Tekst: Henrik Andersgaard, cand.pharm.

Overskriften er et sitat fra den modernistiske dikteren Tor Ulven, som levde fra 1953 til 1995. Hva vi ser avhenger bare av synsvinkel og tidsperspektiv. I Tor Ulvens tekster finnes både glede og pessimisme sammen, og omtrent slik kan det føles det å være på vei tilbake i apotekets verden igjen. Dette innlegget er ikke bare ment som kritikk, men først og fremst som et forsvar for et fag og et virkefelt som kan være på vei ut, om apotekverdenen går videre i liberalisering og kommersialisering. Vi vil ikke ha bare børs, men katedral og kultur også?

I 1996 gikk jeg ut av apotekvesenet, og jeg hadde vel ingen konkrete planer om å komme tilbake den gangen. Derfor har jeg ikke fått følge liberalisering av apoteklov og system så tett som ønskelig, med kjededannelser og oppkjøp av storparten av apotekene, samt opprettelse av en mengde nye apotek med standardisert funksjonell innredning og identiske rutiner. Vi passerte 600 her om dagen.

Men så ble verden annerledes enn jeg trodde – det gjør den forresten hele tiden. De siste par årene, hvor jeg har arbeidet en del i apotek igjen, gjennom vikariater av varierende lengde på forskjellige steder, gjør meg lett undrende. Hvor er kulturen, og hvor er det blitt av faget jeg levde i og med i tretti år?

Rutinene har forandret seg mye. Farmasøytene tar, på godt og vondt, mye mer del i den rent tekniske biten av ekspedisjonsarbeidet. Dette og alle de nye apotekene krever mengder av farmasøyter. Jobbannonsene i fagpresse florerer. Især ser det ut til å mangle såkalte provisorfarmasøyter.

Forandringene i vareutvalg er enorme. Det gjelder både reseptpliktige og reseptfri legemidler, der hver kjede har sin egen foretrukne variant. Det kommer nye handelsvarer i ett kjør, og det er dem vi møter omtrent i døra på apoteket. Som om det ikke var trangt nok mange steder fra før? Jeg er glad jeg ikke bruker rullestol ennå. Jeg var i Dresden i sommer, og på vinduet til den eksklusive porselensforretningen til Meissen var det et skilt med «forbudt for elefanter». Selv tør jeg ikke uten videre å gå inn på apotek med ryggsekk, av frykt for å rive ned noe fra sjokkselgerne som står over alt.

Forbudt for elefanter (Dresden 2007). Foto: Henrik Andersgaard

Til handelsvarene hører det en tilbudsjungel, med månedsmagasiner og (jule)presanger for enhver smak. Det handler om nyttige og unyttige ting, og ikke alt er like apotek- og helserelatert. Brodder og telefoner (med store taster, må vite!) i skjønn forening med drops (selvsagt sukkerfri), nye hudprodukter som skal være bedre enn de andre (keiserens nye klær?), skrittellere, og badevekter som kan regne ut både det ene og det andre for kropps- og treningsfikserte kunder.

Tidligere var det noe som het apoteklukt, som var avhengig av hva vi arbeidet med for tiden i laboratoriet, men der grunnsubstansen kunne være en inngrodd blanding av kreosot, timian, støv og sprit. Det var ikke akkurat helsefremmende, men den er nostalgisk for mange, for kundene også. I dag er den erstattet av kosmetikklukt, som kan være så dominerende at folk med duftallergi må holde seg unna.

Jeg kjenner forresten en bestyrer av en bensinstasjon, som med et selvironisk smil mente at nå kunne de snart «slutte med bensin, for det går det mindre og mindreav. Nesespray og tabletter mot vondt i hodet derimot selger vi mer og mer av. Men greie på det har vi jo ikke». Er det noen som kjenner seg igjen?

Jeg vet at man sier at vi nå har så lav avanse på de reseptpliktige legemidlene, at vi må selge mengder av handelsvarer for å holde totalfortjenesten oppe. Forstå det den som vil og kan. I vrange stunder tillater jeg meg den formastelige tanken, at det kanskje er omvendt, at apotekene har dårlig avanse på legemidlene fordi det selges så mye handelsvarer ...

Hva er det som kunne se annerledes ut, for å gå tilbake til overskriften? Så å si alle kjedeapotek er jo bygd opp på samme lest. Likevel har jeg fått tre favorittapotek, nettopp fordi de er annerledes, og de gjør meg glad og optimistisk. De viser at det finnes et liv der kulturen kan få plass ved siden av høy faglig standard. Farmasøyter har tradisjon for å være en kultivert yrkesgruppe, og det er garantert flere enn mine tre favoritter som viser frem denne siden også. Jeg gleder meg til å støte på dem.

Men hvor er så disse annerledes apotekene mine? Det ene er tilknyttet kjede, de to andre står utenfor. I det følgende skal jeg skrive mer om dem:

Svaneapotheket Oslo

Dette apoteket står i særklasse blant kjedeapotekene, fordi det har fått bevare det opprinnelige utseendet, både ut- og innvendig. Det er Norges nest eldste apotek, grunnlagt i 1628, og Oslos eldste uavbrutt igangværende bedrift. Mange har et forhold til Svaneapotheket, både farmasøyter og folk flest. Det var gjerne der fagfolk og kunder henvendte seg når vi skulle ha tak i et eller annet eldre preparat, noe Svaneapotheket også hadde omfattende kunnskap om. Svaneapotheket ble fredet i 1983.

Det er imponerende at det virkelig har vært mulig å klare å holde det fredete apotekinventaret fra ca. 1900 intakt, og samtidig ha moderne og hensiktsmessige rutiner overfor publikum. Et besøk innom Svaneapotheket gir meg ro i sjela, og det er alltid noe nytt å oppdage blant de mange detaljene i utsmykningene. Derfor kan jeg også gjerne vente litt ekstra når jeg er innom, og beundre noe av det beste innen arkitektur og innredning fra 1890-årenes Christiania. Selv om freden brytes av grelle farger på moderne pakninger i fondveggen, og at skranke og inventar mot publikum er nedlesset av handelsvarer i anledning jula.

Seljord Apotek

Dette er aldersmessig en rak motsats til Svaneapotheket. Apoteket er filial av Kviteseid apotek, og opprettet år 2000, og er et av de om lag 20 apotekene som ikke er tilsluttet noen av kjedene. Først lå apoteket i et kjøpesenter, men er nå flyttet over til romslige og gode lokaler i sentrum av tettstedet Seljord. Tross den store aldersforskjellen er det lett å trekke noen paralleller til Svaneapotheket, fordi apoteket så tydelig er innrettet med tanke på det estetiske heller enn handelsvarer og sjokkselgere.

Apoteket fikk mye oppmerksomhet da det ble opprettet, med store oppslag i lokalpressen (Telemark Arbeiderblad 3. mai 2000 og 18. januar 2001), fordi det var annerledes. Dessuten fordi det var lokale kunstnere som først sto for utsmykkingen. Først og fremst Gunnar Torvund fra Kviteseid, deretter Berit Marie Friestad fra Brunkeberg. Senere har det kommet mange andre gjennom de snart åtte årene.

Hva er så filosofien bak dette? Det enkleste er å la Telemark Arbeiderblad fra 3. mai 2000, kunstner Gunnar Torvund og apoteker Svein Dahl få ordet selv:

I ingressenskriver avisa: "Et apotek selger håp og forventninger sammen med piller og pulver. Derfor har apoteker Svein Dahl fått kunstneren Gunnar Torvund til å dekorere den nye apotekfilialen i Seljord med en reseptfri frise som beskriver et livsløp mellom friskhet og sykdom."

— Hva tenker kunstneren om et slikt oppdrag? «Rommene i apotek er jo fylt av ting og små detaljer som fyller opp sanseinntrykkene. Dette er det veldig vanskelig for en kunstner å bryte ned. Derfor har jeg tilført noen flere detaljer som man kanskje kan undre seg litt over mens man står der (uthevet av forfatteren). Kunsten blir en integrert del av helheten, bygget, rommet og det som skjer av menneskelig aktivitet i lokalet. (...) Det er et veldig fint grep og signal Svein Dahl vil gi med dette. At det gis plass for at hvert enkelt sted får sin egen utsmykning (...).»

— Hva sier apoteker Dahl om bakgrunnen for prosjektet? «I gamle dager var et apotek en helt spesiell forretning. Det var lagt stor vekt på innredningen som ofte holdt høy estetisk og håndverksmessig kvalitet. Men etter hvert er apotekene blitt mer og mer like. De har fått en design som tilnærmer seg parfymeriene (...) Konseptet er at lokalene i Hammerfest og Moss skal være like, slik som Esso eller McDonald har gjort for å skape gjenkjennelighet hos kundene. (...) Jeg vil gjerne markere en sammenheng mellom sted og identitet. Min tankegang er at dette er apoteket i Seljord. Varene er tilpasset behovet her. Og kunsten kan bare oppleves her (...)»


Krokodillen på Apoteket Kronan, Skansen, Stockholm, er trolig ca. 100 år gammel. Foto: Bo Ohlson, Stockholm

Så langt Svein Dahl. Dermed er vel dette en ny og revolusjonerende tankegang, med kunst i apoteket, der fabeldyret Enhjørningen har en fremtredende plass? Neida. Det eksotiske har vi benyttet oss av i apotek i alle år. Et artig eksempel på dette kan en oppleve på Skansen i Stockholm. Skansen er en svensk pendant til Norsk Folkemuseum, og er verdens eldste friluftsmuseum. Der fins også et apotekmuseum, Apoteket Kronan. Innredningen er fra andre halvdel av 1700-tallet, og kommer i hovedsak fra Drottningholms slottsapotek utenfor Stockholm, samt fra den berømte kjemikeren og farmasøyten Carl Wilhelm Scheeles apotek i Köping. En virkelig godbit er en utstoppet krokodille som er hengt opp i taket, selv om den er mye yngre enn apoteket. Hva i all verden skulle man nå med noe så fremmedartet og fint? Tankegangen har opplagt vært mye av den samme som i Seljord. Kundene skal se, undre seg, la seg engasjere, og huske apoteket.

 

Farmácia Acoriana

Men, det kan bli enda mer kulturopplevelse, på et mer fjerntliggende sted enn Seljord. Høsten 2006 var jeg på et besøk i Lisboa. Etter å ha vært innom det farmasihistoriske museet der, gikk jeg på lykke og fromme i sentrum av byen, og et åpent apotek på en søndag tiltrakk seg oppmerksomheten. På Largo do Conde Barao ligger et av Lisboas eldste apotek, Farmcia Acoriana. Så jeg et flygel i inngangspartiet? Ja, visst gjorde jeg det. Nylakkert skinnende hvitt var det også, med romslig plass rundt seg, ingen sjokkselgere var å se i umiddelbar nærhet ... Bare et tiltalende apotek i opprinnelig stil, i nennsomt restaurerte lokaler.

Detportugisiske apoteksystemet liknet på vårt gamle fram til i høst, gjennom at bare farmasøyter kunne eie og drive apotek. Nå er det noe endret, med mulighet for andre enn farmasøyter til å eie, men ikke til å være driftsansvarlige. Før kunne en eier bare eie ett apotek, nå kan samme eier være innehaver av inntil fire apotek. Men den som driver apoteket, skal være farmasøyt. Det er regler for hvor tett apotek kan ligge i byer. (Jeg har fått god hjelp av Ms. Cláudia Montenegro i ANF – Associacao Nacional das Farmácias, National Association of Pharmacies, til å få en beskrivelse av det portugisiske apoteksystemet, og takker hjertelig for dette.)

Apoteket befinner seg i vakre, buede lokaler, der inventaret er tilpasset det gamle huset, og det er bevisst laget god plass mellom reoler, hyller og søyler, så man skal kunne finne frem i et ryddig og oversiktlig apotek.


Farmacia Acoriana, Lisboa. Foto: Jordi Busque Perez, Barcelona

Flygelet er slett ikke bare til pynt. Acoriana fikk ny eier i 2006, som har restaurert et gammelt og slitent apotek, men også gitt kulturen en sjanse. Carlos Quelhas vil kombinere helse og kultur, han mener at kulturen er farmasiens siste sjanse for å overleve. I et avisintervju forteller han at i det store, blodrøde inngangspartiet får ikke den farmasøytiske industrien innpass, enda så sterkt de prøver. Her er det bare plass til kultur. Man handler lenger inne i lokalet.

Pressen var også her interesserte i et lokalt og spesielt tiltak, og apoteket i ny drakt og med flygel ble behørig dekket i flere reportasjer, blant annet i hovedstadsavisen Publico og nettavisen Sapo.

Jeg spør selvsagt om hva dette koster. Quelhas sier at det var å kjøpe og pusse opp apoteket som var den virkelig store investeringen – ikke det å skulle kjøpe et flygel og leie noen til å spille på det. For tre dager i uka mellom 12.00 og 13.30 er det gratis konserter med profesjonelle pianister. Mange setter pris på tiltaket, og det gir også resultater i form av flere kunder i apoteket. Noen lytter riktignok bare, men det skaper aktivitet og interesse for apoteket.

Apoteker Quelhas vil ha et apotek man snakker om, ikke bare i forbindelse med helse, men også med kultur. Han understreker at demokratisering av kultur øker livskvaliteten til Lisboas befolkning, og at næringslivet også har et ansvar her. Han har ingen planer om å skaffe seg flere apotek med det første, men vil heller være til nytte og glede i nærmiljøet.

Møtet med apoteker Quelhas og Farmacia Acoriana ble en formiddag som satte i gang en mengde tanker, og det førte etter hvert til denne artikkelen.

Hva kan vi gjøre mer av i apotekene? Det aller viktigste tror jeg vil være å tilpasse apoteket bedre til lokale forhold, både med vareutvalg og innredning. For det apoteket jeg kjenner er borte, og ser ikke ut til å komme tilbake her i landet. Den spartanske grunnmodellen med et par plasser for direkte reseptur og utgangskasse kan være praktisk, men passer ikke over alt, selv om apoteket er lite. Dessuten må det være nok farmasøyter, slik at en ikke trenger være både daglig leder og måtte delta for fullt iekspedisjonsarbeidet. Slikt blir det fort mas og rot og store bunker på skrivebordet av. En følelse av å være konstant på etterskudd er ikke behagelig.

Det tør være selvsagt at jeg mener at kulturen har forsvunnet fra apotekene med liberalisering og kjededannelse. Å være så like som overhodet mulig innen kjedene i innredning, systemer og vareutvalg gjør oss kanskje til en merkevare, men vi mister andre ting, som lokal tilpasning når det gjelder vareutvalg. Samarbeid med helsevesenet ellers fra mange små, travle apotek med minimal bemanning, kan kanskje gå bra der hvor det er entusiasme, og på små steder med ett apotek.

For det har blitt slik, at er det noe å få kjøpt, så handler folk uhemmet, og de tenker lite på om det er en bransjeforretning de handler i. Det er ikke der problemet ligger. Problemet er at vi prøver å gape over et altfor bredt spekter av varer, og har kompliserte pris- og refusjonssystemer for legemidler. Slikt gir mye godt byråkrati ...

Det jeg ønsker meg, er at apotekene kunne interessere seg i større grad for kundens behov utover det å handle. Farmasøyter skal være legemiddeleksperter og holde seg til det. Så kan vi la sportsforretninger kunne alt om skrittellere og gangstaver, og bransjeforretninger selge telefoner, og skobutikken kan få selge brodder. Så kan vi også la matvarebutikker, bensinstasjoner og kiosker selge sine ting, mens vi får være alene om legemidlene.

La i tillegg kultur bli et stikkord. I stedet for reklame på kommersielle TV- og radiokanaler oppfordrer jeg kjedene til å støtte lokalt kulturliv, gi kunden som vil ha noe mer, mulighet til å oppleve noe annet i forbindelse med apotekbesøket. Lokal støtte blir lagt merke til og satt pris på. Det vil kreve lite, og gi tilbake også – i form av oppmerksomhet og positiv omtale. For å sette det på spissen, så er mange apotek på vei til å bli til helsekost-, bandasjist- og kosmetikkforretninger som også selger legemidler, uansett hva intensjonene har vært.

 

Jeg ber om at vi slår et slag for apotekkultur ved å ta vare på det beste av det vi har fra før, og ved å nyttiggjøre oss lokal kultur i samarbeid med den, og om at vi tenker kreativt og helhetlig på hvordan vi innretter oss. Samt at vi opptrer som fagfolk, ikke altomfattende kremmere. Da kan kanskje alt se annerledes ut, det viser de tre eksempelapotekene jeg har beskrevet.

Godt nytt år!

(Publisert i NFT nr. 1/2008 side 34­–37.)