— Vi havner fort i den fellen at vi bare må ha mer og mer penger hele tiden. Selvfølgelig må vi ha mer penger, men uansett hvor mye penger vi bruker på helsetjenester, så vil vi ha behov for mer. Så skal jeg, så lenge jeg sitter i Helse- og omsorgskomiteen på ­Stortinget, slåss for mer penger til helse.

Slik innledet farmasøyt og stortings­representant Sveinung Stensland (H) sitt åpningsinnlegg. Etter innledning fra assosiert partner i First House Åge Nærdal talte ­Stensland til forsamlingen om et av årets tre store tema på Farmasidagene, nemlig prioritering i Helse-Norge. 

Høyre-politikeren presiserte at gode ­prioriteringer handler om å gi pasientene best mulig hjelp. 

— Det handler om å ta i bruk nye behandlinger, og det handler om å sikre tillit. Hvis vi ikke har tillit i befolkningen til de beslutningene som tas i helsetjenesten, så faller alt fra hverandre, og vi får tilstander vi ikke liker. Folk kommer til å søke seg til å jobbe andre steder enn i helsetjenesten. 

Enighet blant partiene

Stensland forklarte at prinsippene man i dag benytter seg av for å gjøre prioriteringer for helsetjenesten, er en videreføring av ­arbeidet som ble gjort av Lønning II-utvalget i 1997.

— De store partiene har hatt et godt ­samarbeid i utviklingen av disse prinsippene, og vi føler et eierskap og ansvar for å få dette på plass. Så kan jeg skryte litt av Arbeider­partiet, siden vi er i Folkets Hus, sa Stensland til humring fra salen. 

Farmasøyten proklamerte deretter at han har vært skuffet over den manglende ­debatten som har vært.

— Dette arrangementet vi har i dag mener jeg er det beste som har vært rundt temaet prioritering siden prioriteringsmeldingen ble lagt frem. Jeg er veldig stolt av at det er min egen stand som har satt dette i gang. Det viser at Farmasidagene har en program­komité som vet hva de holder på med, skrøt Stensland. 

Ifølge politikeren dreier prioriterings­diskusjoner seg svært ofte om at spesifikke sykdommer får for lite midler og at noen får mer. 

— Men det er ikke det vi skal snakke om, mente han. 

Prioriteringer i kommunehelsetjenesten

Kommunehelsetjenesten får en større og større pott av helsebudsjettet, ettersom flere og flere blir behandlet nettopp i kommunene hos fastlegene, helsestasjon, skolehelsetjenesten og eldreomsorgen, som er stadig økende.

— Vi har vært veldig flinke til å snakke om prioriteringer innenfor spesialisthelse­tjenesten, men ikke så flinke til å snakke om det samme innenfor kommunehelse­tjenesten. Den store diskusjonen er hvor det er riktig å behandle pasientene? Skal pasientene være sykehuspasienter lengst mulig, eller skal vi få dem over i kommunehelsetjenesten? Den debatten har vi faktisk ikke tatt. 

Helsebudsjettet i Norge er hvert år på omtrent 170 milliarder kroner. En del penger går til helse gjennom kommunebudsjettene.

— Eldreomsorgen i kommunene koster cirka 100 milliarder kroner i året. 50 milliarder kroner i året av dette er hjemmebaserte tjenester. 50 prosent igjen av dette, altså 25 milliarder helsekroner, går til praktisk bistand i hjemmet. Er det riktig bruk av pengene? Det er en debatt vi må være villige til å ta. Men hva tror du skjer en dag en Høyre-mann går ut og sier at man kanskje skal bruke pengene på alvorlig syke pasienter, fremfor at gamle tante Olga, som har en sønn, barnebarn og penger på bok og råd til vaskehjelp selv, får dette ­dekket av helsebudsjettet? Ingen tar debatten, og hva skjer da? Vi får ikke være med i politikken lenger, vi blir stemt ut. Så den debatten får vi ta etter valget, sa Stensland til høy latter. 

Store endringer i fremtiden

Hvorfor trenger vi så en prioriteringsmelding? Stensland var klar på at vi trenger tydelige begreper når prioriteringene skal gjøres.

— Vi blir flere, vi blir eldre, vi er snart pensjonister lenger enn vi er arbeids­takere, dessverre. Og vi som fortsatt er unge kommer ikke til å få det så godt når vi er gamle som de eldre har det i dag. Det kan jeg garantere. Vi kommer ikke til å klare å drive eldreomsorg som vi gjør i dag om en ­generasjon, hvis vi ikke gjør noe med det. Vi har ikke nok folk. For hver tredje trettiåring må gå inn i helsetjenesten for å holde det nivået vi har i dag. Og da blir det ikke mange igjen til å borre etter olje, slik som jeg liker, spøkte Stensland. 

Noe må gjøres for å snu trenden, men mulighetene økes, ifølge Høyre-politikeren.

— Det kommer nye legemidler, og flere enn meg må pushe på for at vi skal ta disse i bruk. Vi må bli enda raskere til å gjennomføre metodevurderinger, noe det foreslås økte midler til i statsbudsjettet for 2017. 

Den gruppen kreftpasienter som har størst økning i Norge akkurat nå, er pasienter som overlever kreft med spredning. 

— Det er en kostnad. Det er en positiv kostnad, men den er der uavhengig. 

En del av helsetjenesten

Ifølge Stensland handler pasientens helsetjeneste om at man som pasient skal føle at man er en del av helsetjenesten. 

— Dersom du kommer inn der, skal du være med på et lag, og det skal være trygghet for at man får hjelp når man trenger det. Man skal føle seg ivaretatt og informert. Det er enormt viktig at vi ikke blir opphengt i systemet, men at vi tenker på pasienten som skal få informasjon. Det koster lite å gi informasjon, og vi gjør altfor mange dumme ting i helsetjenesten. Vi gjør ting riktig, men vi informerer for lite. Det er det samme som apotektjenesten har slitt med, og det er ­gjennomgående i helsetjenesten. 

Mulighetene vil alltid være større enn ­ressursene, og nettopp derfor presiserte Stensland at man må ha visse regler for hvordan prioriteringene og tildelingene skal gjøres. 

— Vi kommer aldri til å komme dit at vi kan ferdigbehandle alle pasienter fullt ut. Det kommer ikke til å skje. Det vil alltid være noen som står frem i VG og sier at de ikke får den beste behandlingen, sa Stensland, og la til:

— Vi må alltid være rede til å si nei. De verste politikerne er de som sier ja til alt, for de gjør ikke jobben sin. Man må kunne si nei. Vi kan ikke velge om vi skal prioritere, heller ikke hjemme i husholdningen. Da havner du på Luksusfellen. 

Hvilke prinsipper skal brukes?

For å gjøre det lettere, kan vi velge de prinsippene som ligger til grunn for prioriteringene vi må gjøre.

— Hvis person A er uføretrygdet, og person B er i full jobb, bør da person B få behandling først? Det er et relevant ­spørsmål, og er omtalt i prioriterings­meldingen. Der mener vi nei, for vi mener at mennesket ikke skal være et middel, men målet. Det er et viktig etisk prinsipp, og en politisk beslutning vi har gjort. Men jeg har hatt møte med økonomer som mener at det burde være slik. Men det er ikke alltid ­kalkulatoren skal ligge først. 

Stensland gjorde det klart at diskusjonene om hvilke kriterier som skal ligge til grunn har inneholdt både fordeler og ulemper, for eksempel når det gjelder sjeldenhet som prinsipp.

— Hvis du har en sjelden sykdom, så er du ikke sykere enn en som har en vanlig sykdom. Så slik sett blir det feil å prioritere en sykdom fordi den er sjelden. Men hvis vi stiller like strenge krav til dokumentasjon på de sjeldne sykdommene, så blir det mye vanskeligere å dokumentere den sjeldne. Alle vi her kjenner problematikken i forhold til «orphan drugs». Ting som har et lite ­marked blir ikke satset på av industrien. Derfor kan det også bli feil å ikke se på sjeldenhet. 

Den første prioriteringsmeldingen kom i 1987, da Stensland fortsatt bare var konfirmant.

— Norge var tidlig ute med dette, og andre land skjønner fortsatt ikke hvorfor vi har en prioriteringsmelding. Men prioritering er noe helsepersonell gjør hver dag. Det viktigste for meg med denne meldingen er at vi må få slutt på at politikere springer ut og sier at vi må hjelpe den og den gruppen av pasienter. Nei, vi skal ha et sett kriterier for disse vurderingene, og vi skal vite hva som skjer når noe går galt. 

Nytte, ressurs og alvorlighet 

Det er de tre kriteriene som i dag benyttes for å prioritere innen helsetjenesten. 

— Hva slags helseforbedring vil pasientene få? Hvor mye lenger vil de leve? Jo mer nytte behandlingen vil ha for ­pasienten, jo høyere prioritet vil det få. Hvor mye ­ressurser må til for behandlingen? Hva er den alternative bruken av ressursene? Jo mindre ressurser som trengs, jo høyere blir prioriteringen. For det det koster å behandle ti kreftpasienter kan man HPV-vaksinere et helt årskull med gutter. Hvis vi får til det, kan vi i prinsippet klare å utrydde HPV-relatert kreft i Norge, som livmorhalskreft. Jo mer alvorlig sykdom, jo mer er vi villige til å bruke ressurser. Lav alvorlighet og liten nytte kan jo bare forsvares dersom ressursbruken er lav. 

Farmasøyten bekreftet at det nok kommer til å bli en kraftig omlegging, men at man ikke ønsker å avvikle alle muligheter for individuell refusjon på legemidler. 

— Vi skal ta den tilbake til det den skal være, nemlig en ordning for de som faller utenfor. Vi bruker to milliarder kroner i året på individuell refusjon, og da er ikke ordningen så individuell lenger. Da må man kanskje inn i blåreseptordningen eller sykehusfinansieringen. Og der tror jeg at jeg har klart å samle et flertall, men jeg kan så klart ikke kommentere det nå. 

Respekten for pasientene

Det norske systemet for prioritering har stått seg godt, mente Stensland.

— Folk har generelt god tillit til helse­tjenestene. Ting fungerer gjennomgående ganske bra, og da er det jo litt fortvilende at journalister stort sett skriver om det som ikke virker. Det er jobben deres, og som Kåre Valebrokk sa: «Hver dag, hvert minutt og hvert sekund tar det av og lander fly, og ingen ­skriver om det. Men den dagen det ramler ned et fly, da skriver vi om det». Slik er det i helse­journalistikken også, sa han, og fortsatte:

— Dette er ingen revolusjon, men en justering og en forbedring, og jeg gleder meg over at dere vil diskutere det. Dette er bare en oppvarming. Dette handler i bunn og grunn om verdigrunnlaget for helse­tjenesten, og respekten for profesjonene og hvem som bestemmer hva. Det handler om respekten for pasientene, og jeg er valgt for å ivareta det store vi. Og denne prioriteringsmeldingen kan gjøre det litt bedre enn da jeg var konfirmant, avsluttet Stensland.

(Publisert i NFT nr 12/2016 side 14-15)