommunale institusjoner i regionen inn legemiddelregnskapene på både A- og B-preparater til sykehusapotekene.

Og de finner svært få uregelmessigheter.
- Vi liker å tro at det er regnskapsføringen og kontrollen som er årsaken til det, fortsetter Kos, og forteller at de begynte med disse sikkerhetsrutinene i Nord-Trøndelag på grunn av erfaringer med misbruk.
- Et rusmiddelmisbruk starter ofte med B-preparater, og dette er lettere å oppdage når en fører regnskap.

Ting tar tid

Nord-Trøndelag ligger i front, og det er meningen at resten av landet skal i samme retning - om enn ikke så langt som til regnskapsføring: I den nye forskriften om legemiddelhåndtering som kom i mai i år heter det at "virksomhetsleder skal sørge for at det innhentes oversikter over innkjøpte legemidler i gruppe B, og dette sammenholdes med den faktiske bruk på avdelings- eller enhetsnivå. (...) Ved mistanke om uregelmessigheter anbefales regnskapsføring som for A-preparater for en tidsperiode".

Det var i mai. Men senest nå i oktober sier Håvard Røkke, konstituert sykehusapoteker ved Haukeland sykehusapotek, til bt.no at "det er vanskelig å si hvor mye vanedannende medisiner som ikke går til pasienter".

- Dette må vel bety at den nye forskriften ikke følges?

- En må regne med at dette tar litt tid. Forskriften trådte i kraft 1. mai i år, og involverte parter fikk ikke informasjon om den før 17. april. Det blir jobbet med dette rundt omkring alle plasser, forsikrer Annlaug Mo Norheim, leder i arbeidsutvalget faggruppen for farmasøytisk tilsyn i Norske Sykehusfarmasøyters Forening.

Hun er overbevist om at når alle har greid å tilpasse egne rutiner til kravene i forskriften vil det bli mindre svinn.

Erfaringer å dele

På spørsmål om kontrollen bør trekkes enda lenger, altså om hele landet bør gjøre som Nord-Trøndelag, nøler hun.

- Det virker veldig bra å behandle B-preparater på samme måte som A-preparater, og forskriften anbefaler å regnskapsføre for en tidsperiode ved uregelmessigheter. Det er nok en god idé. Men å gjøre regnskapsføring obligatorisk er jeg usikker på om bør pålegges. Det er en frykt rundt omkring for at det blir for mye jobb, for mye som skal føres.

Hun mener Nord-Trøndelag bør betraktes som en pilotregion for dette.
- Vi bør se hva de oppnår der før vi eventuelt innfører det andre stede, mener Annlaug Mo Norheim.

Marja Kos erkjenner at det er en del ekstraarbeid knyttet til føring av B-preparater, men understreker at det er gode grunner for å gjøre det. Hun forteller også at føring av B-preparater var ønsket av avdelingslederne på sykehusene og i kommunehelsetjenesten.
- Vi har møtt veldig lite motstand på dette, forteller hun.

I og med den nye forskriften er det ikke lenger lovpålagt å sende inn regnskap verken for A- eller B-preparater til revisjon. De skal bare vises på oppfordring.
Kos tror ikke dette vil endre praksisen i hennes region.
- Jeg går ut fra at sykehusene og de kommunale institusjonene her i Nord-Trøndelag vil fortsette å sende inn regnskapene til sykehusapotekene.

- Har dere vurdert å lage en rapport om erfaringene i Nord-Trøndelag så resten av landet  kan ta del i erfaringene deres, slik Annlaug Mo Norheim foreslår?

- Vi har mye erfaring å dele, men dette er ikke noe vi har hatt planer om. Kanskje er det en idé ...

Arbeidskultur

Men svinn i B-preparatbeholdningen handler ikke bare om kontroll. Annlaug Mo Norheim understreker at dette også i betydelig grad handler om arbeidsmiljø. Dette er det mer bevissthet om nå.

- Før fikk du, på en del sykehus og andre steder med tilgjengelige medikamenter, lov å ta en pille fra lageret hvis livet var vanskelig. Problemet ble løst via arbeidsplassen i stedet for at den som hadde det vanskelig ble oppfordret til å søke hjelp. Med denne legitimeringen kunne dette lett balle på seg og folk tok stadig mer, forteller hun. Denne kulturen er det mindre av nå.

Et annet problem er den manglende gjennomsiktigheten i helsesektoren.

- Det er mange vikarer. Folk beveger seg mye mellom arbeidsplassene, og reglene sier at man ikke skal fortelle videre til neste arbeidsplass om problemer man har hatt med en ansatt, forteller Norheim.

Hun slutter seg til at det er viktig at folk får nye sjanser, at man skal få slippe å ha et rykte som går foran seg, men hun understreker at det også kan være et problem at det er dårlige rapporteringsmuligheter når det gjelder personer som tar for seg av legemiddelbeholdningen.

Andre virkemidler som kan redusere svinn kan være å begrense lagrene, altså å redusere tilgjengeligheten.

- Hvordan står det til med farmasøytene når det gjelder tilgang til B-preparater?

- Vi vet lite om problemene her. Farmasøytenes tilgang er god. Men lagerstyringen er også såpass god, at det kan hende den i seg selv fungerer som en sikring. Jeg vet ikke tallet på antallet farmasøyter som har tapt lisensen på grunn av misbruk, det kunne det vært interessant å finne ut, avslutter lederen for arbeidsutvalget for tilsynsfaggruppen i Norske Sykehusfarmasøyters Forening, Annlaug Mo Norheim.