England 20 år foran Norge

Tekst: Marianne Klausen, farmasistudent, Senter for farmasi,
Universitetet i Bergen

Vi farmasistudenter ved Universitetet i Bergen er så privilegerte at vi får reise ett semester til University of East Aglia i Norwich, England. Her tar vi blant annet ­studie­poeng i klinisk farmasi. Gjennom utplasseringer på en post ved det lokale sykehuset får vi, gjennom samtale med ­pasienter, prøve oss på å kartlegge en ­pasients legemiddelbruk og å gjennomføre en legemiddelgjennomgang med en ­pasient ved utskriving. I forkant av pasientmøtene lærer vi gode kommunikasjons­ferdigheter ved hjelp av forelesninger, ­problemløsning og rollespill.

Farmasøytene ut i lyset

Som student føler jeg at jeg har fått stort utbytte av kurset her i Norwich. Spesielt ­nyttig har det vært at vi får prøve ut våre nylærte ferdigheter i praksis på innlagte sykehuspasienter. Men viktigere synes jeg det er at vi har fått et dypt innblikk i farma­søytens rolle på sykehusene i Stor­britannia. Her har de klart å trekke ­farma­søyten ut fra mørket bak resepturen og frem på postene. Teknikere har stort sett tatt over utleveringen av legemidler på syke­husapoteket, og ­farmasøytene får bruke sin kunnskap mer hensiktsmessig ute på avdelingene. Det må i denne sammenheng poengteres at teknikere i britisk forstand omfatter alt fra apotek­teknikere til resep­tar­farmasøyter hjemme.

Ved å trekke farmasøytene ut i lyset og frem på postene bidrar sykehuset til å gi ­pasientene god farmasøytisk omsorg. Farmasøytisk omsorg handler om å sikre at pasientene får rett legemiddel med rett dose og til rett tid. Det innebærer også at pasienten får god informasjon om hvordan legemidlet skal anvendes og hvorfor. På hver post jobber det en farmasøyt som kartlegger pasientenes legemidler, av­dekker eventuelle legemiddelrelaterte ­problemer og legger opp en plan for å løse disse. Ved utskriving går farma­søyten gjennom legemidlene ­sammen med ­pasienten. Alt skjer i samarbeid med annet helsepersonell. Slik bidrar farmasøyten til effektiv og sikker legemiddelbruk for den enkelte pasient.

Se til England

Den britiske, kliniske farmasøyts bidrag i det store bildet er også viktig å trekke frem. Ved tett oppfølging av hver pasient, tror jeg ­farmasøyten bidrar til å spare det britiske samfunnet for en god del skattepenger ved at unødvendige innleggelser grunnet ­feil­medisinering, destruering av store mengder ubrukte legemidler og unødvendig belastning på helsesektoren reduseres. Ser vi på noen tilsvarende ­norske tall, ser vi at ­tilsvarende farma­søytroller i Norge kan spare det norske samfunnet for mange ­kroner. Ifølge Norsk Farmaceutisk Tidsskrift¹ koster ­feilaktig og ineffektiv bruk av legemidler det norske samfunnet ca. fem ­milliarder kroner årlig. Fem-ti prosent av innleggelser i ­indre­medisinske avdelinger på sykehus ­skyldes feilaktig legemiddelbruk. Hadde det ikke vært bedre åbruke en del av disse pengene på lønn til ­farmasøyter?

I løpet av mitt opphold her i Norwich har jeg erfart at farmasøyten spiller en mye større ­klinisk rolle i det britiske helse­vesenet enn det farmasøyten gjør i Norge. Utviklingen har så vidt begynt hjemme. Mitt håp er at denne utviklingen fortsetter. I ­tillegg håper jeg at det ­norske helse­vesenet og det norske folk ­oppdager at farmasøyten kan gjøre en god og ­viktig jobb i helse­vesenet innen sitt spesielle fokusområde; nemlig legemidler. Sam­funnet vil spare ­penger og pasienter vil bli sikret god farma­søytisk omsorg. Vi som studenter må stå på for denne utviklingen! Norges Farma­ceutiske Forening vil være en svært viktig medspiller i den sammenheng.

¹«Regionalt samarbeid om riktig legemiddelbruk» (publisert i NFT nr. 1/2008 side 15–16.)

(Publisert i NFT nr. 11/2008 side 28.)