Ikke så lett å bli norsk farmasøyt

Språk trumfer all annen kompetanse

Manglende autorisasjon var i tillegg til språk én av barrierene mot å få jobb i Norge, og Sangmueang-Skallevold ble kjent i farmasimiljøet og utenfor da hun i en TikTok-video snakket om problemene utlendinger har med å få jobb i Norge til tross for høy utdanning og viktig erfaring. Videoen fikk mye oppmerksomhet og ble fanget opp av flere medier våren 2025.

Vi møter henne noen måneder senere, og da kan hun blidt motta oss i lokalene til sin daværende arbeidsgiver Curida hvor hun kort tid etter at hun var i mediene, fikk en deltidsstilling som prosjektkoordinator.

Hun føler seg ferdig med diskusjonen, men er tydelig på at hun synes systemet for migranter kunne vært litt mer fleksibelt.

— Jeg ble trist av at regelverket er likt for alle migranter, selv om mange har kompetanse som kunne kommet samfunnet til nytte med en gang, sier hun og viser til at reglene i Sverige og Danmark er annerledes og litt mer tilpasset forskjellige situasjoner. Det tror hun ville gjøre at mange kunne jobbet og gjort nytte for seg mens de lærer norsk og tilpasser seg systemet og kulturen.

— Mange blir presset til å lære norsk så fort som mulig, og alle deres talenter blir ignorert bare fordi de ikke kan språket, påpeker hun og legger til at hun mener det er viktig å lære språket og at i noen jobber er det absolutt nødvendig.   

Fikk jobb i drømmeselskapet

Sin nye arbeidsgiver omtaler hun som sitt drømmeselskap, og forklarer at hun søkte som praktikant i Curida med en gang hun kom til Norge. Hun fikk ikke jobben, men forteller varmt om hvor positivt og oppmuntrende svar hun fikk.

— Jeg føler at Curida gir meg så mye selvtillit, og det å jobbe der gir meg den sikkerheten jeg fremdeles ikke har som nyutdannet farmasøyt, sier hun som slår fast at nå begynner hun også å føle seg hjemme i Norge.

Vi setter oss ut i fellesområdet i Technopolis Fornebu og snakker om livet hennes innimellom at det går forbi en kollega og hun med stor iver hilser og slår av en prat.

— Det er et problem. Jeg sier «hei» til alle. Det er ikke noe norske folk gjør, ler hun.

Thailand og verden

Mancharee Sangmueang-Skallevold er født i 1997 og vokste opp i Rayong øst i Thailand, like sør for Pattaya.

— Jeg bruker å si Pattaya, for da vet nordmenn hvor det er, smiler hun.

Hun elsker å reise og møte andre mennesker, og allerede da hun var ferdig på videregående hadde hun vært på en lang utveksling i USA og kortere opphold i Canada og Japan. Da tiden kom for å velge studie, syntes hun det var vanskelig. Å være på et sted så lenge fristet ikke, og hun var dratt mellom flere fag – ikke minst juss siden faren er advokat.

 

Jeg innså at jeg kunne ikke jobbe i ­Thailand, så det var på tide at jeg startet å elske Norge.

 

Hun endte til slutt på farmasi ved Khon Kaen University nordøst i landet. En opplevelse i ungdommen lærte henne viktigheten av riktig legemiddelbruk og utløste interessen for farmasi. I tillegg har hun en dragning mot realfag, hun ville helst studere på engelsk, og Khon Kaen har et internasjonalt engelsk program, hun ville ikke studere i Bangkok, og det virket i det hele tatt strategisk riktig.

— Jeg studerte allerede juss på Ramkhamhaeng universitet, men valgte farmasi fordi det var et strategisk valg for en trygg jobb med lisens, forklarer hun.

Etter ett år på farmasi dukket det opp en mulighet til å studere medisin, men det var en dyr utdanning.

— Og jeg hadde begynt å like farmasi.

Kjærlighet og farmasi

Etter pandemien begynte det igjen å krible litt for den reise- og menneskeglade studenten, og farmasi begynte å føles feil.

— Jeg elsker kommunikasjon og å snakke med mennesker, så jeg tenkte jeg skulle fokusere på juss fordi det handler mer om å snakke og skrive, og det er ikke bare ja eller nei. Farmasi føltes ofte mer svart–hvitt: Enten er noe riktig, eller så er det feil, konstaterer hun.

— Så i februar 2022 ville jeg ikke bli farmasøyt lenger.

To måneder senere skjedde det noe.

— 30. april møtte jeg mannen min på Tinder. Han var i Norge. Jeg var i Khon Kaen nordøst i Thailand, men vi satte vår lokasjon til samme sted i Bangkok.

Hun hadde lyst til å snakke med flere som hadde liknende interesser som seg selv og hadde derfor flyttet tinderplasseringen sin til universitetet i Bangkok. Norske Hans Erling Skallevold er halvt thailandsk og lekte med tanken om å flytte til Thailand etter pandemien, og hadde derfor flyttet sin plassering til samme sted.

— Vi snakket sammen, og jeg hørte han var den beste i klassen i odontologi, og han studerte medisin samtidig. Så det ble enda flere grunner til å være i farmasien for å være relevant for ham, og endelig er det noen som kunne forstå meg når jeg snakket om det jeg studerer. Når noen forstår deg, så starter du å forstå deg selv. Så da bestemte jeg meg: Jeg skal fokusere. Jeg skal studere, sier hun.

— Det var perfekt. Kjærlighet og studiene var timet perfekt.

Ikke lett å bo i Norge med lønn fra Thailand

Ett år senere, mens hun er på femte av seks år på farmasistudiet, «baby happened», livet endret seg, og de måtte planlegge livet som tre. De bestemte seg for å få barnet i Norge. Hun fødte tre uker etter at hun flyttet og tok ett år fri fra studiet.

— For nordmenn er det normalt. For thailendere er det veldig uvanlig. Ingen forventet det.

I løpet av friåret begynte hun å engasjere seg i International Pharmaceutical Students’ Federation.

Etter ett år dro hun tilbake og fullførte studiet og fikk gjennom aktiviteten i IPSF fort tilbud om jobb i Thailands helsedepartement.     

— Når du jobber i IPSF, møter du utrolig mange mennesker, og det åpner veldig mange dører.

Det var viktig for henne å få prøvd seg i en jobb i Thailand, men etter et halvt år innså hun at det ikke gikk. Skulle hun gjøre en god jobb, måtte hun bodd permanent i Thailand. Det var også andre utfordringer.

— Å bo i Norge og få lønn fra Thailand var ikke ideelt, erkjenner hun som da tok avgjørelsen om å flytte til Norge for godt på slutten av 2024.

Sangmueang-Skallevold ser seg selv som en internasjonal person og elsker å reise, men hun hadde alltid sett for seg å bo i Thailand. Derfor var det en tung avgjørelse.

— Jeg innså at jeg kunne ikke jobbe i Thailand, så det var på tide at jeg startet å elske Norge, sier hun.

— Vurderte hele familien noen gang å flytte til Thailand?

— Ja, men selv om det er veldig vanskelig å få lisens til å jobbe her for meg, så er det også det for ham i Thailand, til og med vanskeligere. Så selv om jeg ikke ville være her og ikke kunne bruke mine evner bedre, så ville mannen min hatt null mulighet til å jobbe i Thailand.

Deretter kom en utfordrende periode med mange avviste jobbsøknader og hjertesukket på TikTok, som ga henne oppmerksomhet. Ikke lenge etter så hennes leder i Curida henne presentere på et arrangement i regi av WiLD (Women in Life Science) Norge og sendte henne en melding. I mai 2025 hadde hun plutselig en jobb.

— Jeg søkte ikke den jobben heller. Jeg tror det er sporet for livet mitt. Jeg innser at folk ser talentene dine hvis du gjør deg synlig.

Ble president for 600 000 farmasistudenter

Da hun var hjemme med sønnen og undret seg over hva hun skulle gjøre, engasjerte Sangmueang-Skallevold seg i IPSF som er den internasjonale organisasjonen for farmasistudenter og nyutdannede farmasøyter, hvor Norwegian Pharmaceutical Students’ Association (NoPSA) er medlem.

Hun startet som regional prosjektleder i Asia Pacific Regional Office (APRO) og ble etter hvert regionleder. Hun var stolt over det og følte det var bra nok, men under organisasjonens kongress i Sør-Korea i 2024 var det ingen andre kvalifiserte kandidater som stilte til valg som påtroppende president. Påtroppende president i IPSF er en egen rolle og fungerer som et prøveår for presidentvervet.

 

Når du jobber i IPSF, møter du utrolig mange mennesker, og det åpner veldig mange dører.

 

Å ha lederverv i IPSF krever mye tid og penger. Bare som regionleder besøkte hun 13 land, var flere ganger i USA på FN-møter og hos Verdens helseorganisasjon (WHO) i Genève. IPSF gir litt støtte til reiser, men dekker langt fra alt.

— Det var vært veldig tøft for oss, vedgår hun som skjønte at det ikke ville bli mindre jobb å lede hele organisasjonen.

Etter litt diskusjon i familien besluttet hun å stille som påtroppende president og ble valgt, og etter ett år som påtroppende tiltrådte hun som president 1. oktober 2025 og skal fungere frem til 30. september 2026.

— Det gir erfaring du ikke får andre steder. Selv om det koster, får du tilgang til en enorm læringsarena og en plattform med 600 000 medlemmer rundt i verden. Det gjør deg karriereklar raskere enn utdanningssystemet alene, slår hun fast.

— Hadde jeg ikke vært i IPSF, ville jeg ikke blitt oppringt [for departementsjobben i Thailand] og hvis jeg ikke hadde hatt erfaring derfra, hadde jeg kanskje ikke lært å være synlig [som skaffet jobb i Curida].

Hun synes det er litt stas at hun har blitt tiltrodd vervet som første mor, første thailender og på en måte som den første fra Norge.

— Jeg er superstolt over at jeg kan bringe både et thailandsk og norsk navn inn som en del av historien til IPSF. På papir så er det bare navnet på presidenten som er der, og nå er Sangmueang-Skallevold en del av det.

Som president er det mye møtevirksomhet rundt i de fem regionene og med samarbeidspartnere, fra FN og WHO til FIP (International Pharmaceutical Federation) som de har et tett samarbeid med og deler kontorer med i Haag i Nederland. Hun driver også mye utadrettet arbeid for å snakke farmasien og organisasjonens sak, og jobber med policykomiteen og har siste ord i utarbeidelsen av organisasjonens policy.

Ønsker å løse problemer

Selv med en jobb hun i prinsippet kan jobbe så mye hun vil i, sa hun ja da hun fikk tilbud om plass på master i International Community Health ved Universitetet i Oslo (UiO).

— Jeg var heldig som ble sett av Curida, men fremtiden er usikker. Når jeg en dag må finne en ny jobb, er det ikke sikkert andre ser det samme. Derfor tar jeg master – så har jeg i hvert fall en tydelig faglig tilknytning til Norge, sier hun som legger til at arbeidsgiver var støttende for at hun skulle kunne ta masteren.

Mellom vi møtte Sangmueang-Skallevold i høst og utgivelse av denne NFT-utgaven har hun avsluttet kontrakten med Curida og fokuserer som fulltidsstudent.

— Jeg vil si takk til selskapet som ble mitt første hjem og min første erfaring i industrien i Norge. Jeg er svært takknemlig for å ha fått jobbe tett med direktør Mira Halvorsen Børstad og James St. John, leder for forretningsutvikling, sier hun som legger til at selv om hun er student, så ser hun alltid etter sitt neste jobbeventyr.

Hennes egne opplevelser har gitt henne flere ideer til hva hun kan se på i masterarbeidet. Hun drømmer om å gjøre noe som kan ha en betydning.

— Jeg var bygd for å være en utvikler, en problemløser, smiler hun og føyer til at hun opplever at systemene i Norge allerede er så effektive at det sjelden er betydelige problemer som krever store endringer.

— Men det er alltid rom for forbedring, så klart. Du kan for eksempel ikke gi blod hvis du ikke snakker norsk i Norge. Jeg har donert blod mange ganger i Thailand, og nå kan jeg ikke fordi jeg er ikke sikker på om norsken min er god nok. Er dette norskprøve eller bloddonasjon? Hvis det gjaldt helsemessige årsaker eller at jeg ikke har riktig blod, så er det helt fint, men barrieren for at jeg ikke kunne donere blod var bare språk. Så det er noen små ting i systemene som er rare, fremhever hun.

— Når du er en utlending og peker på forbedringer, så blir du sett på som problematisk. Jeg har funnet et sted jeg kan sette disse spørsmålene i handling, og det er på universitetet, legger hun til med et smil.

Null tid, men godt liv

Livet er travelt som president i IPSF, ansatt i Curida og student ved UiO og boende i Tønsberg med et lite barn.

— Og norskkurs, presiserer hun.

— Det er null tid, men det fungerer, sier hun som takker svigermor.

Svigermor er pensjonist, og som opprinnelig thailandsk, tror Sangmueang-Skallevold at det ligger sterkere i henne å være en aktiv del av sønnens familie enn for mange andre norske bestemødre.

— I Thailand er det kultur for at besteforeldrene passer på barna. Det var for eksempel min bestemor og bestefar som passet meg da mamma og pappa jobbet, forklarer hun og legger fort til at noe av det hun liker best med Norge er at det ikke er nødvendig, slik det ofte er i Thailand. I Norge er det både kultur for å balansere jobb og fritid og et velferdssystem som hjelper deg gjøre det.

— Det som har lært meg å være glad for hvor jeg er, er at jeg kan gjøre alle disse tingene, men jeg gjør det i mitt tempo fordi du behøver ikke å overarbeide deg selv for å bli anerkjent. Overarbeid er en kultur i Asia. Der ville jeg ikke hatt tid til å ta master, jobbe og være mamma samtidig.

Gikk viralt

Med mange aktiviteter må man bevege seg mellom dem, og det ga henne et tomrom hun kunne fylle med enda en aktivitet, og hun har blitt en produktiv tiktoker både på norsk og thai.

— Konseptet er en gående og snakkende kvinne. Jeg startet da jeg var i New York. Jeg ville ikke betale for bussen, så jeg gikk. Jeg kjedet meg og tok bare kameraet opp og snakket om hva jeg gjorde, og det gikk plutselig viralt. Jeg tror det kom fordi jeg er god til å snakke, sier hun som har over 60 000 følgere på thaiprofilen hvor spesielt én video hvor hun kommer med et spark til en tradwife-influenser, tok av og fikk over 2 millioner visninger.

Den norske profilen har betydelige færre, men også den vokser jevnt og trutt.

Jobben i Curida og masteren i internasjonal helse gir henne norsk erfaring og kompetanse å vise til neste gang hun skal søke jobb, men hun ser for seg at hun på et tidspunkt vil ta master i farmasi. Det gjør det lettere å finne jobb, ikke minst lokalt.

Dessuten vil det gi henne autorisasjon og gjøre at hun endelig ubetinget kan kalle seg farmasøyt.

(Publisert i NFT nr. 1/2026 side 36-40)