I vinter satt masterstudent Haakon Rosland i ­Bergen og jobbet på masteren. Han begynte å tenke på all kompetansen de bygger opp som farmasi­studenter, hvordan den faktisk blir brukt og hvorfor den ikke ­utnyttes mer i primærhelsetjenesten. Han kikket opp på medstudent Torbjørn Nygård og stilte ham det samme spørsmålet.

— Nei. Si det, var svaret.

— Da tenkte jeg: Da kan vel vi gjøre det, da, sier Rosland.

Slik ble det.

Les også: Tverrfaglig nomadetilværelse er gull for forskningen

Laget eget pilotprosjekt

Kort tid etter hadde de med god hjelp fra Senter for farmasi, som ga dem tips og kontakter, laget seg et lite pilotprosjekt og fått et samarbeid med legekontoret i den nyopprettede Alrek helseklynge. Der tilbød de legemiddelgjennomganger.

Piloten ga positive svar, og nå ønsker de å gå videre, etablere et firma og inngå samarbeid med legekontor om legemiddelgjennomganger og ­legemiddelrådgivning, og kanskje på sikt komme inn i sykehjem.

— Det er det vi ønsker å gjøre. Så vi får se om det blir startet opp, men jeg tror det skjer før eller siden, sier Nygård.
Vi møter de to, som begge er ferdig på studiet, og master­student Marie Benedicte Løken, som de har fått med seg på planene, i kantinen nederst i Alrek en augustettermiddag.

De tre bekjenner at prosjektet bremset da de ikke fikk midler fra Norges forskningsråds STUD-ENT ­(Studententreprenørskap), som var grunnen til at de ­gjennomførte pilotprosjektet. I tillegg har de måttet ­prioritere fullføring av masteroppgaven. Men nå har de kommet seg etter skuffelsen og skal bruke høsten til full innsats i prosjektet. De føler ideen er så god at de har ingen tid å miste og håper å starte snart.

— Vi håper å kunne ha eierskap til ideen siden vi har jobbet så mye med den. Det er derfor vi har lyst til å være tidlig ute. Vi er litt redd for at noen bare kan ta ideen, medgir Rosland.

De to ferdigutdannede jobber ved siden av, og Løken er i full gang med masterarbeidet, så det blir en hektisk høst.

— Det er det praten går i på kveldene, men det er gøy. Det er gøy å se mulighetene og se at det er et prosjekt som det er mulig å gjennomføre. Vi må bare få det siste lille steget til å gå, smiler Løken.

For lave takster

Forretningsmodellen er klar, men den store bøygen er ­økonomien. Fordelen er at det krever lite ­oppstart­investeringer, men det er heller ikke så lett å ­kommersialisere det.

— Det må jo gå rundt, og per nå så er takstene ganske lave. De er litt for lave til at vi kan lønne en ­farmasøyt. Det er det som er hinderet, påpeker Rosland.

Taksten som legen kan utløse, er på 175 kroner. De har regnet seg frem til et absolutt minimumsbehov på 350 kroner.

— Da vil det så vidt gå rundt, men da er det bare så vidt; da er det nesten tap, men det er jo nok det på en måte. Så lenge det går rundt, så er vi fornøyd. Det er bare å ha et springbrett å starte på, sier han.

— Det beste hadde vært å få til nye takster som hadde gjort det lettere å gjøre sånne ting, legger Nygård til og erkjenner samtidig at det antakelig er en lang vei å gå.

De ser det som mer sannsynlig at det kan gå an å ­kombinere noen takster, at pasienten betaler en ­egenandel eller at det kan gå gjennom forsikring. ­

Fornøyde pasienter og leger

Pilotprosjektet viste at ideen er gjennomførbar, at de kan etablere et godt samarbeid med leger og at både leger og pasienter ser ut til å sette pris på tilbudet (se side 22).

— Det fungerte ganske bra, mener Nygård.

— Pasientene var veldig fornøyde faktisk, føyer Rosland til.

— Det var ikke alle som visste hva de kom til, men de ble positivt overrasket. Det handler om at de får en trygghet rundt legemidlene. Mange har mye de lurer på.

Løken påpeker at det virket som legene også synes det var et godt tilbud.

— De sendte inn flere pasienter enn det som var planlagt de dagene, sier hun.

Med tanke på hvor mye overmedisinering som skjer, er de også sikre på at en slik tjeneste vil være bra for folkehelsen og spare samfunnet for utgifter.

— Det vil jo mest sannsynlig forbedre livskvali­teten til pasienten hvis man fjerner legemidler; eller ­eventuelt legger på legemidler. Det handler ikke bare om å fjerne selvfølgelig, poengterer Rosland.

— Fra en samfunnsøkonomisk side, som veldig mange bringer frem, så vil det mest sannsynlig spare samfunnet for masse utgifter.

Les hva legene mener om samarbeidet: — Farmasøyter er gull verdt

Vil skille apotek fra legemiddel­rådgivning

Leger er anbefalt å gjøre legemiddelgjennomganger ved behov, men det er ingen konkrete krav, og de tre vet at det i alle fall ikke gjøres for ofte.

— Og når det gjøres, så gjøres det ikke på samme måte som vi ville gjort det. Vi bruker mer tid, sier Rosland som er forsiktig med å si at farmasøyter kan gjøre det bedre enn legene, men går med på at:

— Vi har et annet perspektiv på legemidler enn de har og litt mer dybdeforståelse kanskje.

I tillegg mener de en slik tjeneste vil kunne ­garantere et objektivt syn på legemiddelbruken til pasienten.

— En av grunnene til at vi hadde lyst til å starte, var for å skille apotekvirksomhet fra sånn ­råd­givnings­virksomhet. Vi ser på det som, om ikke en reell interessekonflikt, så kan det se ut som det. De selger jo legemidler, så hvorfor skal de fjerne ­legemidler? spør Rosland og legger til:

— Det er også det vi ser fra legenes side. De vil ikke bruke apotek fordi de ser på dem som en kommersiell bit av farmasien. Og det er jo sant. Når vi er i apotek, så skal vi selge legemidler. Derfor ville vi skille det. Det blir en annen forretningsmodell.

Farmasiens fremtid

Uansett hvordan det går med oppstartplanene deres, er de overbevist om at dette er en del av fremtiden til farmasien. Både blant farmasøyter, farmasistudenter og andre oppfatter de et ønske om i større grad å benytte farmasikompetansen i samfunnet.

— Jeg tror farmasøytens rolle har endret seg. Det blir mer fokus på pasienten og kommunikasjon med pasienten, og da vil en sånn tjeneste som vi prøvde ut være mer rettet mot den utviklingen som har skjedd. Det er pasienten som er i fokus, konstaterer Nygård.

Løken legger til at det også er tydelig i ­apotekene. Det blir flere og flere tjenester. Og hvorfor kan ikke farmasøyter bruke kompe­tansen sin direkte i kontakt med pasient uten å være avhengig av et apotek.

— Det er i bevegelse, det er det, men ting tar tid, og det er vanskelig å endre på systemer som ­allerede er såpass inngrodd. Vi ønsker at farmasøyter kan bidra mer i samfunnet og være med på å vise vår ­kompetanse og samarbeide med leger og annet ­h­elsepersonell. Det er det vi ønsker, sier hun.

Les også: Sammen står vi sterkere

Les også: Privatpraktiserende farmasøyter: fremtidens helsetjeneste?

Les også: Lojalitet og mistenkeliggjøring

(Publisert i NFT nr. 8/2021 side 20-22)