Tekst: Brit Ingvild Holmem, master i media, kommunikasjon og IT

Hvilket grunnlag har jeg for å si dette? I fjor vår gjorde jeg en kvalitativ undersøkelse i forbindelse med min masteroppgave i Media, kommunikasjon og IT ved NTNU. Jeg ville undersøke hvorfor farmasøyter er lite synlige i media innen helse- og medisinjournalistikken.

Etter å ha intervjuet fem journalister som jobber med helse- og medisinjournalistikk og seks farmasøyter innen ulike områder i farmasien (apotek, forskning m.m.) hadde jeg grunnlag for å gi noen forklaringer på dette. Journalistenes tanker og arbeidsmetoder stemmer ikke overens med farmasøytenes opptreden som kilder.

Farmasøytene uttrykker seg ikke på en sånn måte at det skaper medieoppslag. Journalister er alltid på jakt etter personene som sitter med ansvaret, og farmasøyter har ikke hovedansvar for pasienten. Farmasøyter har en fagkunnskap som er smalere enn legens, og de er derfor ikke naturlige å dra inn i like mange sammenhenger i media. Helse- og medisinjournalistikken går bredt, og da bruker gjerne journalistene kilder om igjen – og beholder kilder som har kunnskap over et bredt spekter.

Hva er en god nyhetssak?

Journalistene er samstemte om hva som er en god nyhetssak. Saken skal være aktuell, sensasjonspreget og lett å forstå. Andre elementer i en god nyhetssak er ekspertise – en ekspert eller fagperson må mene noe om saken. Enda bedre blir det hvis en får lagt inn et element av konflikt - en motpart som har et annet syn, eller kritiserer. Helse- og legemiddelsakene trenger også et menneskelig ansikt som kan fortelle om det de har opplevd. Dette kaller journalistene «et case». Et case kan være avgjørende for om en sak blir oppslag eller ikke, særlig i forhold til TV-nyheter. Journalistene jeg intervjuet nevnte med andre ord de fleste av det som i faglitteraturen er kjent som nyhetskriterier: aktualitet, identifikasjon, sensasjon, konflikt, prominens og «human interest». I tillegg er det viktig å kunne vise til tall. Utgangspunktet for nyhetssakene er ofte undersøkelser eller forskning som kan si noe om «hvor mange, hvor mye».

Hvor passer farmasøytene inn i denne sammenhengen? De har mulighet til å komme frem med sin forskning og sine tall, og de er eksperter på sitt felt. En av grunnene til at farmasøytene taper er at de ikke har ansvaret for behandling av pasienten. Når pasienters situasjon tas opp, er det dermed legen som intervjues.

Hvem er en god kilde?

Journalister er avhengige av gode kilder for å lage nyheter. De mener en god kilde er en person som ikke er redd for å uttale seg, snakker i klartekst og er flink å tipse om saker. Kilden skal være lett tilgjengelig, gjerne tørre å provosere og ikke være for pirkete eller prøve å styre vinklingen.

Noen av journalistene i utvalget hadde brukt farmasøyter som kilder, og mente de kan være vanskelige å forholde seg til. De skal alltid ta forbehold og er redde for å si noe kontroversielt. Dette stemmer også overens med farmasøytenes oppfatning av seg selv og sine kolleger innen profesjonen.

Journalister arbeider ofte med tids- og plassbegrensninger. Det er ikke alltid rom for å få frem et nøkternt bilde av alle sider. Flere av farmasøytene jeg intervjuet uttykte en skepsis mot journalister nettopp på grunn av dette. Samtidig ser også journalistene farmasøytenes pinlige nøyaktighet som et hinder for å få gode sitater til en god sak.

Status og posisjon

Vi kommer ikke utenom spørsmålet. Nyhetskriteriet heter prominens, og det handler om å være en ekspertkilde og å ha troverdighet. Samtlige av helse- og medisinjournalistene jeg snakket med mener at kildens posisjon er viktig for hvem de bruker som kilde i nyhetssaken.

Journalistenes holdninger til den gode kilde gjør at de ofte mener at for eksempel en lege er mer egnet til å uttale seg i nyhetssammenheng enn en farmasøyt. Dette fordi legen oppfyller flere kriterier for en god kilde: Han har autoritet og status, han har fagkunnskap og han har ansvar for pasientbehandlingen. Selv om farmasøyten har mest kunnskap om selve legemiddelbehandlingen, er det likevel legen som hver dag står ansikt til ansikt med pasienten. Derfor er legen mer interessant for nyhetssaken.

Noen av studentene som Kjersti Bakken refererer til i sin artikkel i denne utgaven av NFT (les artikkel) påpeker at farmasøyter ikke kommer frem med den faktiske fagkunnskapen de har når de først er ute i media, men fremstår som salgspersoner eller salgsrådgivere i apoteket. Denne refleksjonen stemmer bra med mitt inntrykk. Farmasøyten i apoteket har ikke en anerkjent autoritetsposisjon, ifølge journalistene.

Det fins mange innen farmasien som jobber som forskere, hos myndighetene, i utdanning og forskning, og har posisjoner som normalt vil gi ekspert- og autoritetsstatus. De blir også til tider brukt som kilder i media. Problemet da er ofte at de ikke blir beskrevet som farmasøyter når de er fremme, men uttaler seg i kraft av sin tittel eller posisjon.

Farmasøytene i kildenettverket

Det er imidlertid ikke helsvart for farmasøytene. Mine funn tyder på at journalistene innen helse- og medisinjournalistikk kjenner godt til yrkesgruppen og vet hvilken mengde fagkunnskap de sitter på. Flere av journalistene i mitt utvalg har også hatt kontakt med farmasøyter gjennom sitt arbeid, men har ikke nødvendigvis brukt farmasøyten som den synlige kilden i nyhetssaken. Det ser likevel ut til at farmasøyter er til stede i journalisters nettverk, noe som er en fordel. Journalistene bruker ofte om igjen de kilder de allerede kjenner og vet gir god informasjon. Når farmasøytene brukes som kilder, men likevel ikke fremtrer i nyhetssaken, kan det ha sin årsak i at de ikke oppfyller kravene journalistene setter til den gode kilde som blir synlig.

Mellom barken og veden

Gjennom arbeidet med oppgaven oppfattet jeg et sterkt ønske fra mange innen farmasien om å bli bedre synlig i media, både for å opplyse folk om hvilken kunnskap farmasøytene sitter på, og for å hevde sin profesjons status blant de mange profesjonene innen helsevesenet. Ønsket om å være synlig havner i konflikt med ønsket om å ha en helt nøyaktig fremstilling av spørsmålene som tas opp.

Mine funn viser at farmasøytene må tørre mer, tørre å ta opp en diskusjon, og være mer frempå når saker som har relevans for fagkunnskapen er oppe i media. Alle refleksjoner vil ikke komme frem i nyhetene, men det er viktig å vite hva en vil si og fronte et nøkkelbudskap.

Journalister setter pris på kilder som mener noe, og som tar initiativ. Dette er også en god måte å arbeide seg inn i journalistenes kildenettverk på. Kanskje kontakter journalisten deg på nytt når hun jobber med saker som krever legemiddelkunnskap. Det er viktig å gjøre seg tilgjengelig, tørre å formulere seg i klartekst, vise initiativ og sikker fagkunnskap. Men det kreves en fagorganisasjon eller andre som harmulighet til å ta i et tak.

(Publisert i NFT nr. 6/2007 side 14–15.)