Alle som jobber med helse, farmasi og medisinsk forskning er enige om at vi står overfor potensielt fantastiske muligheter i kamp mot sykdommer. Under Farmasidagene kunne alle nysgjerrige høre om hva som skjer på forskningsfronten innen immunterapi.

— Det skjer utrolig mye. Det har skjedd veldig mye faglig innenfor immunterapi og persontilpasset medisin. Og med all den ­teknologien vi har, koblet med de digitale muligheter vi ser: Altså, det har et ­potensial til å endre helsetjenesten vår så vi kan gi helse på andre måter, potensielt bedre behandling og samtidig mer bærekraftig, for vi vil vite hva slags behandling vi skal gi til rett pasient til rett tid, sa Monica ­Larsen, seniorrådgiver i Legemiddelindustrien (LMI), i den avsluttende debatten.

Sammen med professor og tidligere leder av seksjon for celleterapi, Oslo ­universitetssykehus (OUS) – Radium­hospitalet, Gunnar Kvalheim, professor ved avdeling for patologi, Universitetet i Oslo og OUS, og styreleder i NORIN, ­Guttorm Haraldsen, stortingsrepresentant (H) og andre nestleder i helse- og omsorgs­komiteen, Sveinung Stensland, senior­rådgiver i Legemiddelverket, Bjørn Oddvar Strøm, og sykehusfarmasøyt ved Sjukehusapoteket i Bergen, Frank Jørgensen, var hun invitert for å diskuterte hvilke utfordringer og muligheter immunterapi byr på for pasientene, helsevesenet og næringsaktørene.

Hovedutfordringen, slik hun ser det, er at til tross for den raske utviklingen når ikke legemidlene alltid ut til pasientene i samme hastighet.

— Det en viss treghet i både det regula­toriske systemet, beslutningssystemet og prosessene vi har for å implementere den nye teknologien, sa Larsen.

Les også: Nye metoder har lang vei til brukertillit
 

Håp for pasientene

Resten av debattpanelet uttrykte enighet om at det ligger store muligheter innen helse foran oss.

— Det er bare helt fantastisk, det vi har hørt disse dagene. Plutselig så er det håp for pasientene, og det er dem vi er her for. Det må vi aldri glemme, sa sykehusfarmasøyt Frank Jørgensen.

At innovasjonen ikke kommer pasienten til gode så fort som ønsket, er det heller ikke uenighet om. Det var også enighet om at noe av det skyldes hvordan det er regulert.

— Når du har populasjoner på N = 1, da er det ikke så lett å bruke samme metodikken som en bruker i dag. Da er det svære utfordringer for forvaltningen og systemet, mente Sveinung Stensland.


Trenger bremseklosser

Alle var derimot ikke like overbevist om at hele løsningen ligger i å tilpasse det regulatoriske.

— Det ligger mye i regelverksutvikling, også hos oss, erkjente Bjørn Oddvar Strøm fra Legemiddelverket.

— Men det er kanskje litt jobben til ­byråkratiet å være litt bremsekloss enten vi vil eller ikke, la han til og påpekte at helsevesenet må vite om behandlingen virkelig fungerer før det tar den i bruk, og det er industrien som har ansvar for å vise at den faktisk har en effekt.

— Det er de som skal ha pengene som må bevise at de bør få dem.

Han fikk støtte fra Jørgensen som påpekte at det noen ganger kan gå litt i hui og hast fra innovasjon til pasient, og at industrien ikke alltid har like solid forskning å vise til.

— Der er det en hårfin balanse. Vi ser at den evidensen og dokumentasjonsgrunnlaget man har for noen av de nye legemidlene og, ikke minst, kombinasjonene som kommer opp: Den er ikke veldig robust, sa han.

Samtidig ser Jørgensen at byråkratiet kan bremse for mye i noen tilfeller. Han viste til tilfeller hvor legemidler har blitt brukt med hell i compassionate use, og hvor det er ønske om å fortsette.

— Da kommer byråkratiet inn med full tyngde, og det er en jungel, og det går utover pasientene, sa han og fortalte om en sak han jobber med som kan ende med at pasienten må ha et opphold i behandlingen fordi papirarbeidet tar lang tid.


Helsevesenet styres av fakkeltog og bunader

Debattantene virket å være enige om at mer penger ikke er en løsning i seg selv, men alle har meninger om hvordan pengene bør brukes og etterlyste tydeligere prioriteringer.

Guttorm Haraldsen fra NORIN (The Norwegian Inflammation Network) etterlyste modigere valg fra politikerne.

— Vi kommer inn i en ressursfordelingsdebatt hvor jeg tror vi må være mye modigere enn vi har vært. Vi må ta noen diskusjoner som blir veldig tøffe, sa han og tror ikke den diskusjonen blir enklere i fremtiden hvor det antakelig er mindre penger og enda raskere legemiddelutvikling.   

Flere har påpekt at det er rart å ha to ­protonsentre i Norge når Norden ellers klarer seg med ett. Gunnar Kvalheim fra seksjon for celleterapi, OUS – Radiumhospitalet pekte på en parallell fra sitt eget felt.

— Vi har bygget opp en meget avansert celleterapi her i Oslo, og nå ønsker Bergen å bygge rentrom. Det må være en måte å bli enig og omforent om at ikke alle skal være like gode eller dårlige. Og det er en politisk utfordring.

Stensland hevdet at han ikke følte seg truffet av kritikken og påpekte at han har vært kritisk til å bygge to protonsentre. Han sa seg helt enig i at det er behov for mer prioritering. Problemet er at prioritering er vanskelig for politikere som ikke vil miste noen velgere.

— Helsetjenesten er i stor grad styrt av fakkeltog og bunader, sa han og utfordret fagfolk på å være tydeligere på hva som er viktig og hva som ikke er viktig, slik at folk kan presse på for det som virkelig trengs og politikerne får gode argumenter for valgene sine.

— Ikke stol på politikerne, for vi er redde for fakkeltog.

 

Sitter med produkter som ikke når ut til pasient

Stensland trakk også frem noen andre ­utfordringer. Han mener noen fagfelt ­henger etter og at det kreves en bedre infrastruktur for forskning. Blant annet ­krever utviklingen innen onkologi at patologien ­holder tritt.  

— Har vi ikke patologien på plass, så ­henger ikke onkologien med, poengterte han.
Han ønsker også mer satsing på anvendt forskning og bedre samarbeid med ­industrien for å skape næring av forskningen.

Kvalheim støttet Stensland i at immun­patologien må videreutvikles for å kunne støtte celleterapien.

Han trakk videre frem flere utfordringer på veien fra innovasjon til pasient.

— Vi har brukt masse midler gjennom år i sykehusene på å utvikle ting, og nå har vi 10–20 patenter på t-celleterapi og så videre. Spørsmålet er: Når dette er ferdiglaget fra oss i akademia, hvordan skal vi bringe dette videre til pasientene?

Han utfordret Forskningsrådet og ­indu­strien på å utnytte nyvinningene de gjør i forskningen bedre.

— Industrien starter ikke med at vi har laget en CAR i laboratoriet. Den ­starter ­samarbeidet med når vi har vist proof of ­principle. Det er et stort problem at vi ­sitter med ferdiglagede produkter som ikke ­kommer norske pasientene til gode, ­understreket han.

(Publisert i NFT nr. 9/2019 side 28–29.)