Over en kaffekopp i Algetas ­hovedkontor på Kjelsås velger vi i stor grad å legge selskapets ­suksess til side, for å bli bedre kjent med farmasøyten Løberg. Hva betyr prisen for henne?
— Algeta har hatt en veldig positiv ­periode i og med godkjenningen av Xofigo i både USA og Europa. Det betyr at det har vært mye positiv oppmerksomhet rundt bedriften. Tittelen Årets farmasøyt blir litt mer ­personlig. Noen har tenkt at det jeg har bidratt med har betydd noe, og det ­innebærer en personlig anerkjennelse. Det er stort, og skiller seg litt fra at bedriften og prosjektet har lykkes, sier Løberg.

Overrasket prisvinner
Vi kom altså ikke helt unna Algeta i første omgang, naturlig nok, og med sin brede erfaring fra farmasøytisk industri har også prisvinneren et ønske og håp til miljøet for øvrig.
— Som farmasøyt er det veldig ­spennende å være med på å skape noe nytt. Jeg håper mange andre små firmaer rundt oss vil lykkes, det er plass til mange flere – vi er ikke konkurrenter.
— Var det overraskende å bli Årets farmasøyt?
— Ja, definitivt. Jeg har alltid vært ­medlem av Norges Farmaceutiske Forening, selv om jeg har jobbet i deler av bransjen som ikke nødvendigvis bruker foreningen mest. Når det gjelder prisen, har jeg aldri reflektert noe særlig over den – men inntrykket mitt har nok vært at den i stor grad tidligere har gått til personer som er mer forenings- og apoteknære. Det har aldri falt meg inn at jeg skulle være i nærheten av å få den.
— Hva betyr prisen, etter ditt syn, for det farmasøytiske miljøet?
— De som registrerer at den er gitt til en person som meg, håper jeg oppfatter at den har gått til farmasøytisk utvikling. Det er et mindretall av oss i Norge som arbeider innen dette feltet, og ved at søkelyset rettes mot dette feltet håper jeg flere får øynene opp for at dette er en mulig yrkesvei, og at det er mulig å lykkes her. Bevisstheten om at det er mange veier å gå med en ­farmasøytisk utdanning er viktig for meg.

Bredde og dybde
Fundamentet fra farmasistudiet er noe Løberg setter høyt.
— Slik min yrkesvei har blitt, har jeg brukt en utrolig bredde av utdanningen min. Det er veldig få fagområder jeg ikke har vært innom igjen i løpet av karrieren. ­Utdanningen har vist seg å være veldig godt egnet til det jeg har holdt på med. ­Kombinasjonen av bredde og dybde i fagene gjør at vi ­farmasøyter får et verdifullt overblikk – som er en svært ­nyttig egenskap. Jeg jobber tett med ulike typer akademikere som er svært ­kunnskapsrike på sine respektive felt. ­Farmasøyter har i tillegg til dybdekunnskap en overordnet ­forståelse for hele prosessen i for eksempel et legemiddelfirma.
— Mens vi er inne på utdanning, hva ­tenker du om den kommende 3 + 2-modellen?
— Min bekymring er nok om en slik ­ordning gjør noe med dybden i basalfagene. Skal man ta alle disse i løpet av de tre ­første årene, vil det tilsvare reseptarhøgskolen, slik vi kjenner den. Der har disse fagene vært presentert på en grunnere måte enn ved universitetet, og spørsmålet er hvordan man skal bygge videre fra bachelor for å komme ut med samme kompetanse som i dag. Når det er sagt, kan det godt hende jeg ikke har satt meg godt nok inn i saken, så dette blir med forbehold. Mitt håp er at utdanningen fortsatt skal være egnet også utenom ­apotek og sykehusapotek.
Tilbake til Årets farmasøyt. Føler Løberg at prisen henger høyt?
— Innen norsk farmasi vil jeg si at den gjør det. Vi har ikke mange priser, og de fleste utmerkelser man får i bransjen går gjerne til grupper. Det Giftige Kors henger muligens høyere, jeg vet ikke, men å bli kåret til Årets farmasøyt er ikke noe jeg synes er hverdagslig. 
— Føler du at prisen forplikter i noen grad?
— Først og fremst tenker jeg jo at den er gitt fordi noen synes det jeg har gjort har vært bra. Det er alltid inspirerende å få ­positive tilbakemeldinger, men å skulle være noe forbilde, som det blir nevnt i ­begrunnelsen, er en fremmed tanke å ha om seg selv. For meg har veien blitt til mens jeg har gått, jeg blir lett engasjert, og da trår man jo til litt ekstra.
— Hva brenner du spesielt for innen farmasien?
— Det handler nok om at farmasøyter skal forstå hvor velegnet utdanningen deres er for et bredt spekter av yrker. Man skal våge å ta sjanser og stole på at det bærer. Jeg som stort sett har vandret ­utenfor ­apotek, tenker at her er det plass til flere. Mulighetene er store.
— Hva med ønsker og håp for ­profesjonen videre?
— Som vanlig apotekkunde ønsker jeg meg fortsatt faglig tyngde i apotek. Ønsket er at farmasøyter i apotek skal få ­tilstrekkelig med faglig tilfredsstillende oppgaver. De må få lov til å være fagpersoner fullt ut. Jo ­sterkere det kommersielle preget i apotek blir, jo mindre vil kanskje publikum forvente av farmasøyter i apotek. Jeg forstår at dette er butikk, men fagfanen må holdes høyt slik at apotek også i fremtiden er et sted man finner og forventer å finne høykompetente mennesker.
— Og innen ditt eget felt?
— Der håper jeg vi får se mye tilvekst av farmasøytiske forskningsmiljøer og ­småbedrifter som klarer seg. Det er ­avgjørende å ha steder å rekruttere både til og fra. Det er en kjensgjerning at folk ­flytter på seg i løpet av yrkeslivet. Innen ­farmasøytisk industri i Norge har det vært en negativ spiral de senere årene, og jeg håper derfor at så mange som mulig av de små nye virksomhetene lykkes. Blir det for få, er det ingen steder å søke seg, og mest ­sannsynlig vil virksomhet bli flyttet ut av landet, avslutter Årets farmasøyt, Ragnhild Løberg.

(Publisert i NFT nr. 12/2013 side 17.)