Satser på ny, klinisk farmasi­utdanning i Danmark

Tekst: Vivian Fjeldstad

Tittelen når de uteksamineres er cand.­scient.pharm. i klinisk farmasi. De får altså ikke en master i farmasi. Men den pågående titteldebatten plages studentene fint lite av.

— Vi stortrives her i Odense og studiet er om mulig enda bedre enn forventet! sier de begeistret. Studentene startet høsten 2007 og skal avslutte studiet til våren.

— Før vi startet var vi fullstendig inn­forstått med at dette var et splitter nytt studium. Da må man bare regne med litt startproblemer og skepsis til å begynne med, mener de to.
Mohammed var faktisk en av de første som tok kontakt med universitetet. Han hørte om studiet gjennom en venn.

— Det virket som en god spesialisering innen klinisk farmasi, som forhåpentligvis ville føre til enda flere spennende jobb­muligheter i etterkant, sier han.

— Ja, når du er ferdig reseptar og har lyst å videreutdanne deg, så blir du litt låst, innskyter Anna Maria.

— Jeg jobbet et år på apotek før det begynte å friste med mer utdanning. Mulighetene hjemme var ikke akkurat store, og da jeg fikk høre om studiet her på SDU, var jeg ikke i tvil om at dette hørtes ut som noe for meg, innrømmer hun, mens et lettere virvar av kiropraktorstudenter og medisinstudenter summer rundt oss. Det er travel lunsjtid i Danmarks tredje største by, Odense, som huser den uvanlig store mengden norske­ studenter. 15 av 16 på Anna Maria og Mohammed sitt kull er ­norske.

Flere jobbmuligheter

Studieledelsen ved SDU valgte å starte utdanningen før tiden på grunn av den store inte­ressen fra norske studenter. Spesiali­seringen innen klinisk farmasi vil forhåpentligvis gi reseptarene større muligheter på arbeids­markedet. Både hjemme og i Danmark.

— Med en slik spesialisering i bagasjen kan vi samarbeide mer med andre ­fag­grupper. Vi kan jobbe i legemiddel­industrien, vi kan jobbe på sykehus som sparrings­partner og rådgiver for legen i legemiddel­relaterte spørsmål, og vi kan jobbe i det offentlige, slik som på ­sykehjem. Det ­finnes mange spennende jobber der ute som vi kan tenke oss og som vi nå har kompetanse til, sier Mohammed. Anna Maria er enig.

— Representanter fra dansk lege­middelindustri har allerede vist sin interesse for oss. De har vært her og presentert seg og holdt kurs, slik at vi vet hvem som er hvem og hvem som gjør hva, sier hun.

— Fordi vi ønsker å forberede studentene best mulig til de skal ut i jobb, ser vi på introduksjoner mellom studentene og ulike potensielle, fremtidlige arbeidsgivere som svært positivt, forklarer studieveileder Michael Due Larsen ved SDU.

Studentene tviler heller ikke.

— Helheten i studiet og presentasjon av arbeidsmarkedet ruster oss helt klart bedre til vi skal ut og søke jobb. Praksisdelen av studiet er også nyttig, vi får god erfaring før vi skal stå på egne bein, sier Anna Maria.

— Vi kommer bort i reelle problem­stillinger som forbereder oss til vi avslutter til våren. Fordelen med å ha læringsstedet og praksisen her på sykehuset gjør det ­lettere for oss å diskutere problemstillinger med lærere og studenter underveis, mener hun.

Oversiktlig og samfunnsbesparende

— Jeg synes jeg har fått et mye større ­perspektiv på selve faget, fortsetter Anna Maria. Enige blikk veksles overkantine­bordet.

— Å jobbe med sykdomslære gir oss et annet overblikk over vår rolle i pasient­arbeidet. Det gjør studiet enda mer utviklende og interessant, synes Mohammed.

Due Larsen påpeker at sykehusene vil tjene på å ansette kliniske farmasøyter i det lange løp.

— En klinisk farmasøyt letter situa­sjonen for sykepleierne siden de sitter med spesial­kompetanse på legemidler. De er en ressurs for legene i deres vurdering ved valg av legemiddel og sjansen for feil­medisinering blir mindre. Dermed sparer ikke bare sykehusene, men også sam­funnet generelt på bruk av kliniske farma­søyter. Det koster å gå på legemidler og samtidig er det mye å gjøre på sykehus, derfor er det viktig at brukerne tar sine medi­siner riktig, påpeker studieveilederen.

For å få kompetanse på nettopp dette er studiet delt inn i flere praksisdeler.

— Vi har obligatorisk praksis på ­allmenn­legekontor i to uker, psykiatrisk avdeling to uker og tre uker på medisinsk avdeling på sykehus. Fem uker er dess­uten valgfritt, ­forteller Mohammed.

— Vi er dypt imponerte over det faglige stoffet som holder enormt høy kvalitet, sier han.

— Foreleserne våre er overleger og ­spesialister som representere de ulike farmasimiljøene rundt om i hele Danmark, og ikke minst får vi generelt svært god opp­følging underveis.

Det tøffeste for studentene så langt var forkurset de måtte gjennom for å bli tatt opp med nok kompetanse.

— Det var tøft. Stoffet var tungt, og det krevde en del lesing, minnes Anna Maria.
— Men det var definitivt verdt det.

Sosialt og spennende studiemiljø

På tross av all lesingen ble de ikke isolert. Ikke minst har de fått bekreftet at det er deilig å være norsk i Danmark.

— Jeg har lyst til å bli her, sier Anna Maria.

— Det er noe med denne danske ­mentaliteten. Studiemiljøet er fantastisk, alle er inkluderende og åpne. Til og med medisinstudentene er mer avslappet, ­spøker de.

— Miljøet er mye mindre enn i Oslo, og det er nok en fordel med tanke på at det er lettere å bli kjent. Danskene er veldig sosiale og det skjer noe hele tiden. For ikke å glemme at vi har egen bar i kjelleren her!

Latteren sitter løst blant de emigrerte reseptarene, som tilbringer dagene i moderne lokaler omgitt av landlig sjarme og faglig entusiasme.

— Det er helt utrolig at de har gjort dette for oss, påpeker Mohammed.

— Jeg angrer ikke et sekund på at jeg begynte her og vil anbefale dette til alle som ønsker en for­dypning i klinisk farmasi, legger han til. Anna Maria slår seg ­definitivt på den, hun også.

Kim Brøsens baby

I tredje etasje sitter en annen viktig mann som er verdenskjent innenfor klinisk farmasi, og som ifølge Due Larsen pleier å si at «det er nok krig og medisin til alle her i ­verden». Overlege og ­professor ved SDU, Kim Brøsen, er den som står bak ideen med den ­kliniske utdanningen. Selv nøler han ikke med å kalle prosjektet sin baby.

— Å starte et slikt ­studium er som å lansere et produkt, og vi tror selvfølgelig svært mye på dette selv. Studiet var i utgangspunktet ment for våre egne bachelorer som ut­eksamineres ved det nye studiet vårt Legemiddelvitenskap, men de er ikke ­ferdige før våren 2009.

— Det var den store interessen fra de ­norske reseptarene som gjorde at vi kunne ­tjuvstarte utdanningen, sier Brøsen.

— Vi så at det var behov for en spesial­utdanning for nettopp denne gruppen ­farmasøyter. Dette er som en utdanning ­nummer to. Studentene har sin bachelor i bunnen, og så bygger de på med denne for å få en spesialisering, sier han.

Brøsen mener det er viktig å ha høy­ kvalitet på kliniske farmasøyter.

— Å ha klinisk trente farmasøyter vil bidra til en forbedring av kvaliteten av det arbeidet legene gjør, minske feilmedisin­ering og spare samfunnet for store utgifter.

Vågale nordmenn

Selv om de norske studentene dominerer, er det ikke meningen at det skal være ­normen fremover.

— Den danske stat betaler for de norske studentene, så sånn sett er dette gunstig for oss som studiested, avslører på­driveren.

— Men på sikt ønsker vi jo å være ­selvforsynende. Det vil si at vi ønsker å utdanne danske studenter, som blir værende i Danmark for å jobbe. Men når det er sagt, så ønsker vi selvsagt et faglig mangfold, så andre nasjonaliteter er også velkomne her hos oss.

— Vi synes de norske studentene er vågale som kastet seg ut i dette. Det krever et visst mot å tørre å satse slik, roser Brøsen, fag­entusiasten. Med kontorhyller bugnende av papirer, permer og bøker. Og smilet stadig på lur. En rolle­modell for studentene, blir det hvisket i gangene. Uten at det ser ut til å gå til hodet på ham.

— Både i dagens og fremtidens farmasi vil vi ha fokus på hvordan vi kan bli bedre på den kliniske delen av faget. Nå er vi ­veldig spente på hvordan våre uteksam­inerte studenter vil bli mottatt i arbeidslivet, sier Kim Brøsen.

Unik utdanning

— Den eneste utdanningen i sitt slag, sier studieveileder Michael Due Larsen ved SDU.

Vi har forflyttet oss fra campus ved universitetssykehuset, til småbyidylliske Odense sentrum. Sjarmerende vind kiler i nakken mens brummende dansk fyller ørene. Engasjerte Due Larsen kan snakke fag hele kvelden.

— Vi har stor respekt for at de norske studentene kaster seg ut i denne ut­danningen med uavklarte autorisasjonsforhold i Norge. Forhåpningen er at også norske sykehus­apotek vil se verdien av spesialisering i ­klinisk farmasi og at det dermed ikke vil bli vanskelig åfå jobb, sier han.

— Ikke minst håper vi at studentenes resultater og vår evne som god utdannings­institusjon ville være det som til sist gjør at vi får godkjent denne ut­danningen som en master i farmasi, også internasjonalt, håper Due Larsen.

— Alt er såpass nytt at vi ikke selv helt vet hvordan dette blir mottatt ennå. Men vi har lagt ned mye arbeid i å gjøre ut­danningen så relevant og god som mulig. Nå må vi bare få erfaring og se hvordan dette går.
Due Larsen mener utdanning er en ­investering, og dette tar de på alvor.

— Det er viktig for oss å levere et ­kvalitetsprodukt og at vi har et opplegg som fungerer for de som velger oss. Studentene legger jo selv inn en stor innsats ved å flytte til et annet land og starte en såpass ny ut­danning.

— I år har vi dessverre bare hatt tre ­studenter til studiestart, sier han.

— Vi hadde selvfølgelig håpet på flere, og forventet rundt ti stykker. Men så viste det seg at åtte av dem kom inn i Oslo, og så sto vi plutselig igjen med bare tre. Vi måtte jo starte opp utdanningen siden de allerede hadde flyttet ned hit. Absolutt ikke en optimal situasjon, men de tre studentene har blitt en liten eksklusiv gruppe og de «gamle» studentene er flinke til å ­inkludere dem i studiemiljøet. Så det har gått fint, forteller Due Larsen.

Ukjent viten

— De som ønsker å bli gode klinisk må kunne bli gode i å gi klarere svar, mener studie­veilederen.

— De skal kunne diskutere frem svar sammen med legene, og assistere dem med å finne ut av hvilken legemiddel­behandling som passer best. Derfor er det viktig å være standhaftig og sikker i sin jobb som klinisk farmasøyt.

— Vi ønsket å sende studentene ut på usikker grunn for å se hvor de sto på dette punktet, og resultatene viste at de ga ­usikre svar. Å få studentene til å forholde seg til ukjent viten har vist seg å være en av våre største utfordringer, og det ble ­vanskeligere enn vi trodde. Men jeg synes vi har fått det til.

Cand.pharm. Due Larsen er stolt av ­studentene - det er det ingen tvil om. Han har god kontakt med dem og kan tillate seg en spøkefull tone.

— Reseptarene fra Norge har god basis for dette studiet, det er en god årgang vi har fått, ler han.

— Vi følger EU og EØS-direktivet for utdanningen av farmasøyter og søker i år Dansk Undervisningsministerium om å få godkjent denne utdanningen slik at den blir sidestilt med master i farmasi. Greier vi å få denne godkjenningen igjennom, vil det bli enklere å få godkjent den i Norge også. Da vil det ikke være noe problem for cand.scient.pharm.er å jobbe innenfor EØS-land.

Farmakultur

Den driftige studieveilederen etterlyser større grad av yrkesstolthet.

— Den største ufordringen for en ny ut­danning er å skape en farmasøytisk kultur, hvis jeg kan si det på den måten. Farmasi­studentene i dag mangler gode rollemodeller. De som underviser er hovedsakelig leger, som er mer pragmatiske i sin jobb, mens ­farmasøytene må være systematiske i møte med pasientene, påpeker han.

— Studentene trenger et synlig mål, noe de kan strebe etter. Studentene må bli ­flinkeretil å kjenne sin egen styrke, og ­akkurat det er hardt for de studerende, som selvfølgelige er ydmyke fordi de er i en læreprosess. De må jobbe systematisk for å nå dit, de må skaffe seg kunnskapen og opp­arbeide tryggheten, mener Due Larsen.

— De fleste farmasøyter vet hvor tungt det er å møte en annen faggruppe og jobbe ­sammen med dem. Professor og overlege Kim Brøsen er den som har brutt isen i ­forhold til dette studiet, og han har sett viktigheten av brobygging på tvers i kraft av at han selv har et bein i hver leir.

— Vi pleier å si at studentene blir ­robuste hvis de klarer dette her, sier Due Larsen.

Fra kaos til suksess

— Når man starter et helt nytt studie må man lage alt forfra. Til tider har alt sett ut som et kaos, men vi synes nå at vi har ­lykkes.

— Vi har kunnet være mye mer fleksible fordi kullet har vært såpass lite. Vi har ­kunnet sette opp studiet på en annen måte enn det som ville vært mulig om vi hadde vært ­dobbelt så mange. For eksempel har vi ­kunnet spørre studentene hvordan de ligger an og når de ønsket å ha eksamen, forteller han.

Due Larsen synes det har vært givende å ha en annen dialog med studentene, det er morsomt fordi det er nytt og fordi veien har blitt litt til mens man går.

— Vi har ikke kunnet fortelle studentene hva som skjer fremover, og all ære til dem for at de har holdt ut med oss. Nå for­bereder vi dem til å komme seg ut i jobb. Det hadde selvfølgelig også vært hyggelig om noen ønsker å bli i Danmark for jobbe, men vi forstår jo at mange ønsker seg hjem.

— Planen er å følge opp våre nybakte cand.scient.pharm.er. Vi ønsker å vite om de får jobber og hvilke jobber de får. Vi vil jo ikke utdanne de til arbeidsledighet, sier Michael Due Larsen.

Foreløpig ser det ikke ut til at det er noen fare for det – master i farmasi eller ikke.

For mer informasjon om studiet, se
http://www.sdu.dk/information_til/studerende_ved_sdu/din_uddannelse/klinisk_farmaci.aspx

(Publisert i NFT nr. 10/2008 side 10–12.)