Fossli Jensen er spesialist i barnesykdommer, og holder jevnlig foredrag og kurs om kommunikasjon gjennom sitt firma SomSagt. På Farmasidagene ville han gi Farmasidagenes deltakere et nyttig innblikk i hvordan man møter unge pasienter på en trygg og sikker måte i hverdagen.

— Jeg ble en dag kalt inn til akutten for å hjelpe en jente på 8 år som hadde falt av en hest og brukket albuen sin ganske stygt. Hun hadde blitt lagt i narkose, operert og fått en stor og svær gips. Alt hadde tilsynelatende gått fint, men nå mistenkte man at jente hadde fått en nerve i klem og at det var problemer med blodgjennomstrømmingen. Derfor ville legene gjøre hele prosessen på nytt, forklarte Jensen.

Da han kom inn på rommet, ble han møtt av en engstelig og sint jente som hadde brukt opp motet sitt.

— Jenta ropte at hun ikke ville ha med der, og at jeg bare kunne stikke. Hva ville dere gjort i en slik situasjonen? spurte foredragsholderen.

Ifølge Jensen er man som helsepersonell nødt til å lære seg å møte pasientenes negative emosjoner.

— Vi må hjelpe folk til å regulere sinne eller redsel. Det finnes mange fine ord å bruke, men det er altså slike situasjoner man møter i virkeligheten, og da må man si eller gjøre noe.

Foredragsholderen var bevisst på at han ikke ønsket å lære opp deltakerne i dere jobb.

— Planen er å gi dere oppdatering på erfaringer fra en barneleges hverdag, og at dere kan ha nytte av noe av det. 

Jensen ville komme tilbake til eksempelet med jenta på åtte år, og gikk heller på et tenkt eksempel med en liten gutt på seks år som hadde blitt syk, og som legen skulle hente ute på venterommet.

— Jeg ble møtt av en liten gutt med bamsen i armene og som kikket ned på skoene sine. Ved siden av satt en litt engstelig mamma. Idet jeg ser familien begynner konsultasjonen, sa Jensen, som deretter dro frem de viktigste elementene for å bygge tillit til pasienten. 

— Vi må ta ungene på alvor, og være bevisste på at deres mening blir hørt. Derfor starter jeg alltid med å spørre etter Nicolai (tenkt navn på barnet). Og ofte svarer da mor at, ja, det er oss. Og da spør jeg igjen: Du høres ikke ut som en gutt på seks år. Og da vil gjerne ungen se opp mot deg, og da kan du introdusere deg direkte til pasienten, påpekte Jensen. 

Ifølge foredragsholderen er smalltalk veldig viktig for å bygge opp tillit til både pasient og pårørende, og starten av samtalen skal være med på å få de involverte til å senke skuldrene. 

— Det er noen faste og viktige elementer: Gjenkjennelse handler om at det er godt at noen har ventet på deg. Om du ikke kan navn på pasienten, så si noe om situasjonen dere er i. Ved å presentere meg selv som lege skaper man oversikt og forutsigbarhet i en usikker situasjon. Det er et grunnleggende psykologisk behov: Forutsigbarhet, oversikt og kontroll over det man kan ha kontroll over.

Jensen mener også det er viktig å beklage at pasienten har måttet vente, uten å breie ut om årsaken til ventingen.

— Ikke finn på unnskyldninger! Det har lite å si for de som har ventet, og kan fort gli over i bortforklaringer. For pasienten kan det også virke som om andre pasienter er viktigere enn han.

På kommunikasjonskurs har Jensen flere ganger opplevd at helsepersonell som deltar er negative til å bruke smalltalk. Flere ønsker heller å være rett på.

— Men da prøver å jeg å få frem at det faktisk ikke handler om hva de er komfortable med, men hva som er best for pasienten. Noen ønsker heller å bruke humor og vittighet, og det er greit nok når du allerede har tillit til den du kommuniserer med, men dem du ikke har det, er det en god sjanse for at det kan slå feil, forklarte foredragsholderen.

— Det er alltid tryggest med smalltalk, og dette er oppskriften på hva som skaper god stemning: Ting som skjer her og nå, og som er nært i tid eller sted, i tillegg til ting som er lett å være enig i, sa Jensen, som la til at han anstrenger seg for at smalltalken skal være over før selve konsultasjonen begynner.

Tilbake til jenta som hadde falt av hesteryggen og brukket albuen: Hvordan løse barnelegen denne situasjonen.

— Mange tenker at vi som leger alltid skal holde oss rolige og stille for å roe ned barnet som er redd og sint. Men ofte kan det være mye bedre å holde seg på samme intensitetsnivå som pasienten, og heller roe oss ned sammen.