I medisinskapet: Finn Schjøll

Det er ikke mye som kan målbinde Finn Schjøll. Han har et reflektert forhold til det meste, enten det er livet, døden eller kjærligheten. I dette tilfellet, legemidler. Og der er han klokkeklar. Menneskets egen kraft, det er den beste medisin. Stort sett ­alltid, i alle fall.

Livsgleden er det ingenting å si på, sjarmør Schjøll holder seg ­glødende med stadig nye prosjekter. I disse dager er det egen design på trappene. I samarbeid med Porsgrund Porselen, og deres ­designer Trond Hansen, har tusenkunstneren utviklet et nytt servise ved navn Flora Norvegica. Resultatet blir lansert på Christiania GlasMagasin på Stortorvet i Oslo i slutten av april. Hovedpersonen selv er i lettere ekstase.

- Så, hva har du i medisinskapet, Finn Schjøll?
- Det kan du jo ikke spørre om ...! Min grunnholdning er at selve funksjonen med et medisinskap er at det skal være ­hemmelig. Ingen skal vite hva som skjuler seg der, med mindre det er Snåsamannen. Er det en ting jeg ikke vil ha i medisin­skapet mitt, så er det han! Nettopp fordi jeg er min egen Snåsamann. Jeg liker å holde meg frisk ved egen hjelp. Ingen medisiner kan hjelpe meg med det. Ren tankekraft er tingen, mener blomsterentusiasten.

- Husker du når du kastet medisiner sist, da?
- Det husker jeg veldig godt. Medisiner kaster jeg stadig vekk. Slikt restavfall vil du ikke ha slengende rundt i huset. Jeg leverer gamle medisiner tilbake til apoteket. Hold ulumskhetene langt unna drikkevannet vårt, det er gift, sier han engasjert.

- Har du handlet medisin på internett eller i utlandet noen gang?
- Etter at jeg fylte seksti, får jeg irriterende nok hele tiden ­tilbud om Viagra på e-post. Nei, isj, det er jeg slett ikke interessert i. Legemidlet gir sikkert stor glede for mange som virkelig ­trenger det, men jeg trenger det overhodet ikke! Er det ikke flott?! fniser han ­halvalvorlig gjennom røret.

- Hva var den siste pillen du tok?
- Det må ha vært noe relatert til yrkesskaden min, allergi. Blomsterbransjen er iblant som et tveegget sverd. Etter mange år pådrar man seg litt av hvert. Jeg er astmatiker, så de ­medisinene er i alle fall aldri særlig langt unna.

- Har du en favorittpille?
- Jeg sier bare, prøv alt! Hvorfor ha noen favoritt? Den pillen du trenger der og da, er det som er den beste pillen for deg, ­filosoferer Schjøll ivrig.

- Har du en god pillehistorie?
- Gjett om jeg har! En veldig god en, men voldsomt lang, så det spørs om dere har plass nok. Den handler om min tante Liv som var hypokonder. Hun hadde egne ritualer, så hver vår bar det til legen, hvor hun uffet og akket seg og hadde smerter og plager og symp­tomer på det meste. Så hun fikk en sjekk. All over. Og enda litt.

Om høsten gjentok det seg. Tante var fortsatt like syk, om ikke ­dårligere. Så hun hostet og harket og pustet, og greide så vidt å karre seg inn på legekontoret atter en gang, helsjekk nå også. Men det var verken bakterier, svulst eller pest å spore. Til og med ikke sjekk under benklærne motsatte hun seg. Her var det noe feil, den skulle finnes. Men, nei, til ingen nytte.

Det er med hypokondri som med gutten som ropte ulv. Roper du lenge nok, så skjer det jo. Og da ender det enten med en ­tragisk ulykke, som takstein i hodet eller en grusom bilulykke, eller med sykdom, alvorlig sådan. Som fører til død. Potensielt.

Så skjedde det. Hun ble syk. Livstruende. Men Liv var en ekte ­hypokonder, og hva gjør man da? Jo, det var en gledens dag. Hun hadde fått bekreftet det hun hadde fryktet hele sitt liv. Hun var ikke gal, bare syk. På ordentlig. Så hun samlet hele familie til en ­fantastisk middag og ikledde seg en vidunderlig farvelbluse, pustet og peste, mens hun pakket kofferten for å legges inn på sykehuset.

Så skjedde det katastrofale. Hun ble bra! Men det var ikke tante klar for. Hun hadde vært syk hele livet og hatt en vakkert, velregissert dødsleie. Så den standhaftige damen besluttet å ta livet i egne hender. Hun sluttet å spise, og tre uker etter var det over.

Moralen i all elendigheten, er at hun gjorde ikke noe halvveis. Det gjelder å bestemme over sin egen skjebne, om enn ikke så ­dramatisk som dette. Det er ditt liv. Bruk det slik du vil! oppfordrer Finn Schjøll.



(Publisert i NFT nr. 4/2009, s. 4)