— Du har uttalt at man må lære å kjenne disse nye legemidlene før man tar dem i bruk. Har man et godt nok dokumentasjonsgrunnlag for å gå inn for bytte fra Marevan per i dag?
— Bare for å presisere: Jeg har ikke sagt at man må kjenne dem før man tar dem i bruk – men at man bør lære dem å kjenne hos ­pasienter som begynner med blodfortynning, og i første omgang være litt tilbakeholden med å bytte hos pasienter som står på ­Marevan, dersom det ikke er noen problemer med ­innstillingen av blodfortynningen, det vil si at pasienten har en INR som ikke varierer for mye.

— Hvilke anbefalinger gir Legemiddel­verket til leger som skal forskrive blodfortynnende, og hvorfor?
— Vår viktigste anbefaling er at legene må sette seg godt inn i egenskapene til de ulike midlene. Vi har ingen prøver for å vurdere blodfortynningsgraden med de nye legemidlene slik som vi har med warfarin (INR). Når legen skriver ut de nye midlene, må han i større grad passe på å tilpasse doseringen ut fra ­pasientens alder, nyrefunksjon, kroppsvekt, blødningsrisiko og interagerende legemidler. Ellers er vi opptatt av at legene følger behandlingsretningslinjene, for eksempel de europeiske retningslinjene for behandling av atrieflimmer. Nye norske retningslinjer er nå ute på høring og vil bli tilgjengelige høsten 2013. Der stilles de nye legemidlene litt foran warfarin ved atrieflimmer. Legemiddelverkets beregninger viser at de nye blodfortynnende legemidlene er kostnadseffektive i forhold til warfarin.

— Det hevdes at forskjellen mellom Marevan og de nye legemidlene er marginal. Hva er da hensikten med å bytte?
— Den største fordelen med de nye ­legemidlene er at pasienten slipper å gå til jevnlig INR-kontroll. Samtidig er de nye ­midlene i liten grad følsomme for endringer i kosthold og andre faktorer. Risikoen for alvorlig ­­­over- eller underdosering er derfor mindre – så lenge ­pasienten husker å ta medisinen nøyaktig slik legen har bestemt. For øvrig er det ikke store effektmessige forskjeller mellom disse legemidlene.

— De tre nye legemidlene skal ha kort ­halveringstid, og pasientene skal, som du nevner, slippe INR-måling som ved bruk av Marevan. Står man ikke via dette i fare for å få en økning i feilmedisinering da det er lett å komme utenfor behandling ved å glemme eller kompensere for glemt dose, og man ikke følges opp like tett ved måling?
— Det har vært en av bekymringene ved de nye legemidlene at pasienten ikke blir «holdt i ørene» i like stor grad som når han får warfarin. Imidlertid begynner det nå å komme studier fra det virkelige liv – blant annet fra Danmark – som viser at de nye antikoagulasjons­midlene fungerer like bra som warfarin. En av de ­danske studiene viste noe dårligere resultater for de pasientene som skiftet fra warfarin til nye legemidler enn dem som begynte med de nye legemidlene.

— Hva er kost/nytte-aspektet ved bytte?
— Før disse legemidlene fikk refusjon ble det gjort grundige beregninger av kostnads­effektiviteten. Disse vurderingene viser at nye antikoagulasjonsmidler er kostnadseffektive i forhold til warfarin. Dette var basert på de ­kliniske studiene, men resultatene i det ­virkelige liv synes ikke å avvike mye fra studiene.

— Hvilket omfang ser Legemiddelverket for seg at byttet skal ha, altså antall pasienter?
— Det er vanskeligå gjette hvor mange ­pasienter som vil bytte, men vi tror vel at over tid vil et flertall av pasientene ende opp med de nye antikoagulasjonsmidlene – delvis gjennom bytte og delvis ved at nye pasienter i stor grad får de nye legemidlene, sier Steinar Madsen.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2013 side 8.)