— Jeg er opprinnelig utdannet reseptar fra Høgskolen i Oslo i 2004, og har jobbet på Sykehusapoteket i Skien siden. Her har jeg fått arbeide innenfor de fleste avdelinger og fått prøve meg på det meste, forteller Lunde.
Med erfaringen kom ønsket om å lære mer.
— Etter noen år ser man hva man har lyst til å sette seg mer inn i, og jeg syntes studiene ved Syddansk Universitet så spennende ut. I tillegg er det jo begrensede videreutdanningsmuligheter i Norge, så jeg kastet meg ut i det og har ikke angret, sier hun.

Fag og praksis

Første år av det toårige studiet byr på fag som farmakologi, sykdomslære og rasjonell farmakoterapi, ifølge Lunde.
— Her lærer man blant annet mer om optimal legemiddelbehandling i forhold til pasientenes kliniske tilstand, nyre/leverfunksjon, alder, funksjonsgrad og så videre, og hvilke pasienter som bør benytte legemidlene. Etter dette var det et år med variert praksis, men jeg mener det er kommet endringer etter at mitt kull ble uteksaminert.
Praksisperioden ga verdifull innsikt.
— Vi fikk innsyn i en rekke områder via praksis, som var delt mellom apotek, legekontor, sykehusapotek og sykehusavdeling. Dette var veldig spennende, og vi fikk virkelig prøvd oss. På samtlige steder ble vi tatt svært godt imot, og alle var åpne og inkluderende selv om de ikke alltid var klar over hvorfor vi var der, sier farmasøyten.
Dette ga studentene erfaring i tverrfaglig arbeid, og Lunde forteller at de hadde tilgang til både pasienter og data.
— Legene vi møtte var hjelpsomme da vi spurte om hjelp, og samtidig mottakelige for forslag fra oss studenter. Vi hadde i tillegg åpen tilgang til pasienter og data, noe som sammen med gode veiledere bidro til et godt studiemiljø.
— Men hvorfor nettopp klinisk farmasi?
— Det er et spennende felt, og jeg tror det vil bli gode muligheter for å jobbe klinisk i fremtiden når man ser hva man kan bruke farmasøyter til i sykehus. Mange innleggelser skyldes feilbruk av legemidler, og her kan farmasøyten spille en sentral rolle ved å gi pasienten mer informasjon om hvordan legemidlene fungerer og skal brukes. Også leger og sykepleiere vil ha nytte av vår legemiddelkunnskap. Dette erfarer vi allerede i apotek. Legemiddel­behandlingen begynner å bli så kompleks, med mye som skal hensyntas, at det vil være behov for stadig flere farmasøyter med klinisk kompetanse, mener Lunde.
— Hvordan var oppholdet i Danmark, like godt som reklamen hevder?
— Det er forskjell på dansker og nordmenn. For meg oppleves de som mer åpne og inkluderende, selv om språket i noen tilfeller kunne by på utfordringer. Jeg trivdes godt, og anbefaler det til alle som har muligheten. Samtidig håper jeg universitetet i Odense vil fortsette å ta inn nordmenn. De opplever nå økende press fra egne rekker, så det vil være et spørsmål om plass med tiden.

Håper på klinisk gjenoppstandelse

Hva tenker Lunde om den kommende
3 + 2-reformen av den norske farmasi­utdanningen? Vil det åpne for at flere ­reseptarer tar skrittet videre?
— Jeg tror reformen er en bedre løsning enn dagens, da den vil gjøre det enklere å gå videre via bedre tilrettelegging fra bachelor til master. En litt mer klinisk retning vil være bra, men det vil nok fremdeles være nødvendig med videreutdanning innen dette feltet, ettersom det vil være vanskelig å få på plass alle fagene som kreves. En merklinisk tilnærming ville også bidra til at søkelyset rettes mot fagområdet. I så måte er det synd at den erfaringsbaserte masteren i klinisk farmasi ved Universitetet i Oslo er borte, jeg håper de får til en erstatning.
— Kan det virke som om ikke alle er like åpne for kliniske farmasøyter?
— Det er nok legene som holder litt igjen. De ønsker å verne om sitt domene og ønsker ­dermed ikke andre profesjoner velkommen inn på dette feltet. Ved at faggruppene får ­jobbet mer sammen vil de se nytten av kliniske ­farmasøyter. Til nå er dette en litt ukjent bruk av farmasøytisk kompetanse i Norge. Dersom studentene får mer praksis på legekontor og i sykehus, vil de bidra til å synliggjøre denne kompetansen og forhåpentlig bane vei for flere muligheter. Som ressurs kan jo faggruppen være vanskelig å måle, men kliniske farmasøyter vil utvilsomt bidra til å spare samfunnet for unødvendige kostnader i helsevesenet, mener Lunde.

Omdiskutert provisorfarmasøyt?

Det har vært rettet kritikk mot at bachelorer som velger å ta en master i klinisk farmasi i Danmark blir provisorfarmasøyter i Norge ved avsluttet studium, også i NFTs spalter. Har Lunde opplevd noe av dette?
— Jeg har ikke inntrykk av at det er noe kontroversielt i dette. Selv hadde jeg permisjon fra Sykehusapoteket for å studere i Odense, og fikk kun positive tilbakemeldinger på initiativet. Det er jo en forskjell på å gå videre i Norge og Danmark, men man bli altså provisor­farmasøyt. Det skal sies at de første som var igjennom dette studiet i Danmark også ble møtt med skepsis i eget land. Farmasøyter utdannet fra Odense har hatt problemer med å få arbeid i Københavns-området, men ved at noen har fått sjansen, og arbeidsgiverne dermed har fått erfaring med hva disse farmasøytene kan, er trenden nå i ferd med å snu.
— Hva med ditt eget arbeid – hva er forskjellen på før og nå?
— Jeg har vært veldig heldig og fått ­anledning til å jobbe mer klinisk. Her har jeg kommet tilbake til en arbeidsplass som ­trenger flere ­kliniske farmasøyter, og er ­derfor ­kjempeglad for muligheten jeg har fått, konstaterer Pia Lunde.

(Publisert i NFT nr. 10/2013 side 18.)