Foto: Monica Bjermenland

— Vi har avsluttet all aktivitet og har ingen planer om å gjenopprette selskapet i noen som helst form, forteller Ellingsen.

Opp som en løve ...
Dermed er suksesshistorien Apoforsk en saga blott. Og årsaken er uklar. Høsten 2007 feiret selskapet 5-årsjubileum med sterk deltakelse og engasjement fra etaten. Bare apotekkjedenes ledelse og apotekere glimret med sitt fravær. Den gang var de ni ansatte som til sammen utførte fire årsverk. I tillegg var stipendiater og master- og bachelorstudenter tilknyttet instituttet. Produksjonen var høy og kompetent, kontaktnettet unikt, og forskningen dekket et soleklart kunnskapsbehov. Økonomien var stabil. Nifu Step hadde nylig evaluert virksomheten og anbefalt permanent drift, noe eierne – Stiftelsen til fremme av norsk apotekfarmasi – hadde bifalt. Både Universitetet i Bergen (UiB) og Universitetet i Oslo (UiO) ønsket et tettere samarbeid med instituttet.

Så fant styret ut at de skulle endre kurs. Målet med uavhengighet ble erstattet med et mål om utvikling. Nå skulle ikke alt lenger publiseres, og implementering av kunnskap i apotek skulle prioriteres. Stiftelsen spiste seg inn i instituttstyret. Apoforsk-ledelsen fikk knapt nok ta del i endringsprosessen, og våren 2008 sa adm.dir. og forskningssjef opp sine stillinger i protest på moralsk grunnlag. Det lyktes ikke styret å ansette ny direktør for sitt «nye Apoforsk». Og i sommer måtte Svein Haavik og Tone Bjerke, begge med tjue prosent stillinger, forlate virksomheten – som de aller siste. Apoforsk etterlater seg et kunnskapsvakuum.

Ville ikke drive grunnforskning
— Hvorfor i all verden valgte dere å torpedere et så godt forskningsprosjekt, Ellingsen?

— Nifu Step var ikke ensidig positive i sin evaluering av Apoforsk. De anbefalte oss blant annet å øke bemanningen, fokusere forskningen bedre og samlokalisere de ansatte. Og vi hadde ikke råd til å drive et institutt med åtte til ti ansatte alene, forklarer styrelederen.

— Over 135 millioner på bok og to norske universiteter som slåss om å samarbeide med dere hjalp vel litt?

— Stiftelsen disponerer selv ca. fem millioner kroner årlig. Vi prøvde derfor i sin tid å samlokalisere Apoforsk i et større forskningsmiljø. UiB hadde gode forslag til samarbeid, men falt bort da styret etter hvert bestemte seg for å samle ressursene i Oslo. UiO ble heller ikke noe av fordi styret var redd for store kostnader og at vi fort kunne miste styringsretten til midlene våre. I henhold til vedtektene er det kun styret som skal disponere disse.

— Med kursendringen ønsket vi for øvrig å oppfylle disse vedtektene, der hovedmålet er å fremme norsk apotekfarmasi, enda bedre, understreker Ellingsen.

— Men gjorde ikke Apoforsk det allerede?

— De forsket mye på apotek, ja. Og stiftelsen støtter fortsatt slike prosjekter. Men vi ser det ikke som vår oppgave å drive med helt åpen forskning eller med grunnforskning. Det får universitetene ta seg av. Stiftelsen har snevre vedtekter som vi må følge, sier han.

Nettopp derfor valgte stiftelsen tre hovedområder det skulle forskes på i årene 2008 til 2010: helsetjenester i apotek, dokumentasjon av apotekenes merverdi ved reseptekspedisjon og dokumentasjon av apotekenes merverdi innen egenomsorg og reseptfrie legemidler. Denne overstyringen var noe av det Apoforsk-ledelsen reagerte på.

— Vår idé med denne fokuseringen var at vi mente dette var sentrale og relevante områdersom apotekbransjen var opptatt av. Vårt håp var at dette kunne bidra til utvikling av enda bedre apotektjenester for folk, sier Ellingsen.

— Bransjen har jo alltid ment at apotekene gir en merverdi på disse områdene, men det har vært lite dokumentert. Og hvis situasjonen i realiteten er en annen, ja, så ville vi fått vite det.

Dersom instituttet hadde fått publisere slike data, selvsagt. Og det var ikke lenger klart for Apoforsk-ledelsen.

— Apoforsk ble aldri nektet å publisere noe som helst, hevder han.

Ville se resultater
— Men dette rimer fortsatt ikke, Ellingsen. Du sier at stiftelsen jobber for å fremme norsk apotekfarmasi. Det gjorde Apoforsk anno 2007 også. De gjorde det faktisk så godt, at en del av forskningen avdekket sider ved apotekenes praksis som med fordel burde justeres for å øke kvaliteten på tjenesten.

— Ja, og det er jo ikke overraskende, for én ting er hva vi vet, en annen hva vi gjør i praksis. Utfordringen er hvordan vi da griper fatt i disse svakhetene for å gjøre apotektjenesten enda bedre, medgir han.

— Det finnes utallige måter å fremme norsk apotekfarmasi på, og fri forskning er bare én av dem. Derfor ønsket vi at Apoforsk fra 2008 skulle bli noe mer enn de var; vi ville at de også skulle arbeide med utviklingsprosjekter og bidra til å implementere kunnskapen i apotekene. Ikke bare forske for forskningens skyld.

— Vi ville se resultater, presiserer han.

— Åpen forskning på den ene siden og implementering av kunnskapen på den andre utelukker vel ikke hverandre?

— Nei, det har vi jo ment hele tiden!

— Likevel velger dere i 2008 en modell som reduserer Apoforsks styringsrett. Kan kursendringen ha noe å gjøre med at kritikken ble for ubehagelig for stiftelsen og apotekeierne?

— Nei, dette er spekulasjoner som jeg kan avvise som fullstendig grunnløse. Jeg må si jeg blir både sint og skuffet når dere kommer med slike beskyldninger. Det er helt uforskammet. Hvordan skal vi kunne ha en saklig faglig debatt når NFT kommer med sånne konspirasjonsteorier?

— Stiftelsen er selvstendig og har ingen andre eiere enn seg selv, minner han om.

— Og vi forsøker bare å gjøre det som er mest viktig og riktig for oss; nemlig å fremme norsk apotekfarmasi. Det skal vi fortsette med, blant annet ved å bevilge penger til gode forsknings- og utviklingsprosjekter, lover Gunnar Ellingsen.

— Må velge ståsted
Jusprofessor Olav Torvund ved Universitetet i Oslo er ikke overrasket over at Stiftelsen til fremme for norsk apotekfarmasi ikke klarte å gjennomføre Apoforsk-prosjektet etter at styret gikk bort fra målsettingen om at instituttet skulle være uavhengig.

— Stiftelsen prøver åpenbart å ri to hester samtidig, og det går jo ikke. Du må velge ståsted. Du kan ikke velge å være uavhengig bare i de tilfellene forskningen passer bransjen din, mener Torvund.

— Slike forutsetninger trekker ikke til seg gode forskere, tror han.

Torvund ønsker likevel andre typer forskning velkommen.

— Legemiddelindustrien driver lukket, kommersiell forskning for å øke konkurransedyktigheten sin, og det er helt legitimt! Men du må velge hvilken rolle du ønsker å ha og være åpen om det, sier han.

— Det er synd at stiftelsen her har klart å ødelegge et godt forskningsmiljø. Men et godt forskningsmiljø måaltså være uavhengig for å overleve, sier Torud.

— For overstyring truer forskningen. Det er Apoforsk-historien et klart eksempel på.

Unnvikende Finsnes
Men enda sitter vi igjen med spørsmål. Ble det, når alt kom til alt, for ubehagelig å gi fra seg kontroll over hvem som bør få si noe om norske apotek? Og behovet for kunnskap om apotekpraksis vil fortsatt være her. Hvordan skal apotekene skaffe den i fremtiden?

Kai Finsnes, administrerende direktør i Apotekforeningen, var ikke interessert i å snakke med NFT om dette. I stedet sendte han oss uoppfordret en skriftlig kommentar:

«Apoforsk leverte flere viktige bidrag til utviklingen av apotekfarmasien. Kompetansen var høy, men problemet er at miljøet var for lite til å kunne utvikles til et bærekraftig forskningsmiljø. Dette er en vurdering som også Nifu Step hadde. Vi har tatt til etterretning at Stiftelsen til fremme av norsk apotekfarmasi har konkludert med at det ikke var finansielt grunnlag for å utvikle Apoforsk til et bærekraftig forskningsmiljø, og at det heller ikke ble ansett som strategisk hensiktsmessig å inngå i noe nærmere samarbeid med universitetene om Apoforsk. Stiftelsen til fremme av norsk apotekfarmasi er ingen forskningsstiftelse og har intet ansvar for samfunnsfarmasøytisk forskning. Ansvaret for dette ligger i de farmasøytiske universitetsmiljøene. Jeg håper disse er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder satsing på samfunnsfarmasøytisk forskning. Jeg håper vi etter hvert vil se en større forpliktelse fra universitetene til å allokere midler til egen samfunnsfarmasøytisk forskning. Bare på denne måten kan arven fra Apoforsk videreføres.»

(Publisert i NFT nr. 11/2009 side 8–9.)