Praksispool

  • System for tildeling av praksisapotek. Startet i 2004.  
  • Samarbeid mellom Apotekforeningen og praksiskoordinatorene og mellom Apotekforeningen og apotekeierne. Foreningen har ansvaret.
  • Tidligere ordnet hver enkelt undervisningsinstitusjon med tildeling av praksisapotek.
  • Undervisningsinstitusjonene har et kontinuerlig samarbeid med Apotekforeningen for å kvalitetssikre både apotek og veiledere.
  • Apotekforeningen har utarbeidet et skjema hvor de ber apotekene presentere seg selv slik at studentene kan få et lite innblikk i apoteket før de velger, men dette har ikke fungert optimalt og forbedringer vurderes.
  • Et viktig incitament til å bli praksisapotek i dag er muligheten til kontakt med flinke og engasjerte studenter.

Studentenes oppfordringer:

Vis frem hva dere gjør! 
Apotekforeningen bør lage et standardisert skjema som alle potensielle praksisapotek må fylle ut. Der skal de kort beskrive hvilke oppgaver de utfører, som direktereseptur, produksjon, utsendelse, tilsyn etc. og slik gi studenten et bedre grunnlag å velge apotek ut fra – og ikke minst mer reelle forventninger til praksistiden.
 
Dropp udugelige veiledere! 
En viss kvalitetssikring av praksisveiledere, kanskje via gode tilbakemeldingsrutiner fra studentene, ville trolig forbedre opplevelsen til mange studenter.
 
Gjør praksisstudenten til dugnadsarbeid! 
Gjør kvaliteten på praksisen mindre avhengig av veileder ved å bevisstgjøre alle ansatte om at de har en student i apoteket som trenger ekstra informasjon og ivaretakelse. Dette vil øke det faglige utbyttet. 
 
Snakk sammen! 
Kvaliteten kan også økes ved å sørge for større kontakt mellom praksisapotek og institutt. I dag har praksiskoordinator knapt noe kontakt med apotekene til «sine» studenter gjennom praksisperioden.
 
Vis oss andre farmasøytroller! 
Kanskje kunne Apotekforeningen eller praksisapotekene være mer aktive i å initiere hospitering ved andre arbeidssteder? Dette er den eneste praksisen vi har, og vi vil gjerne også observere hvordan en sykehusfarmasøyt, en klinisk farmasøyt, en LAR-farmasøyt, en legemiddelutvikler osv. jobber. I dag må vi arrangere slike besøk selv.

Åtte farmasistudenter fra Tromsø gjennomførte apotekpraksisen sin i Oslo og er overrasket over hvor ulike behandling de fikk.
— Det er store variasjoner i hvordan vi blir mottatt. Noen av oss blir svært godt ivaretatt, andre i stor grad overlatt til seg selv. Enkelte opplever for eksempel at veilederne deres er helt fraværende, ikke fysisk, men når det gjelder oppfølging, forteller masterstudent Kari Husabø til NFT.

— Oppfyller ikke plikten

Ifølge Apotekforeningens krav til praksisveiledere, skal vedkommende sette av tid til ukentlige veiledningssamtaler på 30 til 90 minutter. Dette blir sjelden oppfylt, ifølge flere av årets Tromsø-praktikanter.
— Vi blir ikke direkte avvist når vi spør om noe, men vanligvis er det ikke tid til de store diskusjonene eller gjennomgangene, opplyser Maren Rambøl Ruud.
— Da er det viktig at vi tar opp igjen temaet de gangene det er rolig i apoteket, men det skjer ikke alltid, sier hun.
— Dette bør skje på veileders initiativ, legger medstudent Sølvi Karlsen til.
Kari Husabø er ikke enig:
— Tiden er ikke det egentlige problemet. Det handler om å prioritere, sier hun.
Studentene mener også at apoteket som helhet ikke oppfyller veilederplikten.
— For det er vel ikke meningen at bare veileder skal veilede studenten? Ideelt sett burde alle apotekansatte være bevisste på at de har en student til stede og informere én gang for mye enn én for lite. Og så er det viktig at apoteket tar oss med når noe uvanlig skjer, for vi er jo der for å lære mest mulig. Dette er den eneste praksisen vi har i utdanningen, sier Husabø.
— Jeg tror kanskje veileder lett «glemmer» at vi aldri har vært i den eller den situasjonen – ting som nå er blitt rutine for henne – og derfor ikke kommer på å ta oss med, sier Iselin Øren Helgå.

Vil kurse veiledere

Institutt for farmasi i Tromsø ser kontinuerlig på måter å kvalitetssikre veilederne på.
— Nå vurderer vi for eksempel å tilby kurs i veiledningspedagogikk, forteller praksiskoordinator Berit Stiberg ved Universitetet i Tromsø.
I løpet av praksisperioden evaluerer hun både studenter og veiledere tre ganger. I tillegg reiser hun rundt og arrangerer studentsamlinger i hver region.
— Jeg synes tilbakemeldingen jeg får er tilstrekkelig. Får jeg vite at noe ikke fungerer som det skal, tar jeg umiddelbart kontakt med de veiledere det gjelder, sier Stiberg.
— Ulik praksis er uunngåelig, føyer HR-direktør Ellen Finstad i Apotekforeningen til.
— Ethvert apotek er unikt på den måten at oppgavene, personalet og lokalmiljøet er forskjellig. Studentene er også ulike, og samspillet mellom mennesker er avhengig av alle personene involvert. Vi har forsøkt å sikre et minimumskrav til praksis gjennom de kravene som er satt til praksisapotek og, og det jobbes kontinuerlig med at dette skal være så bra og realistisk som mulig.

Ber om bedre skjema

Studentene ønsker på sin side at apotekenes unikhet kom tydeligere frem og ber om mer informasjon på forhånd, slik at de får et bedre bilde av alternativene og slik kan justere valg og forventninger deretter.
— Apotekforeningen bør lage et standardskjema som alle praksisapotek må fylle ut, der de kort beskriver seg selv, hvilke tjenester de har og hvor mange som jobber der, gjerne via et avkrysningsskjema. Det vil gjøre det lettere for studenter å velge, mener Christina Larsen og forklarer:
— For noen ønsker å jobbe i direktereseptur, andre ønsker kanskje å se hvordan et LAR-apotek fungerer, være med i produksjon, tilsyn eller pakke multidoser.
— Enkelte apotek gir allerede mye informasjon om seg selv, men slett ikke alle. Dette burde være et krav, sier Iselin Øren Helgå.
— Apotekene fyller allerede i dag ut skjemaet «Presentasjon av apoteket» som studentene får før de velger praksisapotek. Kvaliteten på disse er riktig nok varierende og Apotekforeningen vil vurdere å utarbeide et forbedret skjema. Dette må i tilfelle gjøres i samarbeid med utdanningsstedet og apotekeierne. Vi er enige i at riktige forventninger til praksis er viktig, repliserer Finstad.

— Studentene har ansvar selv

Studentene hadde også satt pris på om praksisapotek, veileder eller Apotekforeningen hadde vært mer behjelpelig med å legge til rette for hospitering ved andre potensielle arbeidssteder, som sykehusapotek, produksjon og forvaltning.
— I dag må vi arrangere sånne møter selv. Noen av oss har vært hos Giftinformasjonen, RELIS Sør, NMD og Farmaka. Disse møtene har vært slitsomme å få til, mest av alt fordi vi ikke har oversikt over hva som finnes og hvem å kontakte, sier Maren Rambøl Ruud.
— Å bli vist ulike farmasøytroller er viktig, men det må klargjøres hva som skal være enkeltapotekets ansvar og utdanningsstedets. Apoteket stiller arbeidsplassen og personalet til disposisjon og bør først og fremst ha ansvar i forhold til apotekets egne oppgaver, sier Ellen Finstad.
— Studentene har tross alt ansvar for egen læring, understreker Berit Stiberg.
— All hospitering skal planlegges første uke sammen med veileder og nedfelles i en prosjektplan. Dukker noe ekstraordinært opp underveis, skal studentene selvfølgelig delta på det, og planen kan fravikes, men hensikten er at studentene har tenkt gjennom på forhånd hva de skal gjøre. Praksisperioden skal først og fremst kvalifisere dem til å få ekspedisjonsrett på apotek. Sykehusfarmasi, klinisk farmasi etc. er spesialiseringer og foregår etter endt studium, opplyser Stiberg videre.
— Men studentene sammenlikner seg vel med hverandre: Her i Tromsø er det bare fem praktikanter og lett å få hospitere. I Oslo er det mange studenter og da sier det seg selv at hospitering blir vanskeligere. Vi stiller heller ikke noe krav om det, sier Stiberg og understreker:
— Kvaliteten på apotek vil alltid variere. Alle studentene kan ikke få lik praksis. Heldigvis ser de fleste studentene ut til å være veldig fornøyde med praksisperioden i år. Kanskje har enkelte studenter hatt litt for store forventninger?

(Publisert i NFT nr. 7–8/2007 side 26–27.)