— Det tradisjonelle er å ta master i farmasi i Tromsø, Bergen eller Oslo. Høgskolen i Oslo har master i biomedisin, og noen tar også Helsevitenskap ved Universitetet i Trondheim. Foreløpig har vi ingen master­utdanningstilbud for farmasøyter her ved HiNT, opplyser Moen Rørvik, og legger til at i utlandet er det SDU som er mest­ aktuell.

— Jeg tror den økende interessen for mer utdanning har en sammenheng med at de har fått smaken på lærdom. Og da får man ofte lyst å lære mer, sier studielederen.

— Man blir mer ivrig etter å lære noe nytt, og en reseptarutdanning i bunnen gir et­ ­bredere grunnlag til gå videre med annen påbygning senere. Med en bachelor i ­farmasi kan man få spennende jobber, men for de som ønsker å ta videreutdanning kan det gjerne være ­relevant å bevege seg i retning andre fag­områder slik som ­samfunnsvitenskap, og noen våger seg også på økonomi.

— De ulike koblingene med farmasien fører til at man stiller bedre rustet og er bedre ­kvalifisert til mange flere typer jobber i samfunnet. Men det er viktig å ikke glemme at man også får bedre kompetanse til jobber i apotek, sier Moen Rørvik.

Reseptarer i hjemmesykepleien

— Vi må huske på at det er stor etter­spørsel etter reseptarfarmasøyter i apotek­ene, så det er absolutt ikke noen nødvendighet å ta mer utdanning. Men det er klart det er en del muligheter som ikke er åpne, innrømmer studielederen.­

— Selv om studentene har en fullgod ­­­ut­danning med reseptarutdanningen, så ­pleier vi si at de ikke må hvile på laurbærene etter tre år. De må jobbe for å få mer kunnskap og de er nødt til å holde seg oppdatert kontinuerlig.

— Det er reseptarfarmasøytene som er spesialisert til den daglige driften i apotek, som gjør at apotek fortsatt er den viktigste arbeidsplassen for reseptarer.

— I fremtiden ser jeg muligheter for at ­reseptarfarmasøyter kan få jobber innen ­kommunalhelsetjenesten, der de kan jobbe med legemiddelhåndtering i samarbeid med andre fagpersoner. Da kan de jobbe både praktisk og klinisk. Jeg tror de ­behovene til å bruke reseptarer på det området har vært der lenge, men vi har ikke vært mange nok til å få det til, sier Elisabeth Moen Rørvik.

(Publisert i NFT nr. 10/2008 side 13.)