Behov for reakkreditering

Tekst: Vivian Fjeldstad

USA har kommer lengre enn de fleste land i Europa i arbeidet med reakkreditering av videre- og etterutdanning innen farmasien. Assisterende administrerende direktør Mike Rouse i Accreditation Council for Pharmacy Education i USA, blir stadig invitert rundt i verden for å snakke om reakkreditering. I sommer var han på EAFP-konferansen (European Association of Faculties of Pharmacy) som ble holdt på Blindern i Oslo i slutten av juni.

NFT vil gjerne vite hva han tror Europa kan lære av arbeidet som har blitt gjort i USA.

— Hva er grunnen til at USA har så gode systemer for sertifisering og utdanning etter masternivå?

— Det var et uttrykt behov for at farmasøytene skulle kunne fungere innenfor flere fagfelt i pasientomsorgen, og farmasøytene hadde dessuten et sterkt behov for å kunne vise sine kvalifikasjoner utover selve autorisasjonen til arbeidsgivere, helsevesen, pasienter og andre, sier Rouse.

— Formell reakkreditering gir troverdighet til farmasøytene når de utfører tjenester og behandler pasienter. Dette gjelder forutsatt at reakkrediteringssystemet er gyldig. Som regel inkluderer et slikt system både obligatorisk eksamen og praktisk erfaring. Utviklingen av etterutdanning og sertifisering har derfor fulgt en nasjonal anerkjent og forsvarlig prosess, forklarer han.

— Behovet for reakkreditering kom i hovedsak fra profesjonen selv og de viktigste pådriverne var forskjellige farmasifaglige foreninger og fagorganisasjoner, slik som for eksempel American Pharmacists Association. Det var ut fra denne paraplyorganisasjonen Board of Pharmaceutical Specialities ble etablert, og de er fortsatt i høy grad selvstyrt.

Trenger pådrivere
— Hva kan Europa lære av det arbeidet som er gjort i USA? Og er det mulig for oss å oppnå det samme?

— Ja, det er absolutt mulig. Men det må være noen som leder an og går i bresjen for dette arbeidet for å få det til. Den amerikanske modellen ble som sagt i stor grad drevet frem av profesjonen selv. Det beste er selvfølgelig hvis samfunnet, pasienter og helsevesenet generelt, ser behovet, etterspør disse tjenestene og er villig til å betale for dem. Formelle systemer for reakkreditering må etableres og utvikles i samarbeid med alle interessenter og de må følge nasjonale standarder, presiserer Rouse.

— Hvorfor er internasjonalt samarbeid så viktig for å utvikle og sikre kvaliteten innen farmasøytisk utdanning?

— Over hele verden er det et økende behov for mer farmasøytisk omsorg. Etter- og videreutdanning samt reakkreditering av farmasøyter er et behov som har sitt utspring i pasientomsorg.

— Det at ulike farmasøytiske fagmiljø rundt om i verden kan lære av hverandre, er en viktig målsetting for internasjonalt samarbeid. Slikt samarbeid kan redusere tiden det tar å introdusere og implementere nye initiativer, fordi erfaringer og lærdom erfart i et land kan benyttes i et annet, påpeker han.

— Utveksling av informasjon mellom land kan gi et verdifullt referansepunkt og være med på å validere et system med felles kravtil dokumentasjon på tvers av landegrensene. Dette kan brukes til å etablere rammeverk tilpasset nasjonale behov og omstendigheter.

Håper på mer sertifisering
— Hva betyr utviklingen av denne type sertifisering for statusen til farmasøytprofesjonen i USA?

— Farmasøyter får mer autoritet og myndighet nettopp fordi den ekstra kompetansen deres har blitt testet og verifisert. Det fører til at de får mer selvtillit og trygghet i møte med pasienter, arbeidsgivere og andre profesjoner, for eksempel overfor leger. I tillegg gir det en anerkjennelse av farmasøytenes kompetanse, slik at interessentene får en slags forsikring om at den «avanserte tjenesten» det betales for har effekt.

— Eventuelle ønsker for sertifiseringen av yrket i fremtiden i USA? Og i verden for øvrig?

— For USA håper jeg at sertifiseringen av farmasøyter vil øke, i antall så vel som i omfang, fordi man anser at denne ekstra ekspertisen innen pasientomsorgen gir store fordeler for pasientene.

— For øyeblikket er det bare en liten prosentandel av farmasøytene som har videre- og etterutdanning på et høyere nivå, i motsetning til leger hvorav de fleste har spesialistutdanning som er godkjent av et fagorgan.

— Ettersom de forskjellige farmasøyttjenestene fortsetter å utvikle seg og blir stadig mer spesialiserte, tjenester som både er nødvendige og som kreves av pasienten, vil flere områder for spesialisering og sertifisering dukke opp.

— Og for verden er mine ønsker nøyaktig de samme, sier Mike Rouse.

(Publisert i NFT nr. 10/2009 side 13.)