2015 har vært forandringenes år i Farmaceutenes sekretariat, og når Aarnes kommer innom for en prat om tiden som har vært, møter han tiden som kommer i form av ­nyoppussede lokaler og nye medarbeidere. Mens han ­henger fra seg paraplyen gjør vi oss klar til en liten tidsreise.

Trening og trykkfeil

Vi ber Aarnes beskrive hva som møtte ham da han kom til Farmaceutene i 1989.
— Vel, den gang holdt sekretariatet til i ­Stenersgata, og det som møtte meg første gangen jeg kom dit var et stort åpent lokale med rullearkiver, minnes Aarnes.
— Og, hver ettermiddag var det taktfast ­hoiing til Kari Jaquessons gym i etasjen under, og det var en del narkomane som overnattet på loftet, så kveldsjobbing var ikke så hyggelig, legger han til.
Midt mellom denne noe usannsynlige ­miksen fant man altså Farmaceutene.
— Sekretariatet besto ikke av så mange mennesker den gangen, men stort ­møterom var det og på veggene hang alle de ­tidligere lederne. Jeg var noe usikker under ­jobb­intervjuet, for ut fra hva jeg hadde ­forstått var dette en svært ung forening – noe jeg også ga uttrykk for. Forvirringen var til å ta og føle på, men heldigvis hadde jeg med meg stillingsannonsen fra ­Aftenposten. Der hadde en trykkfeil ført til at Norges ­Farmaceutiske Forening først ble ­opprettet hundre år senere enn opprinnelig, sier ­Aarnes med et lite smil.

Medlemmene først

Vel inne i foreningens favn ble medlemspleie i form av juridisk bistand et stadig viktigere satsingsområde for Aarnes.
— Med tiden ble dette en juriststilling, og for meg har alltid hensynet til medlemmene vært drivkraften. Det er vanskelig for en liten forening å få de beste medlems­goder i form av forsikring- og bankavtaler et cetera, men Farmaceutene har kunnet tilby den beste ­juridiske rådgivningen og supporten hele veien via samtlige som har innehatt ­stillingen(e). Der har vi garantert hatt en av de beste medlems­fordelene sammenliknet med andre ­organisasjoner. Dette regner jeg med blir ­videreført i samme ånd av de ­nyansatte juristene, understreker han.
Men, hvorfor valgte Aarnes å gå til ­Farmaceutene i utgangspunktet?
— Etter å ha jobbet seks år i Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) og tre år i Norsk Arbeidsgiverforening / Næringslivets ­Hovedorganisasjon (NHO) fant jeg at det var morsommere og mer meningsfullt det som skjedde på arbeidstakersiden. For meg er det lettere å assosiere meg med kravene på denne siden av bordet, og jeg kjente også litt til foreningen via møter med flere av de ­involverte. Farmaceutene var ­dessuten ­medlem av AF. I tillegg hadde min tidligere sjef i AF, Per Engebretsen, også vært ­generalsekretær hos Farmaceutene.

Orden i sysakene

Det første Aarnes tok fatt på som generalsekretær var gjennomgang av foreningens regnskap.
— Byrået som var hyret inn etter at man gikk bort fra å ha regnskapsfører på huset, hadde ikke gjort en skikkelig jobb. I samråd med ­revisor ble det derfor til at jeg måtte ­gjennomføre en fullstendig gjennomgang. For meg er det viktig at det er orden i ­sysakene, sier Aarnes.
— Det skal være orden når man forvalter andres penger, legger han til.
I den første tiden var Kari Bremer ­foreningens valgte politiske leder, og ­Aarnes forteller om et godt samarbeid og en dyktig leder.
— Hun tok seg av det profesjonsfaglige, og overlot lønnsforhandlingene på våre fem tariffområder til meg hvor ­forhandlingene med Norges Apotekerforening var de største.
— Vel og bra, men hva har holdt deg i foreningen alle disse årene?
— Det har jeg aldri tenkt noe på, og fikk ­følgelig litt sjokk da jeg i fjor ble konfrontert med at det hadde blitt 25 år. Før meg var foreningen gjennom en periode med ­hyppigere skifte av generalsekretær, uten at jeg vet hva det skyldtes. For meg har hver dag vært helt ny, og det har vært lite rutinearbeid – faktisk i slik grad at det har vært litt slitsomt til tider, forteller han.
— Og, kontakten med medlemmene har vært viktig og omfattende. Jeg har ­konsentrert meg om drift, ikke politikk. ­Sistnevnte har jeg overlatt til de som er valgt til å ta seg av det, utdyper Aarnes.
Ifølge den tidligere generalsekretæren har årene bydd på mye godt samarbeid.
— Da Kari Bremer gikk fra å være leder til redaktør av tidsskriftet, rykket Randi Ersdal opp. Hun var første reseptar som var leder av Farmaceutene, og pussig nok også fra Skien i likhet med nåværende leder Tove Ytterbø. Hun var også svært opptatt av lønnsforhandlinger, og da jeg plumpet ut i det, som det jo hendte jeg gjorde, sa hun ­alltid at dette må vi ordne opp i. ­Følgelig ble vi gode lagspillere, og hun frontet ­foreningens saker godt, mener Aarnes.

Nervepirrende høydepunkt

På samme tid, altså mens Randi Ersdal var leder, kom den såkalte Stryn-saken. En arbeidstvist som gikk helt til Høyesterett, hvor arbeidstakerne på apoteket i Stryn, bistått av Farmaceutene, fikk enstemmig medhold.
Bakgrunnen var en arbeidsmiljøsak, som dreide seg om hvor grensen går for hva ansatte skal akseptere fra sin arbeidsgiver. Tre ansatte ved filialapoteket på Stryn anla saken mot ­apotekeren. De mente seg utestengt/oppsagt fra arbeidsplassen. Alternativt ble det påstått at arbeidsgiver ved sin kunnskap om den faktiske arbeidssituasjon og konsekvensene av denne i vesentlig grad hadde brutt ansettelsesavtalen.
— Det er nok det mest spennende jeg har vært med på i min tid hos Farmaceutene. Saken innebar stor risiko, og foreningen ­risikerte utgifter i millionklassen om det ikke gikk vår vei. Her var selvsagt den eksterne advokatvurderingen til Bernt Nakken svært viktig, påpeker Aarnes.
Samarbeidet med nettopp Nakken har vært godt både profesjonelt og mellommenneskelig for ham.
— Nakken kom inn i bildet etter at et medlem hadde mottatt oppsigelse per faks etter påske et år. Hun hadde en bekjent som nylig hadde startet advokatpraksis, og det var Bernt. Han var sønn av to farmasøyter og vi fant tonen raskt.
— Vi har vært innom forhandlinger flere ganger. Er dette noe som trigget deg ­spesielt ved jobben?
— Deler av dette arbeidet var morsomt, men jeg er nok ikke spesielt god på å file og pusse på forslag, men jeg opplevde hele tiden å ha god støtte i forhandlingsutvalget. Og, det ble selvsagt mange artige episoder.
— Kan du utdype det?
— Vel, i statsoppgjøret måtte vi som liten forening vente lenge på å komme inn til ­mekleren, og både han og vi var selvsagt slitne da vi endelig møttes. Her gjorde vi det klart at vi fulgte det som var gitt andre før oss, men så ble det snakk om ­windsurfing. Dette var både riksmekleren og vår mann, Knut Aarbakke, ­veldig interessert i, og ­følgelig gikk tiden. ­Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO), som satt på gangen og ventet, lurte fælt på hva vi hadde drevet med da vi endelig kom ut med et smil rundt munnen. Hva hadde de fått?
Igjen kommer medlemsorienteringen til ­Aarnes til syne mens han oppsummerer karrieren.
— Det er tilfredsstillende å kunne hjelpe medlemmene til å få en løsning de er ­fornøyde med. For meg har general­sekretærstillingen vært en sosial stilling, også i forbindelse med forhandlinger. Jeg har erfart at folk oppfører seg annerledes etter et par døgn uten søvn, man blir et annet menneske på godt og vondt, sier han.
Svært kort sammenfattet trekker Aarnes frem Stryn-saken, resultater og tilbake­meldinger fra forhandlinger og den juridiske bistanden som høydepunkter fra sin tid hos Farmaceutene.
— På bistand har jeg alltid ønsket at ­Farmaceutene skal være best, under­streker han.

Kampsak som består

Mye har skjedd i løpet av Aarnes’ tid hos Farmaceutene, men mens han tenker tilbake dukker det også opp en sak han gjerne skulle ha sett avklart.
— Betaling for farmasøytisk rådgivning i ­apotek er en sak vi aldri har løst. For meg er riktig legemiddelbruk viktig, også som ­samfunnsøkonom. Rådgivning på apotek er veldig viktig, noe jeg har erfart for egen regning og risiko det siste halvannet året, sier han, og utdyper:
— Vi har fått en ny følgesvenn i huset, ­nemlig Mr. Parkinson. I forbindelse med min sykdom ser jeg at det er kompetente ­farmasøyter man kan rådføre seg med i apotek, og frem til i det siste har jeg jo vært heldig som har jobbet i sekretariatet hvor jeg også har kunnet spørre våre egne farmasøyter. Min erfaring er at ­farmasøyter renner over av gode råd, som samfunnet må bruke mer og bedre.
Aarnes mener at vi må ha plass og gjøre plass til alle farmasøyter. Det er viktig at vi har dyktige farmasøyter både i apotek og i forskning.
— Her må det ikke bli noe motsetningsforhold. Det har til tider vært krefter som har ønsket å splitte foreningen, noe jeg er sikker på at alle farmasøyter ville tapt på. Som kjent er det alltid vanskelig for ­høytlønnsgrupper å vinne frem i lønns­forhandlinger, og man er derfor avhengig av reseptarene for å få en god lønnsutvikling, mener han.
I likhet med en tidligere svensk ­kansellisjef sier fremdeles Aarnes vi når han omtaler ­farmasøyter og seg selv.
— Min svenske kollega hevdet å ha rett til det etter å ha jobbet tjue år i kanselliet, så da bør jeg også kunne si det.

Uønsket endring

Et annet markant tidsskille i norsk apotekliv er selvsagt reformen. Vi ber Aarnes ­kommentere den.
— Jeg har aldri likt apotekreformen. Man hadde et fint og billig system hvor apotek ble solgt og kjøpt til takst før denne endringen. Ja, det var ting å sette fingeren på når det gjelder utvelgelsessystemet for apotekere, og det er kanskje en tid for alt.
Ett som er sikkert er at apotekene ble omsatt til en helt annen pris etter reformen, og ­resultatet er at all fortjeneste nå går ut av landet, minner han om.
Samtidig er det ikke et kullsvart bilde den tidligere generalsekretæren maler.
— Vi har fått en større tilgjengelighet ­gjennom en eksplosjon i antall nye apotek, men er det riktig ressursbruk å opprette et ­apotek på hvert hushjørne? Kvaliteten på ­tjenester et cetera i apotek har blitt bedre og mer ensartet enn hva de var, men etter min oppfatning var det mer fargerikt tidligere, seir Aarnes.
Samfunnsøkonomen har full forståelse for at apotekene må tjene penger, men han skulle gjerne sett at kjernevirksomheten var ­hovedgrunnlag for dette.
— Får man ikke betalt for rådgivningen man tilbyr er mersalg løsningen, det ser vi også i andre bransjer. Etter mitt syn burde man bruke farmasøyter til det de er gode på, ikke til å selge kremer og tannbørster.
Der han tenker tilbake bedriver Aarnes en form for selvsensur av historier fra den gang da, og noen hemmeligheter skal det kanskje få være etter et langt yrkesliv.
— Jeg kan si så mye som at det alltid har vært mangel på farmasøyter, og i noen ­perioder har denne vært såpass ­prekær at enkelte er blitt ansatt nærmest per ­korrespondanse. Det forsøkte vi å advare farmasøytene mot, ­forteller han.

Forsikring

Ok, vi forflytter oss til nåtiden, og spør om ­viktigheten av en organisasjon som ­Farmaceutene i dag? Opplever Aarnes at ­arbeidslivet er blitt en mer brutal arena i løpet av hans tid?
— Medlemskontingenten kan anses å være en forsikringspremie, og spesielt i senere år har det vært flere tyngre saker hvor ­Farmaceutene har vært involvert. ­Ressursene på arbeids­giversiden er blitt større, og det har hardnet til. Det var alvorlig nok tidligere, men da opplevde jeg sakene som mer løsbare. I så måte er jeg forundret over at apotek­kjedene ikke benytter jurister som er spesialisert i arbeidsrett. Jeg tror de hadde hatt godt av å bli hvisket litt i øret fra tid til annen.
Samtidig understreker Aarnes at han har hatt et rimelig godt forhold til kjedene.
— Et styremedlem i en av kjedene sa ­faktisk at jeg hadde gjort en god jobb, ­forteller han.
Mens enkelte kunne nyte godt av noen hviskende råd, opplever Aarnes også at ­partene i arbeidslivet er blitt mer profesjonelle.
— Det merket vi da Apotekforeningen ble med i Virke, og der ble vi nok tatt litt på ­sengen, innrømmer Aarnes.
— Hvordan da?
— Vel, aktørene sitter for langt fra den ­praktiske arbeidshverdag, så det ble en ny stil vi måtte venne oss til, nøyer han seg med å si.

Gode medarbeidere

— Jeg må kunne si at jeg og vi, i betydning foreningen, har vært heldige med folkene som er ansatt. De er kompetente og har gjort en god jobb for medlemmene, ­understreker Aarnes.
Han trekker også frem tidsskriftet som et sentralt element i foreningens tilbud.
— NFT har alltid vært viktig, det har ­alltid vært godt, er blitt stadig mer ­profesjonalisert og vil sikkert fortsette den positive utviklingen.
— Hva med deg selv? Du har ved flere anledninger nevnt at du kanskje har vært mer sekretær enn general – har foreningen krøpet under huden på deg?
— Man kjenner ikke dette selv, det er bare noe som kommer med tiden. Når det gjelder forholdet mellom general og sekretær, har min filosofi vært at det ikke nytter å klamre seg til titler når man må få ting unna. Jeg har alltid vært glad i praktisk arbeid, og aldri gått av veien for å ta i et tak, sier han.
Aarnes vil også trekke frem lederen av foreningen, selv om det i dag er han som er hovedperson.
— At Tove Ytterbø gjør en god jobb, kan umulig alene skyldes at hun er fra Skien. Denne høsten er det valg, og med de store utskiftningene som har vært i sekretariatet er det etter mitt syn viktig at hun gjenvelges. Tove er kjent for å ha mange jern i ilden, og jeg har ved et par anledninger tillatt meg å be henne bremse også av hensyn til hennes egen helse. Hun er en god døråpner og full av energi, står alltid på for farmasøytene og farmasien, mener Aarnes.
Gode samarbeidspartnere har også vært en viktig ingrediens for Aarnes.
— Her er det nordiske samarbeidet i ­Nordisk Farmaceutunion (NFU) viktig, og via dette så vi raskt at foreningene i de øvrige landene sliter med mye av det samme som oss. For meg har det vært nyttig å kunne slå på tråden til mine nordiske kolleger, og kontakten med Sverige og Danmark har nok vært den tetteste. Vi har hatt jevnlige møter for å oppdatere oss på hva som rører seg rundt om, og selv om dette på ingen måte har vært koseturer har det både vært ­hyggelig og svært nyttig.
Andre internasjonale samlingspunkt har også vært av betydning, og Aarnes husker tilbake til tiden da det kunne være stor norsk deltakelse på FIP.
— Dette var før apotekreformen, og den gang kunne det være flere hundre som ­reiste fra Norge. For meg var dette en god ­anledning til å kjenne farmasøytmiljøet på pulsen. I disse dager er det dessverre få som reiser, slår ­Aarnes fast.

Verne om godene

Den nybakte pensjonisten har arbeidet aktivt med pensjon over lengre tid, spesielt for å berge den gode løsningen apotekansatte farmasøyter har i dag. Han har vært NFFs representant i POAs (Pensjonsordningen for apotekvirksomhet) styre også i 26 år.
— Dette er en veldig fin ordning som ­sikrer at den enkelte ikke taper pensjonsopptjening når man flytter på seg fra apotek til apotek eller bytter kjede. Bransje­løsninger for apotek bør også være et gode for arbeidsgiver da det vil være mer villighet til mobilitet og jobb­skifter blant farmasøyter. Faller dette bort, vil det være dypt tragisk.
Aarnes er klar på at pensjon er et stadig tema som krever mye av foreningen.
— I forbindelse med dette har vi også hatt gode rådgivere utenfor sekretariatet, minner han om.
— Dersom det blir en endring i ­pensjonsordningen eller opphør av ordningen, er det viktig å sikre at Farmaceutene ikke må først ut kun fordi vår pensjonsordning, POA, er en liten ordning. Vi kan ikke forvente at POA vil bestå uendret, men den må vernes som en god løsning, legger han til.
Pensjon skal jo være et gode, og er en tid mange har planene klare i god tid. Hvordan har dette vært for Aarnes?
— Nå prøver jeg å ta igjen oppgaver som over år har måttet vike for jobben. Det har vært mange lange dager og sene kvelder, men vi har da samtidig klart å få fire fine gutter, sier han med glimt i øyet.
Målet er nå blant annet å kunne tilbringe mer tid på fjellet enn tidligere.
— Men, tidligere nevnte Mr. Parkinson setter selvsagt tingene i et litt annet lys enn om han ikke hadde fulgt med på reisen. I så måte er apotekene en ressurs for meg, og jeg synes de gjør en god jobb. Det er mye å spare på å bruke farmasøyter, så jeg oppfordrer også alle kommuner til å se verdien av dette. Riktig medisinbruk kan gi penger i slunkne ­kommunekasser, sier samfunnsøkonomen.
— Det har vært hyggelig å følge ­medlemmene, og dermed selvsagt synd å måtte slutte før planlagt på grunn av helsen, oppsummerer Edvin Alten Aarnes.

(Publisert i NFT nr. 11/2015 side 20–23.)