FHI-direktør Camilla Stoltenberg tok publikum med på en reise gjennom virusutbrudd og global folkehelse da hun gjestet Verdens farmasøytdag.
 

— På norsk står CEPI for global koalisjon for forebygging av pandemier og epidemier eller beredskap ved epidemier og pandemier. Og jeg skal fortelle hvorfor og hvordan avtalen ble til, åpnet Folkehelseinstituttets (FHI) direktør Camilla Stoltenberg da hun inntok talerstolen på Verdens farmasøytdag-markeringen.

CEPI er i dag ikke lenger en del av FHI, men har fortsatt kontorer på samme sted.

— Vi har født og unnfanget dette ­prosjektet, og nå har CEPI blitt så stort at de har flyttet hjemmefra, men bor i samme hus, sa hun til latter fra salen. 

Ikke alle utbrudd registreres

Hvorfor trengs det så fornyet innsats mot infeksjoner, når infeksjoner er under så god kontroll som de er i mange land i verden i dag? Ifølge Stoltenberg må man først se på hvor nye utbrudd av infeksjoner blir registrert for å kunne svare på det spørsmålet.

— Det er egentlig nok å kaste et blikk på dette kartet. Da vil dere se at det er mange nye infeksjoner som oppstår der folk bor tett, men det er også slik at det kun registreres steder der det finnes gode registreringssystemer. Og for de som har fulgt med de siste dagene, så har det eksempelvis vært 7–8 tilfeller av ecoli-utbrudd i Norge, som i løpet av få timer ble sporet tilbake til én bestemt kafé på Gardermoen. Det viser at vi har beredskapssystemer som fungerer. Så vi ser en skjevhet i verdens overvåkningssystemer. 

Sannsynligheten er derfor stor for at man har flere utbrudd enn det som blir registrert, ifølge Stoltenberg. 

— Årsaken kan være som Erna Solberg sa, at vi reiser mer. I perioden 1984–2014 økte reiseaktiviteten voldsomt, og det går nå ni millioner flyreiser tur-retur Norge hvert år. Vi har også redusert reisetid, og tiden for å reise til en by med 50 000 eller flere innbyggere er svært liten. I tillegg er det mye tvungen migrasjon eller ­bevegelse både innenlands og mellom land. Ved utgangen av 2015 var det mer enn 65 ­millioner mennesker som var tvangs­forflyttet på grunn av forfølgelse, konflikt, vold og brudd på menneskerettigheter. 

Svake helsesystemer i store byer

Urbanisering og fattigdom spiller også en stor rolle.

— En stor del av verdens største byer ­ligger i land med svært dårlige helsesystemer. Opptil 62 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara lever i slum, sa FHI-direktøren, og viste på et kart oversikt over store byer med mer enn ti millioner innbyggere. 

— De store byene finnes gjerne i de delene av verden der helsesystemene er aller svakest. Det øker sjansen for at utbrudd oppstår, at de ikke påvises, i alle fall ikke i tide, og at det spres raskere.

Stoltenberg trakk også frem omfattende transport av dyr, mat og fôr på tvers av grenser og at økt transport av ferskvarer som kan inneholde sykdomsfremkallende bakterier eller virus øker smittepresset og faren for utbrudd. 

— Det pågår store utbrudd av virus­sykdommer hele tiden, og som delvis er under kontroll. De er kjente, men vi går ikke rundt og er redde for dem kontinuerlig slik vi var da ebolautbruddet kom.

FHI-direktøren omtalte manglende forutsigbarhet for nye utbrudd som en stor folkehelseutfordring.

— Vi ser en stor utvikling innen diagnostikk og ikke minst genomsekvensering, som er kartlegging av genene til bakteriene, virusene og agensene. Disse verktøyene kan gi oss bedre verktøy de neste tiårene, men menneskenes oppførsel og biologiske variasjon vil være der, og det vil fortsette å være en utfordring å forutse utbrudd og hvordan de utvikler seg videre. Den trusselen vil aldri bli borte, men vi kan komme nærmere å kalkulere den. 

Hva kan så gjøres for å begrense nye utbrudd? Det aller viktigste er ifølge Stoltenberg å bygge nye og bedre helsesystemer, og at disse må inkludere laboratoriebasert diagnostikk.

— Dette inngår som en viktig del av den globale helsesikkerhetsagendaen. Vi må også utvikle ny teknologi og intervensjoner, diagnostikk, legemidler og vaksiner. 

Rekordraskt, men ikke raskt nok

Stoltenberg gikk deretter inn på opprettelsen av CEPI, og fortalte at bakgrunnen for koalisjonen var ebolautbruddet i Guinea, Sierra Leone og Liberia i 2014–2015. 

— I alt var det 28 116 registrerte tilfeller, og 11 310 mennesker døde. Kunne vi ha ­forutsatt hvordan ebolautbruddet ville utvikle seg i Vest-Afrika? Nei, ikke med sikkerhet i alle fall. Det skyldes blant annet manglende data om befolkningen, om pasientene og mangler i matematiske modeller for å kunne følge disse, samt kapasitet for å gjøre de nødvendige analyser og tiltak. 

Den rekordraske vaksinestudien i Guinea under ebolautbruddet viste seg å være en suksess, men Stoltenberg påpekte at det likevel tok for lang tid før man kunne starte vaksineringen. Da var nemlig allerede ­utbruddet på vei tilbake. 

— Hvis det hadde vært mulig å starte seks måneder tidligere, ville mange liv ha vært spart. Og nettopp dette er utgangspunktet for opprettelsen av CEPI, forklarte hun. 

I etterkant av ebolautbruddet ble WHOs forsknings- og utviklings blueprint opprettet. 

— Dette var et initiativ for å se på hvordan man kunne bygge et bedre system for senere utbrudd. Det inneholdt følgende komponenter: Prioritering av patogenene, identifikasjon av forskningsprioritet, koordinering av interessenter, utvidelse av kapasitet, vurdering av beredskapen, virkningen av intervensjoner og utvikling av innovative finansierings­mekanismer. Alle svært utfordrende oppgaver.

FHI koordinerte dette initiativet, og dette ble i praksis begynnelsen på det vi i dag ­kjenner som CEPI. 

— Ebolautbruddet førte til en ekstraordninær internasjonal dugnad som samlet ­forskere, legemiddelselskap, forskningsfond og stater for å fremskynde klinisk utprøving av flere lovende vaksinekandidater. Det ble vellykket, men vi kan ikke basere oss på slike ad hoc-løsninger i fremtiden. Det trengs et mer bærekraftig system. 

Stimulere, finansiere og koordinere

CEPI er i dag et partnerskap av offentlige, private og frivillige aktører, og skal stimulere, finansiere og koordinere utviklingen av vaksiner, spesielt når markedsinsentivene ikke er tilstrekkelige til å sikre utviklingen av vaksiner.

— Sistnevnte er viktig, for dette går ikke av seg selv. CEPI hadde oppstartsfinansiering på 540 millioner dollar, og samme dag som lanseringen ble det lansert forskningsmidler for utvikling av vaksiner. 

CEPIs rolle som finansiør er spesielt viktig, skal vi tro FHI-direktøren.

— Den innovative måten å skaffe finansiering på, ved at regjeringene i de ulike landene går inn, og at man får inn firmaene samtidig, uten at de finansierer utviklingsfasen, sikrer både at man får gjort investeringene, men også at det man utvikler ikke blir så dyrt i den andre enden. 

CEPI støtter utviklingen av vaksiner til og med fase 2, til det såkalte proof of concept, og sikkerhetstesting i mennesker i forkant av en epidemi. 

— Større effektstudier kan starte opp raskt ved et utbrudd, og små vaksinelagre kan være klare i tilfelle helsekriser. Det har aldri skjedd før. 

CEPI støtter også vaksineplattformer som muliggjør rask utvikling av vaksiner mot nylig oppståtte ukjente sykdommer. 

— De sykdommene CEPI først har ­prioritert er mers (Middle East respiratory syndrome), lassavirus og nipahvirus. Ikke så kjente, men rangert som svært truende. Disse tre er vurdert ut fra konsekvenser for folkehelsen, risiko for utbrudd og mulighetene for utvikling av en vaksine.

Stoltenberg avsluttet med å si at mange er glade for innsatsen som legges ned i vaksineutvikling, og viste et bilde av en jente i Guinea med en lapp der det sto «Thank you science». 

— Jeg vil også takke de som har drevet CEPI frem, og ønsker CEPI lykke til videre. De vil fortsatt få sterk støtte fra FHI, og jeg håper koalisjonen bare er begynnelsen på en mer systematisk tilnærming til disse problemstillingene. CEPI er en spydspiss, men det er ikke tilstrekkelig. Det må komme mer. 

(Publisert i NFT nr. 9/2017 side 8-9)