Seniorrådgiver ved Legemiddel­­indu­strien (LMI), Line Walen, innledet med å understreke at utvikling av lege­midler er en langvarig og kostbar ­prosess, da Bayer og Pfizer inviterte til debatt om legemiddelprisene på puben Lille Andevinge under Arendalsuka.

— Mer enn 90 prosent av legemiddelprosjekter blir det ingenting av. De skrotes på veien. Så når det tar ti til tolv år og 90 prosent blir det ingenting av, da er det klart det blir veldig kostbart, ekstremt. Det er så mye risiko at det må man kompensere med overskudd og det investorer ser på som lønnsomt, sa hun.

Les også: Mener nye kreftmedisiner styrker et todelt helsevesen

Tar gjerne et veddemål

Og selv om legemidlet har kommet seg hele veien til markedsføringstillatelse, er det ikke sikkert Beslutningsforum sier ja og det offentlige tar det i bruk. Det skjer ifølge kommunikasjonssjef i Pfizer Norge, Joachim Henriksen, oftere og oftere. Jo mer ­spesifiserte medisinene blir og færre ­pasienter det kan hjelpe, jo dårligere ­beslutningsgrunnlag har Beslutningsforum, som ender med å si nei til dyre legemidler de ikke er sikre på at gir god nok effekt, men som kan bety mye for noen. Han mener det er behov for en ny modell for å fordele risikoen.

— Det er et veddemål som det høres ut som vi kan ta. Da kan vi starte behandling og se hvor bra det fungerer. Hvis vi har ­rett: at det er så bra som vi påstår, så får vi den prisen vi vil ha, men viser det seg at det ikke er så bra, så får vi betale, og den risikoen kan ligge på vår kappe, sa han og opp­fordret politikerne til å gi Beslutningsforum et nytt mandat.

Hva er prisen på risiko?

Stortingsrepresentant fra Ap, Ruth Grung, sa seg delvis enig med industrifolkene.

— Beslutningsforum er vellykket i den forstand at det sikrer lik tilgang til alle ­pasientene innenfor en gjennomsnittsgruppe i utgangspunktet: så lenge det enkelte sykehus har råd til det.

Men hun er helt klar på at det er et ­forbedringspotensial knyttet til forumet. Det tar for lang tid og det er utfordringer med hvordan medisinene vurderes. Hun synes ideen om at industrien skal ta ­risikoen er interessant og pekte på at det var en modell som ble diskutert under arbeidet med prioriteringsmeldingen.

— Men så er det jo å finne prisen på det som innføres, smilte hun.

Hun slo fast at det må lages forretningsmodeller som er tillitsvekkende, men hun tror modellen har modnet og at det er den veien det går.

Noen hårreisende priser

Kreftlege og avdelingsleder for kreft­avdelingen Sykehuset Østfold, Andreas Stensvold, har flere ganger kritisert ­Beslutningsforum for å være lite fleksible. Han anerkjenner behovet for prioritering og mener Beslutningsforum har sin plass.

— Men det er altfor rigid i dag. Det jeg har lært meg gjennom årene, er at du alltid skal ha noen ventiler. Nå har de lukket så det ikke er noen ventiler igjen. Jeg pleier å si at unntaksregelen nå er så streng at St. Peter ikke hadde kommet seg gjennom Perleporten, sa han.

Han mener det bør være en mer åpen diskusjon om hvem som skal prioriteres og hvorfor. Samtidig synes han diskusjonen om prioritering blir for smalsynt. Kreftlege­midler blir satt opp mot andre kreftlegemidler, men ikke sett i større sammenheng. Han påpeker at det er mye psykiatri som ikke har spesielt gode resultater å vise til og at Norge ­investerer stort i teknologi.

— Er det riktig at vi skal bruke to ­protonsenter til x antall milliarder i Norge når Canada klarer seg med ett? Er det riktig at hvert nes skal ha sitt universitet med sin robot til 30 millioner kroner?

Stensvold er heller ikke alltid overbevist av industriens argumenter for høye priser.

— Jeg skjønner at de skal ha avkastning, men noen ganger reagerer jeg voldsomt på prissettingen, sa han og viste til at to helt like medikamenter kan koste 20 000 eller 980 kroner i måneden.

— Da er det noe galt med industrien som prissetter dette og har nesten 20 000 i gevinst. Vi må tørre å snakke om at noen ganger så er prisen helt hårreisende.

Han minnet også om at Oljefondet er en stor internasjonal investor, også innen legemiddelindustrien, og at det burde spille inn på prioriteringsdiskusjonen.

— AS Norge tjener faktisk mer i dag på avkastninger av medikamenter enn vi ­bruker, poengterte han.

Industrien er både problemet og løsningen

Assisterende generalsekretær i Kreftforeningen, Ole Alexander Opdalshei, ser også at det må være rammer for hvilke medisiner det offentlige skal bruke, men han skulle ønske den kunne økes noe.

—  Det viktigste er at pasientene får tilgang på medikamenter de kan ha nytte av, sa han og la til at han tror det er behov for å revidere Beslutningsforum og er glad for å se at det er noe som skjer i den retning.

Han også brukte muligheten til å påpeke at industrien kanskje bør se litt grundigere på motivasjonen sin.

— Dere er jo en del av problemet, sam­tidig som dere er en del av løsningen.

(Publisert i NFT nr. 7/2019 side 14-15)