Forskning viser at multidoser er vanskelig å bruke på en god måte

Etter å ha fullført forskningsprosjektet Min medisin, som har sett på sikker medisinering i hjemmet – deriblant multidoser og medisindispensere, har ­Kristine Holbø fra Sintef én klar konklusjon.

— Multidosebruk er ikke bare lett, ­konstaterer hun.
Hun er ikke overrasket over at det har vist seg vanskelig å overføre anbudet for Stavanger og de 71 andre kommunene fra en leverandør til en annen (se NFT nr. 1, 2, 3 og 4/2019).

— Vi har sett at det er et komplekst system med mange mulige feilkilder. Noen nye rutiner må trolig på plass før det fungerer godt med en ny leverandør.
 

Største overraskelser hjemme hos brukerne

I 2014 startet Sintef en studie av multidosebruk i samarbeid med Bjugn, Stavanger og Trondheim kommuner, støttet av Regionalt forskningsfond Midt-Norge. Tidligere hadde det blitt gjennomført et forprosjekt om sikrere medisinering i hjemmet, som tok for seg bruken av elektroniske medisindispensere i Bjugn kommune.

— Vi ønsket å se på flere aspekter rundt utlevering av legemidler i hjemmesykepleien, forklarer sykepleier ved velferdsteknologisatsingen i Trondheim kommune, Marianne Næsland Formanek, som var prosjektleder på Min medisin.

De to møter NFT i Sintefs lokaler i Trondheim og forteller ivrig om prosjektet som både viste tydelig at systemet med multidoser ikke er perfekt og som ble enda mer aktuelt da det oppsto store problemer i forbindelse med bytte av leverandør.
Allerede da de gjorde en kartlegging i starten, ble det klart at multidoser krever mye administrering av sykepleierne og at det er en del muligheter for feil i hele kjeden.

— Men det var hjemme hos brukerne vi fikk de største overraskelsene, sier Holbø.
 

Lager egne legemiddelrutiner

Prosjektet valgte brukere som stort sett klarer seg selv og bare får utlevert medisinen fra hjemmesykepleien hver fjortende dag. De dro på besøk hjemme hos dem, for å høre hvordan de føler at multidosene fungerer. Ute hos brukerne så de at de aller fleste klarer det bra, men ikke nødvendigvis på grunn av god informasjon fra kommunene og smarte teknologiske løsninger.

– De hadde mange fiffige rutiner, smiler Formanek.
Mens hjemmesykepleierne leverer ut ­multidoser i god tro om at det er et trygt system, lager brukerne sine egne rutiner.
 

Holbø forteller blant annet at mange opplever at multidoseposene kan være vanskelige å håndtere. De er vanskelig å åpne, og når de går opp, har tablettene lett for å sprette bort.

— Noen fant frem håndklær, og noen tok det på dynen. De hadde mange måter å håndtere det på, men grunnen til det var jo at alle sammen hadde mistet medisiner på gulvet, påpeker hun.

En bruker tok medisinene ut av multi­dosepakken og la dem i en dosett. Og siden dispenseren er stor, hadde hun en liten pilleeske å legge medisinene i når hun skulle ut på tur. Noen brukte eggeglass i forskjellige farger for å holde orden på når de skulle ta medisin og hvilke de alt hadde tatt.

— Eggeglass er en klassiker, sier Formanek.

En dame de besøkte, brukte også egge­timer for å holde oversikt på tiden, men siden den bare teller én time, måtte hun starte den på nytt flere ganger.

De fant også eksempler på litt mer skummel medisinhåndtering.
— En bruker pleide å plukke ut litt medisiner ut ifra utseende og hadde et lager medisiner hun ikke hadde tatt samlet i en bolle. Også tok hun dem når hun følte behov, forklarer Holbø.

«Det er en liten hvit en som jeg tar når jeg skal ut på tur eller skal i selskap. Jeg vet ikke hva det er, men jeg merker at den gjør godt», siterer forskeren.

 
Fratar de eldre kontrollen

Videre fant de utfordringer med at multi­dosebrukere ikke har reservemedisiner de kan ta hvis de mister den de har. Informasjonen på pakken er også så dårlig at de ikke vet hvilken de eventuelt har mistet og om den er viktig. De fleste vet heller ikke hvem de skal ta kontakt med hvis det er noe de lurer på.

I det hele tatt er informasjonen til brukerne dårlig.

— De vet ikke hvilken som er hva. De vet ikke hva de tar det for, hvordan de skal ta det eller om det er noen forholdsregler; som å kjøre bil, sier Holbø.

For noen fungerer det greit. De klarer å holde oversikten, og de tar det de får beskjed om. Andre ønsker i større grad å vite hva de tar. For eksempel snakket de med en bruker som gjerne ville ta den ­vanndrivende medisinen senere på dagen hvis hun skulle ut på tur.

— De blir fratatt muligheten til å ha ­kontroll selv. Vi har snakket med en som ikke tok medisinen fordi han ikke visste hva det var.
 

Multidoser har stort potensial

Holbø forklarer at prosjektet har basert seg på brukersentrert forskning. De har vært flere runder ute hos brukerne og testet, laget nye rutiner og testet dem på ny. Blant annet fant de ut at det ga bedre effekt å bruke et kartleggingsskjema i stedet for et informasjonsark, som kanskje ikke blir lest og som helt sikkert blir glemt.

— Allerede i forprosjektet så man at det må gjøres en god del med tjenesten for å få det produktet til å fungere, sier hun samtidig som hun understreker at hun ikke mener  multidosebruk er bortkastet.

— Selv om vi sitter og snakker om ­utfordringene med multidose, så har det jo positive sider. Det vi slår et slag for, er rett og slett bare en revisjon av multidosene.

Lag en multidose 2.0, oppfordrer hun.

Hun er ikke i tvil om at multidose vil kunne gjøre medisinbruken enklere for den enkelte hvis det gjøres noen grep. Det må blant annet bli lettere å lese på pakningen (se illustrasjon), god og tydelig informasjon må følge med, de må være enklere å åpne, det bør lages et system så de som nå har både dosett og multidose slipper det og det må kartlegges hvem som kanskje ikke bør ha multidose. I tillegg mener de at systemene i større grad må digitaliseres. Nå må legene bruke faks eller brev når multi­dosen skal oppdateres, og det gjør utdelingen usikker og tungvinn.

— Hvis man kan gjøre noen grep, så vil man gjøre medisinering tryggere og bedre for ganske mange brukere.

Som konkrete resultater av prosjektet har de foreløpig en forbedret informasjons­brosjyre, et kartleggingsskjema og et forslag til ny utforming av multidoseposer og -dispenser (se illustrasjon). Prosjektet bidro også i en anbudsprosess for digital medisineringsstøtte. Ønsket var da å komme lengre med å løse behovene de oppdaget i løpet av prosjektet, og i tillegg forenkle mer av administrasjonen rundt og selve systemet.

— Men det er mye som må endres på av logistikk og alt det her, så det ble i første omgang bare anbud tilknyttet elektroniske medisindispensere, sier Formanek.

 

Foreslår tre tiltak

I artikkelen Multidosetjeneste for hjemmeboende – brukernes erfaringer og behov for nye løsninger, som de to har skrevet om prosjektet sammen med Anita Das, Silje Bøthun og Trond Halvorsen i Nordisk välfärdsforskning 01/2019, anbefaler de tre tiltak for å redusere utfordringene ved multidose:

• Redesign av multidose: Multidoseposene kan bli lettere å bruke ved hjelp av tydeligere rivekant, bruk av mindre skjøre plastmaterialer og tydeligere merking av posene.
• Individtilpasset informasjon om legemidler: Alle brukere bør ha tilgang til god informasjon tilpasset egne evner og behov. Det vil kunne innebære en kombinasjon av rutiner for å gi muntlig informasjon og varierende skriftlig og digital informasjon som spenner fra dagens pakningsvedlegg til en svært forenklet og lettere lesbar versjon.
• Bred kartlegging av behov: Hjemmesykepleie eller fastlege bør ha prosedyrer for å bli bedre kjent med multidosebrukernes behov og rutiner enn det som er praksis i dag.
   

Bør tas inn i anbud

Med systemer som er såpass kompliserte fra brukernivå og hele veien oppover forstår Holbø at det kan være vanskelig å lage gode anbud. Nå håper hun at de får spredd noe av kunnskapen de har samlet, slik at kommuner som skal legge ut multidoseleveranser på anbud har bedre grunnlag når de skal skrive anbudet.

— Jeg skulle ønske kommunene kunne få noe inn i et anbud. Om ikke annet: så større skrift på tidspunkt for medisinering. Bare der ville man komme et skritt lenger. Jeg tenker kommunen vil spare ressurser på det også ved at flere vil klare å håndtere posene selv hvis de er lettere å bruke, sier hun.

— Har dere noen tanker rundt det at slike kompliserte systemer for helse blir kjørt på anbud, eller er det en god løsning?
— Jeg tenker det burde vært en standard for alle, slik at det ikke er avhengig av hvilken kjede man endte opp med. Det burde vært jobbet med det sentralt og laget nasjonale retningslinjer, sier Formanek.

— Enkelte ting. Som det med informasjon: Der burde det være et krav at det alltid følger med medisinene. Det er nesten rart at det er lov å levere ut medisiner uten det, legger Holbø til.
 

(Publisert i NFT nr. 5/2019 side 12-15)