Anne Kari Eriksen: Farmasøytordføreren i Hallingdal

Farmasøyt Anne Kari Eriksen har alltid vært engasjert i politikken. Som 17-åring var hun med på å opprette lokallag for Senterungdommen på Nes. Ett år senere satt hun i fylkesstyret i Buskerud. Enda ett år og hun var leder i fylkesstyret og dermed også styremedlem i Senterpartiet Buskerud. I 1993, mens hun studerte farmasi, sto hun på fjerdeplass i stortingsvalget, og mye av fritiden gikk til politikken.

— Det var langt igjen til plass, men jeg vurderte å søke jobb som rådgiver på Stortinget når jeg var ferdig utdannet, forteller hun.

— Men så er livet litt uforutsigbart.

Rundt samme tid mistet hun brått faren sin, politikken ble litt underordnet, farmasien ble en trygg havn, og det styrte retningen på karrieren de neste 20 årene. Med små barn ble det heller ikke så mye tid til politikk ved siden av.

I 2017 bodde Eriksen igjen i Nesbyen, eldstesønnen fikk førerkort og kunne selv kjøre til nabobygda på trening. Hun sto plutselig friere på kveldene og sa ja til å bli med i lokalpolitikken. I 2019 kom hun inn i kommunestyret, og i 2023 ble hun valgt til ordfører.

LES OGSÅ: Farmasøyt Anne Kari Eriksen blir ordfører i Nesbyen

Lysforurensingsdamen vil også ha utvikling

Vi møter ordføreren og farmasøyten i kommunehuset som fremdeles har en frisk nybyggfølelse over seg fem år etter bygging. Der sitter hun synlig og tilgjengelig for alle innbyggere som ønsker å finne henne, i et glasskontor ved servicetorget. Solen skinner i Hallingdal, og vi setter oss ved bakeriet på andre siden av veien. Både bakeriet og sportsbutikken åpnet i 2023 og er relativt nye tillegg til bygda.

— Jeg må bare innrømme at sportsbutikken og bakeriet hadde vi nok ikke hatt uten at vi både har bygget mye hytter, og det har vært satset mye på sykkel de siste ti årene, sier ordføreren som har vært kritisk til ukontrollert hyttebygging og etablering av turistanlegg som sykkelruter og gondol i den grad at hun ifølge lokalavisen er kjent som «lysforurensingsdamen» etter hennes kamp for å begrense lys fra hyttefeltene.

— Det er nok derfor jeg fikk såpass bra med stemmer. Senterpartiet har aldri gjort et så bra valg som nå. Jeg var kanskje en som var litt tydelig og stilte spørsmål og foreslo at hytter ikke skulle bygge ned myr, sier hun som understreker at det ikke betyr at utvikling ikke er viktig.   

Å være med på å utvikle bygda uten at det innebærer å rasere natur, myr og dyrket mark har vært hennes store mål med å gå inn i politikken. Men foreløpig har fokuset for hennes ordførerkarriere av nødvendighet vært et annet sted.

Ekstremvær og dårlig økonomi

Like før Eriksen ble ordfører, satte ekstremværet Hans bygda under vann, og de jobber fortsatt med etterdønningene. Fremdeles har ikke alle fått avklart om de kan bygge opp igjen hjemmene sine, og det må bygges en flomvoll til noen hundre millioner kroner.

Like etter at hun ble ordfører, kulminerte mange år med dårlig økonomistyring i at kommunen havnet på den fryktede ROBEK-listen, som betyr at de blir satt under administrasjon av staten. Kommunen må gjøre store grep for å betale tilbake underskudd og få orden på økonomien.

— Det er de to tingene som tar mye tid og kapasitet.

Nesning født i hovedstaden

Eriksen levde de første åtte årene av livet på Vestli i Oslo og har bodd mange av sine voksne år i hovedstaden, men Nesbyen er hjemme.

— Jeg er nesning, smiler hun.

Hun vokste opp på et småbruk med noen sauer, høner og litt luking i potetåkeren, lærte hvor viktig natur og lokalsamfunn er og fikk vekket engasjementet for distriktspolitikk. Interessen for farmasien er like gammel og sterk.

— Det var en interesse. Det er spesielt realfagsinteressen, blandet med det ukjente med medisiner. Jeg synes det var veldig spennende å kanskje kunne gjøre en forskjell.

— Allerede da vi skulle ha arbeidsuke i 8. klasse, så hadde jeg lyst på apoteket, men kom ikke dit da, minnes hun.

I 1991 begynte hun på farmasistudiet. Følelsene for apotek ble ikke svakere, hun var alltid bevisst på at hun ville jobbe i apotek og tok hovedfag innenfor samfunnsfarmasi. Om somrene fikk hun endelig jobbe på apoteket i Nesbyen, og det trakk henne mot hjembygda.

— Jeg vurderte å flytte tilbake ganske fort, men så fant jeg meg en oslokar mot slutten av studiet, smiler hun.

Dermed ble det Oslo og Furuset apotek på Furuset Senter.

— Jeg trivdes veldig godt, men sommeren 2000 ble vi det aller første offeret for ny apoteklov.

Norsk Medisinaldepot tok over leiekontrakten og ga apotekeren valget mellom å drive apotek for dem eller slutte. Hun valgte det siste.

Ordfører, men medlem i Farmaceutene

Eriksen fikk tilbud om jobb i apotekerens nye apotek, men valgte å bli tilsynsfarmasøyt i tilsynsordningen i Akershus fylke.

— Det var syv tilsynsfarmasøyter som satt samlet og bare jobbet med tilsyn. Så da hadde jeg ansvar for farmasøytisk tilsyn i seks kommuner på Romerike og Follo.

Hun synes det var en ganske fremsynt løsning, men det varte bare til de ble lagt inn under sykehusapoteket i forbindelse med overgangen til helseforetak.

 

Allerede da vi skulle ha arbeidsuke i 8. klasse, så hadde jeg lyst på apoteket, men kom ikke dit da.

 

Som politisk engasjert farmasøyt klarte hun ikke helt å holde seg unna å engasjere seg i faget heller. Som fersk apotekfarmasøyt satt hun i Norges Farmaceutiske Forenings fagutvalg. På slutten av 1990-tallet var det også flere muligheter for å øke fagkompetansen. Blant annet arrangerte apotekene i Groruddalen et felles prosjekt med kveldsmøter om diabetes. Hun var også tillitsvalgt i sykehusapotekene og fikk nok å jobbe med da det gikk over til døgndrift.

— Og jeg er fortsatt medlem i Norges Farmaceutiske Forening. Det er viktig for meg selv om jeg sånn sett ikke er direkte tilknyttet farmasien, konstaterer hun.

Vanskelig å bo i byen med overømfintlige lunger

På sykehusapoteket jobbet Eriksen også en del i sykehusekspedisjonen og ble etter hvert dratt inn i innføringen av elektronisk apotekstyrt legemiddellager ved nye Akershus universitetssykehus (Ahus).

— Da ble jeg superbruker og tester, og arbeidet gikk mye i data og testing av system, utvikling av system og innføring og oppfølging av det de siste årene. Jeg kjente etter hvert en dragning tilbake til kunder. Det ble litt mye administrativt, medgir hun. Samtidig dukket det opp noen helsemessige utfordringer som gjorde livet i byen vanskelig.

— Allerede i 2007 begynte jeg å kjenne på en ganske kraftig røykallergi, sånn at der vi bodde i rekkehus på Vestli, så kunne ikke jeg lufte når naboen luftet, og jeg kjente at jeg hadde rett og slett ikke godt av å bo der lenger.

Hun har hatt gresspollenallergi siden hun var liten, og hun har noen kryssallergier. Oppå det kom problemet med spesielt røyk og parfyme. Hun forklarer at det også kalles overømfintlige lunger.

Familien så først etter hus på Romerike, men det ble forventet at hun skulle jobbe med planene for nytt sykehus i Østfold og ha base på Oslo City.

— T-banetur i rushtiden var ikke helt det jeg klarte å se for meg at ville klare å få meg til å holde ut lenge i jobb.

Da apotekeren i Nesbyen pensjonerte seg i 2011, grep hun muligheten til å flytte hjem og tok over Boots apotek Nesbyen.

Livet som ufør apoteker

Dessverre for lungene hennes var det for sent. Det viste seg etter hvert at hun hadde fått irreversible skader, og i 2015, noen år etter hun ble apoteker, fikk hun en uføregrad på 50 prosent.

— Apotekere er jo kjent for å jobbe over 100 prosent. Hvordan gikk det å jobbe i 50 prosent?

— Det er ingen tvil om at det var en utfordring, men jeg klarte å få det til å gå. Det hadde ikke gått å gå inn i den rollen i 50 prosent. Det hjalp at jeg allerede var der og kjente personalet og kjente organiseringen og kjente lederne, sier hun.

Hun oppfattet Boots som ganske velvillig, men tror nok det hadde en del å si at det heller ikke er så lett å skaffe apotekere i distriktet, og hun følte ofte et visst press for å jobbe mer.

— Jeg hadde noen ledere som stilte spørsmål om hvorfor jeg ikke bare satt og gjorde meg ferdig med å svare på e-poster og gjøre det ferdig på dagen. Men det er klart, da blir det aldri 50 prosent hvis du skal jobbe to timer ekstra hver dag.

I 2022 følte hun også at det ble nok og gikk over til farmasøytstilling på 50 prosent.

— Og så er det litt motstridende at jeg går over til å være ordfører halvannet år etterpå, erkjenner hun.

LES OGSÅ: Apoteker – fra enehersker til skiftsjef?

Ny verden med nye medisiner

Uføregraden hennes var et avgjørende tema under forhandlingen etter valget i 2023. Både partiet, sam-
arbeidspartiet som til slutt ble Høyre, og hun selv var bekymret for om hun kunne klare vervet.

— Jeg tenkte først at «jeg kan ikke bli ordfører på grunn av det». Så begynte jeg med en ny immundempende medisin, interleukinhemmere. Bare tre dager etter jeg fikk satt den første sprøyta på sykehuset, så bare skjedd det ett eller annet. Det løsnet litt, og det føltes som jeg ble klarere i hodet, stråler hun.

LES OGSÅ: Monoklonale antistoffer og sykdom-legemiddel-legemiddel-interaksjon

Senterpartiet gjorde brakvalg

Da bestemte hun seg for at sykdommen ikke skulle være noe hinder for å bli ordfører og kastet seg inn i valgkampen som ble en suksess.

— Senterpartiet har aldri gjort så bra valg. Vi fikk 31 prosent av stemmene. Vi var det største partiet, og det var en del personstemmer som var relativt likt, men jeg hadde flere slengere, altså fra andre partier som hadde skrevet mitt navn. Da var det ikke naturlig at vi bare skulle gi fra oss den ordførerrollen umiddelbart.

 

Det er klart at det er ikke noe godt å sitte som ordfører å vite at det er 17 husstander som ikke får flyttet hjem til huset sitt.

 

Hun fikk også avklart at det ikke er noe formelt som gjør at hun ikke kan jobbe mer selv om hun har en uføregrad. Så lenge hun føler hun er i stand til det, så gjør hun som hun vil.

— Jeg har rett og slett bare sagt fra meg retten til pengene.

Etter to ukers sonderinger med flere partier endte Sp i samarbeid med Høyre som de hadde hatt harde diskusjoner om hyttebygging med i perioden før. Eriksen ble ordfører og Høyre fikk varaordfører. Hun føler hun har gjort andres og egne bekymringer til skamme.

— Det har vist seg at det har gått overraskende bra. Det har jo med den nye medisinen å gjøre, for jeg føler hverdagen har blitt lettere med den. Men jeg må tilpasse. I kveld har jeg noen kveldsmøter, så da må jeg en tur hjemom og sitte med forstøverapparat på litt tidlig ettermiddag. Jeg velger også å ikke farte fullt så masse som noen ordførerkolleger, så jeg tilpasser det, men jeg jobber mine timer. Ja, det gjør jeg godt og vel, sier hun.

Kommer ikke helt unna lungebetennelsene

Som ordfører kan Eriksen også tilpasse dagene mer enn som apoteker. Og selv om det er nok av store og små kriser i kommunen – hun deltok blant annet på teamsmøte om et ras fra sykehussengen, og media ringer når som helst – så er ordførerens jobb ofte litt mer overordnet, og hun slipper det intense stresset det kan være å skaffe en farmasøyt for å dekke en sykemelding som kommer inn klokken tolv om kvelden.

Hun har dog brukt litt tid på å lære seg hva hun tåler, og de første månedene etter at hun tok over som ordfører, ble det nok litt for lange dager. Det førte til en lungebetennelse som krevde to runder med antibiotika for å få hasen på.

— Jeg har ikke gått på noen smell, men selvfølgelig har jeg hatt mine lungebetennelser etter at jeg ble ordfører.

Overoptimistisk ordfører

Solen over Nes steker, og vi avslutter praten ved bakeriet for å lufte oss litt og se på bygda Eriksen er så glad i. Hun rydder pliktoppfyllende vekk kopper og tallerkenene vi har brukt, før vi spaserer gjennom den korte hovedgaten med sine ærverdige hvitmalte hus som den gamle apotekbygningen hvor Hallingdal apotek åpnet allerede i 1898. Den kalles fremdeles apotekbygningen og er eid av en farmasøyt, men det har ikke vært apotek der i Eriksens levetid. Hun forteller ivrig om bygda og viser oss fjellene Hans Gude og malervennene hans udødeliggjorde på 1800-tallet. Til slutt kommer vi til Elveparken som er en vakker og populær liten park ved elven. Den hadde også betydning da den stoppet den lille sideelven fra å gjøre flommen under ekstremværet Hans i 2023 enda verre.

To måneder før Eriksen ble ordfører gjorde flommen i Hallingdalselva stor skade på bygda, og som fersk ordfører tok hun optimistisk fatt på etterarbeidet.

— I novembermøtet etter jeg ble valgt som ordfører, sa jeg at «etter to, tre måneder så regner jeg med at det meste er på plass». Og her sitter vi halvannet år etterpå, sukker hun.

Fremdeles er det 17 husstander som ikke har fått avklart om de får bygge opp igjen og flytte tilbake, og diskusjonene om hvor og hvordan ny flomvoll skal bygges, splitter bygda.

— Det er klart at det er ikke noe godt å sitte som ordfører å vite at det er 17 husstander som ikke får flyttet hjem til huset sitt, sier hun som godt skjønner at noen er litt oppgitt og at mange bringer kritikken til henne.

Problemet hennes er at det er lite hun kan gjøre i en situasjon hvor både lovverket er komplisert og forsikringsselskapene ikke alltid føles like samarbeidsvillige.

 

Under og etter Hans var halvparten av ministerne her, og så blir alt stille. Og det er da vi virkelig trenger hjelpen.

 

Mye handler om hvor grensene går for 200-årsflom, hvem som kan bestemme om det kan bygges der eller ikke og hvem som får ansvaret hvis det skulle komme en ny flom.

— Så jeg har lært litt om plan- og bygningsloven og beredskapsforskriften i det siste, smiler hun.

Ønsker et etterkriseteam

Siden hun ikke kan skjære gjennom verken i loven eller hos forsikringsselskapet, har Eriksen prøvd å løfte problematikken litt og tatt opp temaet i flere sammenhenger. Blant annet deltok hun på tre debatter under Arendalsuka og havnet i en av dem i en diskusjon med forsikringsselskapet om hvem som egentlig er planmyndighet. Et av hovedpoengene hennes har vært at det trengs et etterkriseteam.

— Under og etter Hans var halvparten av ministerne her, og så blir alt stille. Og det er da vi virkelig trenger hjelpen. Dette er saker som planavdelingen vår aldri har vært borti, og vi har en liten planavdeling, så de trenger råd fra ulike departement og direktorat.

Situasjonen ser ut til å bli avklart for de som ikke har fått flytte hjem, men diskusjonene om flomvollen vil vare. Den vil fort koste 300–400 millioner kroner, kommunen må bekoste 10 prosent i tillegg til at de må kjøpe ut eventuelle grunneiere og klargjøre tomter, og den vil tidligst være klar i 2029. Det er en sak mange har en ekspertmening om, som splitter bygda, og hvor mange lokale føler de blir overstyrt av NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat). Der føler hun at hun blir stående midt mellom. Hun har forståelse for alle, men alle kan ikke få det som de vil.   

— Alle vil ikke bli fornøyd. Så enkelt er det.

Noe av problemet med å bygge flomvoller er at det er vanskelig å vite hva konsekvensene av forskjellige løsninger blir. Det er ikke bare å bygge en høy og lang flomvoll ett sted. Det kan føre til at områder på andre siden av eller nedstrøms elven får vannmassene.

22 millioner i underskudd

Som om flom ikke var nok, så gikk kommunen
22 millioner kroner i underskudd det året Eriksen tok over som ordfører. Det er mer enn tre prosent av kommunens driftsinntekter, og dermed havnet de på den fryktede ROBEK-listen. Det var ikke noe gøy, men det kom ikke som en overraskelse.

— Da jeg tok over som ordfører, var fokuset på å prøve å unngå ROBEK, men vi visste at vi måtte jobbe med økonomistyring. Vi har hatt noen år med minus og blitt reddet av gongongen noen ganger, forklarer hun.

Situasjonen gjør at de må gjøre betydelige kutt, eller nedtrekk som Eriksen foretrekker å kalle det. De har klart å gjøre enstemmige vedtak i kommunestyret, men her også er det mange som er misfornøyde med hvordan det gjennomføres. Få dager etter at vi besøkte Nesbyen, var det en lang artikkel i lokalavisen om at de ansatte slår alarm fordi nedtrekkene kommer for fort.

— Jeg vet at det er tøft å få beskjed om du skal gjøre mindre eller du ikke skal gjøre en så god jobb, eller du skal gjøre flere oppgaver på den samme tiden, sier hun som likevel mener det er riktig å gjøre det i den hastigheten.

— Vi er nødt til å stoppe blødningen, det vil si overforbruket. Det hjelper ikke å bare skulle ta nedtrekket litt her og litt der. Det merforbruket må ned på null, og så må vi bygge for å betale tilbake gjelda, og så bygge for å få økonomisk handlingsrom. Så det er store grep som må tas.

Har tillatt seg mer enn andre

Til tross for at mye ser mørkt ut, har ordføreren tro på at de skal få stell på økonomien.

— Det som også har gjort at jeg har litt lavere skuldre enn noen kanskje synes jeg burde hatt, er at vi har hatt utrolig gode tjenester, slår hun fast.

I de forskjellige målingene som gjøres av kommuner, kommer det frem at tjenestene i Nesbyen kommune skårer høyt, men de skårer lavt på effektivitet og kostnader.

— Vi bruker mye penger på dem. Vi har tillatt oss tjenester og tjenestenivå som andre kommuner ikke har tillat seg. Vi har ikke klart å prioritere. Og selvfølgelig er det mye verre å trekke ned tjenestene enn å gi tillegg; det sier seg selv.

Til tross for at de to store sakene har tatt mye tid, føler hun de også har fått jobbet med utviklingstiltak som på lengre sikt vil være gode for økonomien. De er i ferd med å fornye reguleringsplaner for å sikre at de har boligtomter – det lønner seg mye mer for utbyggerne å bygge hytter, og folk som har villet flytte til Nesbyen, har ikke funnet sted å bo. De jobber også med eierstrategi for interkommunale selskap – når de bruker ti prosent av budsjettet på interkommunale selskap er det viktig at de drives godt og gjør det kommunene ønsker.

Trives som ordfører

Utfordringene til tross, hun er ikke i tvil om at det først og fremst er stas å være ordfører.

— Det er veldig mye positivt selv om det er et par tunge saker, sier hun og snakker om alt det interessante hun får delta på, som å lede Hallingdal vassområdeutvalg – «det visste jeg ikke at fantes engang» – og snakke om politikk og lokalsamfunn med femteklassingene, og at hun treffer mye fine mennesker og hvor sterkt frivilligheten med kultur, musikk og andre aktiviteter står i bygda.

— Kommer du tilbake til farmasien, eller satser du videre på politikken?

— Jeg trenger ikke svare før det har gått ett år til, eller halvannet. Det er vanskelig å si nå, for det er klart det er krevende å stå i denne situasjonen. Da må jeg vite at jeg har folkene mine bak meg, understreker hun.

— Og jeg trives veldig godt som farmasøyt. Det er ingen tvil om det. Jeg var veldig glad i kundemøtene på apoteket, men jeg får jo det på en helt annen måte nå og treffer folk likevel.

Farmasøyten dukker frem

Eriksen prøver å følge med på hva som skjer innen farmasien selv om hun ikke jobber som farmasøyt.

Farmasøyten i henne kommer nok også litt frem i det politiske arbeidet. Eriksen er opptatt av å sette seg grundig inn i sakene hun jobber med, og belyse dem godt fra alle sider.

— Jeg setter meg inn i sakene, det gjør jeg virkelig. Jeg er ikke den som bare skummer gjennom og har gjort meg opp en mening på forhånd. Man må ha argumenter fra begge sider, og så blir jo politikken å vekte det. Får du frem informasjonen og får saken godt nok opplyst, så vil også politikken komme bedre frem.

Det samme gjelder respekten for utdanning og fagkunnskap. Hun har forståelse for de lokale som kan føle seg overkjørt av NVE, men som farmasøyt med en femårig akademisk utdanning, mener hun fagkunnskapen NVE kommer med, må respekteres.

— Der kjenner jeg litt på det. Det er så mange lokalt her som sitter og høres ut som de vet så mye mer enn NVE med sin kompetanse og doktorgrader og mange års erfaringer. Det kan være litt vanskelig å høre på, tilstår hun.

Antibiotika gir mulighet til fjelltur

— Er det politikk, familie og farmasi som har fylt livet, eller har det vært plass til noe fritid?

— Det er politikken som er hobbyen, det er jo det, sier Eriksen.

I Hallingdal har hun god tilgang på fine fjell og liker å bruke dem, men selv om det er bra for helsen, er det varierende hvor mye lungene hennes tillater henne å utnytte det.

— Det er litt både og. Jeg må varme godt opp. Det er liksom det viktigste. Jeg er ganske god når jeg går på antibiotika. Jeg var fjorten dager på antibiotika i fjor sommer, så da rakk jeg de høyeste fjelltoppene, sier hun fornøyd.

Bygda tilbyr også mange muligheter for henne som har hatt en interesse for musikk, med både korps og kor.

— Jeg har en klarinett stående, men jeg har ikke funnet den frem og tatt den med til korpset ennå.

Sluttet å lese kommentarfeltet

Når vi går rundt i sentrum, møter vi blide fjes i alle Eriksen møter, og til tross for at mange er kritiske til kommunen og at noen kommunestyremedlemmer har fått hard medfart på matbutikken, får hun stort sett bare hyggelig respons ute blant folk.

— Det kan hende de snakker til meg og sier ifra, men på en ålreit måte. Jeg har ikke opplevd noe dårlig der, sier hun med et varmt smil.

— Kommentarfelt på Facebook leser jeg mindre nå rett og slett, legger hun til med en liten latter.

(Publisert i NFT nr. 5/2024 side 32-37.)