Annonse
Apotek
Utdanning

Unyansert bilde av praksisplasser for apotekteknikere

Forsømmer apotekene sitt samfunnsansvar? Jeg mener bildet er langt mer komplekst, skriver apoteker Alia Al-Haidari.

blid farmasøyt
PROVOSERT: Apoteker Alia Al-Haidari synes det er for enkelt å skylde på apotekene for apotekteknikerelever ikke får praksisplasser.. Foto: Privat

Jeg leste med interesse artikkelen om utfordringene med å finne praksisplasser til apotekteknikerelever. At det er vanskelig å skaffe nok praksisplasser, er alvorlig og bør tas på alvor. Vi trenger dyktige apotekteknikere, og apotekteknikere er en helt avgjørende del av driften av norske apotek.

Annonse

Generaliserende og provoserende

Jeg reagerer imidlertid på fremstillingen av at apotekene ikke tar samfunnsansvaret sitt på alvor. Det er en svært generaliserende og etter mitt syn provoserende konklusjon på et problem som er betydelig mer sammensatt.

Ja – apotekene har et ansvar for å bidra til utdanning av fremtidige apotekteknikere. Men utdanningsinstitusjonene har også et ansvar for å sørge for at praksisperioden faktisk er mulig å gjennomføre på en god måte.

Jeg har selv erfaring med praksiselever i apotek, og det er stor variasjon i elevenes forutsetninger. Det finnes utrolig dyktige, engasjerte og nysgjerrige elever som kommer godt forberedt, stiller spørsmål og aktivt søker læring. Det er en glede å ha disse i praksis.

Men det finnes også elever som kommer med en forventning om at praksisstedet skal lære dem det meste av yrket fra grunnen av.

Hvordan definere praksis?

Her mener jeg vi må snakke litt mer om hva praksis faktisk er.

Praksis er en arena hvor eleven skal få anvende, øve på og videreutvikle det man har lært gjennom utdanningen. Det kan ikke være forventningen at praksisapoteket – uavhengig av størrelse og bemanning – skal lære eleven hele yrket fra grunnen av.

Et apotek er først og fremst en virksomhet som skal ivareta pasientsikkerhet, kundebehandling, legemiddelhåndtering og daglig drift. Det betyr ikke at man ikke skal ha tid til å veilede. Det betyr at det finnes en grense for hvor mye opplæring et enkelt apotek kan absorbere samtidig som den ordinære driften skal gå rundt.

 
Vi trenger et langt tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, praksisapotekene, apotekkjedene og Apotekforeningen.

 

Og variasjonen i elevenes forutsetninger er ikke nødvendigvis «normal variasjon». Noen kommer svært godt forberedt. Andre har behov for betydelig mer grunnleggende opplæring enn det praksisstedet har kapasitet til å gi.

Språk er også en faktor. Artikkelen peker selv på at språkferdigheter i enkelte tilfeller kan være en utfordring. Det er ikke et spørsmål om å være «snill» eller «streng» med elever. I et apotek skal man kunne kommunisere presist og forståelig med pasienter og kunder, og veiledning av en elev blir naturligvis krevende dersom språkbarrieren gjør kommunikasjonen vanskelig.

Jeg synes derfor det er interessant at artikkelen samtidig forteller at apotekkjedene etterspør 
tydeligere årsplaner og mål for praksisperiodene. Det fremkommer også at skolene har svært ulik organisering og ulikt innhold i praksisperiodene.

Da er kanskje ikke løsningen bare å få flere apotek til å si ja.

Kanskje må vi også spørre:

  • Hva skal eleven kunne før praksis?
  • Hva skal eleven lære i praksis?
  • Hva forventes av eleven?
  • Hva forventes av praksisstedet?
  • Hvordan skal veiledningen organiseres?
  • Hvordan sikrer vi at eleven faktisk er mottakelig for veiledning og har de nødvendige språklige forutsetningene for å kunne fungere i et norsk apotek?

Tettere samarbeid må til

Jeg tror vi trenger et langt tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, praksisapotekene, apotekkjedene og Apotekforeningen.

Det bør utvikles tydelige, felles mål og forventninger til praksis. Gjerne en nasjonal eller bransjefelles praksismodell, slik man allerede har fått til på andre områder.

For det er selvfølgelig et problem dersom elever ikke får praksisplass. Men det er også et problem dersom praksisplasser fylles uten at praksisstedet har reell kapasitet til å gi god veiledning – eller dersom forventningene til hva praksis skal innebære er uklare for både elev, skole og apotek.

Behov for dyktige teknikere

Vi trenger flere dyktige apotekteknikere. Da bør målet være å lage en praksisordning som faktisk gjør det mulig å utdanne flere dyktige apotekteknikere – ikke å plassere ansvaret for hele utfordringen hos den ene parten.

Apotekene må ta sitt ansvar. Men skolene må også ta sitt.

* Forfatteren presiserer at meningene i innlegget er hennes egne, ikke et uttrykk for arbeidsgivers synspunkter.

(Publisert i NFT nr. 7/2026 side 32.)

Annonse