Engasjert forskningsnettverk i nord

Den suksessfulle fortsettelsen har de stått for selv.
— Hadde det ikke vært for Strategisk ­universitetsprogram (SUP), så hadde vi ikke kunnet feire 10 års jubileum i år med en inter­nasjonal konferanse i Tromsø. Støtten ga en ­kjempestart som førte til at vi kunne sette i gang arbeidet umiddelbart, forteller Bauer-Brandl.

Hun og ektemannen Martin Brandl er to av grunnleggerne av ­gruppen.
— Vi har fått utrettet mye på disse årene, og vi har greid å bruke tid og penger på en faglig utviklende og produktiv måte. Vi har blant annet produsert nærmest hundre fagartikler, patenter, noen bokkapitler, sju doktorgrads- og mange flere hoved­fags­avhandlinger. Jeg har rett og slett mistet tellingen, men vi har hatt en kraftig økning i antall ­publikasjoner hvert år. Riktignok vil jeg understreke at det ikke er kvantitet som er viktig for oss, men ­kvalitet, påpeker hun.
— Der vil jeg gjerne nevne tre utmerkelser, nemlig Best Paper Award og Most Cited Paper Award, begge i noen av de mest ­prestisjefylle internasjonale tidsskrifter i ­feltet, plus invitasjon til «Roche Symposium for Leading Scientists of the Next Decade».

Nytt institutt, nye tanker

— En av hovedpådriverne av gruppen var professor Kristina Luthmann, som initierte å søke forskningsstøtten fra SUP. I tillegg til førsteamanuensis Erik Løvaas, professor Einar Jensen, ­professor Martin Brandl og meg selv. Våre felles faglige interesser dannet grunnlaget for gruppen, men det var tildelingen av støtten som var utslagsgivende for at vi kunne starte. Endelig kunne vi engasjere studenter, kjøpe ­instrumenter og vie tiden vår til prosjektet for fullt, sier den tyske professoren med ­tilholdssted i det kalde nord.
— Vi ønsket å bygge opp en strategisk institusjon. I Tromsø var instituttet rimelig ferskt uten noen bakgrunn med ­farmasiforskning. Vi var alle svært entusiastiske over den splitter nye ­strukturen fordi vi visste at det ville gi oss muligheten til å påvirke og diskutere ­løsninger, tenke og skape noe helt nytt, både i forskning og ­undervisning.
— Skulle vi dannet denne gruppen for eksempel i Tyskland, ville ­nettopp undervisningsaspektet vært mye ­vanskeligere. Universitetene der er gjerne langt eldre og mer veletablerte, noe som gjør det til en enda større utfordring å få nok spillerom til å tenke nytt.

Internasjonal forskning

Ektemann, kollega, grunnlegger og ­professor Martin Brandl peker på en annen viktig faktor for å lykkes.
— Vi velger bevisst personer som passer godt sammen faglig og som utvider gruppens kompetanse samt å dekke samfunnets behov. Det er ofte en tendens i forskningsinstitusjoner at man primært rekrutterer sine egne kandidater. Men jeg mener altså at dette ikke prin­sipielt er problematisk så lenge man først sender sine doktorgrad­studenter og postdoktorander videre til ­miljøer som kan heve kompetansen og ­erfaringen, slik at de oppnår et godt faglig nivå og en ­personlig ­modning som gjør demkonkurransedyktige til en fast stilling. Til syvende og sist velger vi bevisst den personen med mest kompetanse til ­stillingen. Er det en av våre egne kandidater gleder vi oss, fordi vi ønsker å oppnå konkurransedyktighet, både hjemme og ute. På den måten kan vi heve den inter­nasjonale forskningskompetanse mest mulig, understreker han.
— Vi ønsker oss en kraftig internasjonal­isering med samarbeid i hele verden. I Norden ser vi nå fremadstormende miljøer i for eksempel Sverige og Finland. Vi burde bli enda bedre til å utveksle doktorgrad­studenter, mastere og lærere, slik at de ulike forskningsgruppene kan dra nytte av hverandres kompetanse, og utnytte undervisnings­kapasiteter i et lite fag.
— Vi ser heldigvis allerede tendensen til dette og det lover bra, mener Martin Brandl.

Ønsker flere stillinger

— Europa generelt er i en stor forandringsfase når det gjelder ­forskning, påpeker Annette Bauer-Brandl. Jeg har erfaring fra Tyskland og England. Strukturen for selve systemet har blitt mer likt i alle land. Søknadsprosessen for eksempel, er ­nesten helt lik mellom de ulike landene. Jeg vil nesten våge å kalle det som har oppstått for trender i forskningspolitikken, det har nesten blitt litt «in» å utlyse ­forsknings­støtte til de samme tingene.
— Forskningen styres dermed i spesielle retninger. Bare for ti år siden var det mer tillatt å forske på det man var opptatt av. Nå skal det på en måte passe inn i et program. Konkurransen økes om forsknings­pengene. Generelt vil jeg si at det finnes penger i ­systemet i Norge, mer her enn i Tyskland eller andre land.
— Men det er klart, vi ønsker oss mer. Hvem gjør ikke det?
— Jeg synes det er langt enklere å få penger til avansert utstyr enn til å opprette de stillinger som trengs for å nå den ­kritiske masse og konkurrere inter­nasjonalt. Hvordan skal man drive ­­inter­nasjonal ­spissforskning, hvis man må vente i årevis for å få et ­eneste doktorgradstipend? Jeg synes vi bruker for mye tid til å først søke om finansiering og lete etter arbeidskraft enn til å gjøre det vi skal, ­nemlig å forske. Slik systemet er nå er det lite effektivt og det trengs flere og mer ­forutsigbare bevilgninger, mener hun.

Nettverk og arbeidsglede

Annette Bauer-Brandl er ­opptatt av at det skal være gøy å forske.
— Når vi bruker så masse tid på jobb er det viktig at det engasjerer. Nettverks­bygging­en­ er også uvurderlig og helt grunnleggende for arbeidet vårt. Vi har venner i hele verden, som har samme ­interesse som oss. Konferansen vi hadde i sommer var en ­morsom begivenhet, ­samtidig som det var viktig for arbeidet og samarbeidet nå og fremover.
— Samarbeidet med industrien må heller ikke undervurderes, mener hun.
— Da vi kom til Tromsø var det mange som undret seg over hva vi skulle her i mørket, langt fra alt. Det var jo ingen farmasøytisk industri i Tromsø og lite i Oslo. I dag finnes en del gründerbedrifter i Tromsø som vi samarbeider med og enda flere i ­Oslo-området. Ting skjer, og jeg tror det kommer til å videreutvikle seg, og det er bra!

Einstein ogåpen forskning

— En utfordring fremover er dessverre at det administrative tar mer og mer av tiden vår, bemerker Bauer-Brandl.
— Hvis vi kunne forholdt oss til et enklere administrasjonssystem ville det frigitt mye tid som vi kunne brukt på forskning. Rigide regler gjør at vi må registrere alt i minste detalj og tar fokuset bort fra ­viktigere ting. Nå holder det ikke lenger med et såkalt Letter of intent, men man må skrive kompliserte avtaler, det er jurister inne i bildet og budsjett og dokumentasjonen må gjennom litt av en papirmølle. I ­realiteten er det jo den enkelte vitenskapsmann som henter inn og ­driver prosjekter, uten å ha skikkelig styrings­mulighet på detaljene. Vi er nødt til å bruke så mye energi på dette at det kveler noe av ­kreativiteten og ­fleksibiliteten, poengterer hun.
— Einstein ville aldri fått støtte om han hadde arbeidet i dag. Han jobbet alene uten nettverk, og han budsjetterte ikke, og skrev heller ikke ned nytteverdien av sine studier. Hans metoder ville aldri blitt ­godkjent i dag, og han ville også hatt ­problemer med å få resultater publisert. Det illustrerer bare hvor viktig det er at ­universitetene må være åpne, og mulig­gjørende.
— Vi som forskere burde slippe å bare ­konkurrere om penger. I åpen forskning kan man jo ikke på forhånd vite hvilken vei det går. Vi burde heller gis tilliten og ­ressursene et slikt arbeid krever, slik at om ­ytterligere 10 år det kan feires enda mer, mener Annette Bauer-Brandl.

(Publisert i NFT nr. 9/2008 side 12–13.)