Vi møter Anne-Brit Kolstø i ZEB-­bygningen på Blindern. Hun har lang fartstid innen det farmasøytiske ­miljøet, uten å selv være et «barn av» Farmasøytisk institutt. Professoren, og mikrobiologen, har vært med i arbeidet med en nasjonal ­forskerskole for farmasi siden den spede begynnelse, et arbeid hun også har tatt på seg å lede de første to årene inn i virkeliggjøringen av prosjektet som startet i 2013.
— Det var i det hele tatt en trend å ­diskutere forskerskoler i Norge, også i Universitets- og ­høgskolerådet. Forskjellige modeller ble lagt frem, og man ønsket stort sett å si «ja takk, begge deler». Ettersom de ulike fagene er såpass forskjellige, ønsket man en bred ­løsning. Enkelte universitet ville starte lokale forskerskoler, noen av dem la ressurser i dette, andre ikke. Det sier seg vel selv hvordan det gikk med de som valgte å ikke legge ressurser i prosjektet, sier Kolstø.
Først da Forskningsrådet kom på banen ble det for alvor fart i sakene, og momentumet har Kolstø og de øvrige involverte klart å holde gående.

Fulgte rådene

— Kunnskapsdepartementet bevilget ­penger, og Forskningsrådet tok tak i tanken om ­nasjonale forskerskoler og averterte i ­første omgang at de ville satse innen fem ulike ­fagområder. Senere har departementet ­bevilget mer penger, man ønsket å utvide ­satsingen, muligheten ble utlyst på ny, og vi kom med, forklarer professoren.
Forskningsrådet hadde også gjennomført en evaluering av forskningen innen farmasien.
— Dette er evalueringer som gjøres ­jevnlig innen de ulike feltene, og med farmasiens spesielle sammensetning kan man si at deler av faget blir evaluert sammen med de andre fagevalueringene. Men, sterke krefter innen miljøet ønsket en samlet evaluering av farmasi som fag, selv om det er et lite miljø.
Evalueringen ble gjennomført av en ­internasjonalt sammensatt faggruppe, og den kom også med en del råd til fagmiljøene, ifølge Kolstø.
— Et av rådene var at det ville være en idé å ha en nasjonal forskerskole innen farmasien. Som en oppfølging av evalueringen oppnevnte Forskningsrådet et utvalg som skulle se på resultatet og de rådene som ble gitt. Jeg var selv leder for utvalget, og ut fra evalueringen laget vi en fagplan som beskrev hva som burde gjøres for å styrke forskningen innen det totale farmasifagfeltet. Her konkluderte vi med at et viktig tiltak vil være å opprette en nasjonal ­forskerskole, og ­begrunnelsen er at ­farmasimiljøene er relativt små og spredt. Spørsmålet var; hvordan skaper man ­spisskompetanse med dette som bakgrunn? Løsningen ligger i å være en del av noe større, det vil si ha et nasjonalt miljø, påpeker Kolstø.

Midler til realisering

— Én ting er å få til en slik satsing med ­institusjonenes begrensede midler, noe annet er å søke når Forskningsrådet utlyser midler, slår hun fast.
Med mål om å skape større og bredere ­miljøer for både stipendiater og veiledere, og et økt samarbeid mellom institusjonene, ble det altså søkt midler fra Forskningsrådet.
— I føringene fra Forskningsrådet ­ligger blant annet at én institusjon skal være ­vertsinstitusjon med mulighet til å gi ­doktorgrader. Så skal man altså ha partnere i prosjektet. Fra Forskningsrådets side var man dessuten opptatt av profesjonsstudier, og at høgskolene også skulle nyte godt av prosjektet. Dette hørtes bra ut for oss ved de farmasøytiske utdanningsinstitu­sjonene. Alle universitet og høgskoler som tilbyr farmasiutdanning var involvert i søknadsskrivingen, først og fremst via det nasjonale forskningsutvalget som var blitt dannet, ­forklarer Kolstø.
Gevinsten ble midler til realisering av forskerskoler innen farmasien.
— Midlene gis i utgangspunktet for fire år, med mulighet for ytterligere fire års forlengelse. I løpet av denne perioden får vi mulighet til å styrke forskerutdanningen på en måte vi ikke kunne gjort ellers, og vi vil samtidig skape et fundament for fremtiden, understreker professoren.
— Den store gevinsten er at vi nå får etablert et mer samlet miljø, som gir stipendiatene flere å spille på og som kan utvide våre nettverk, legger hun til.

Årlig samling

Kjernen i prosjektet er en årlig samling av samtlige stipendiater og veiledere som deltar i forskerskoleprosjektet.
— Her legges hovedvekten på stipen­diatenes prosjekter. Disse legges frem og diskuteres, og man får derfor diskutert innen sitt spesifikke fagfelt og samtidig se mer av hva som beveger seg innen miljøet. Etter mitt syn er dette svært nyttig og viktig. Idet ­stipendiatene er i ferd med å dykke ned i dybden av sitt eget materiale, må de ­samtidig ha evne til å heve blikket og orientere seg om bredden innen ­farmasien. Den første ­samlingen foregikk 14.–15. oktober i Oslo i fjor, mens den neste vil foregå i Tromsø 12.–13. juni i år.
I tillegg til den årlige samlingen ­arrangeres det også doktorgradskurs i regi av forskerskolen.
— Det er selvsagt en utfordring å ha kurs som er spisse nok og som også samler nok stipendiater, så her vil det bety mye å ha nasjonale kurs. Gulroten ved disse er at vi kan invitere dyktige fagfolk som samtidig er gode forelesere, og at det settes av tid til at foreleserne er der over flere dager og ­diskuterer med stipendiatene. Det er også anledning for forelesere fra andre læresteder å delta på disse kursene, og totalt sett mener jeg de vil styrke det faglige miljøet og bidra til å skape nye ­kontakter. Alt dette er mulig på grunn av de ekstra midlene vi har fått, forteller Kolstø.
Som det fremgår, er hun svært begeistret for mulighetene som har åpnet seg.
— I oppstartfasen har vi hatt et par kurs, egentlig kurs som i utgangspunktet var tenkt som mer lokale kurs knyttet til lokale forskerskoler ved Universitetet i Tromsø, men som ble omgjort til også å fungere som ­nasjonale forskerkurs for den nye ­nasjonale forskerskolen. Fagfolkene våre er nå i gang med å lage nye kurs, seks er under planlegging. Vi håper å kunne presentere litt mer om den nasjonale forskerskolen – og i det hele tatt det løftet innen farmasøytisk forskning som har skjedd og er i ferd med å skje.

Forbedringspotensial

Forskningsrådets evaluering viste at det ved relativt enkle grep kunne gjøres mye for ­farmasøytisk forskning.
— Forbedringspotensialet var absolutt til stede. Apotekreformen har trolig ført til at flere har sett etter andre muligheter for ­faglige ­spennende jobber, og både ­farmasøyter selv og andre miljøer ser i større grad behovet for farmasøyter på stadig nye felt. Dette gjelder også behovet for farmasøyter i forskningsmiljøer i samarbeid med andre ­profesjoner. Til sammen gir dette oss en helt ny hverdag, mener Kolstø. 
Hun tror farmasøytisk forskning vil bli ­stadig mer betydningsfull, og at bakgrunnen ­farmasiutdanningen gir vil være spesielt ­viktig på mange områder. For at stipen­diatene skal få maksimal effekt av den nasjonale forskerskolen, er det også satt av midler til å besøke andre miljøer.
— Her kan man for eksempel få tilgang til utstyr man ikke har på egen institusjon, eller besøke miljøer som kan utvide horisonten og bidra til å skape et nettverk, sier Kolstø.
Men hva skjer etter de åtte årene med ­finansiering fra Forskningsrådet? Hva vil bli stående igjen etter prosjektet?
— Da må institusjonene overta. Ved å ha opprettet eksempelvis gode kurs, kan man søke eksterne midler for å opprettholde disse. Det blir et prioriteringsspørsmål om hva som skal videreføres og ikke. En annen tanke kan være å utvide til nordiske kurs for å favne flere, og man må være klar til å invitere inn andre miljøer enn det farmasøytiske – det er viktig å ikke glemme stipendiatene vi har hos oss som har en annen bakgrunn, understreker Kolstø.
Så langt er om lag 80 stipendiater, og noe færre veiledere, med i prosjektet.
— Vi har akkurat fattet et styrevedtak på at postdoktorer også skal være assosierte ­medlemmer av forskerskolen.
Det snakkes mye om at man i større grad må satse på anvendt forskning om dagen. Hva er Kolstø og forskerskolens syn på dette?
— Skal man få til god anvendt forskning, må man ha et solid fundament som er bredere. Ved å kombinere kunnskap fra flere felt, åpner sjansen for å skape noe nytt seg. Vi sørger for nettopp dette fundamentet, og det må tillates at det skapes et grunnlag, påpeker hun.
Kolstø mener begeistring for faget og forskning er avgjørende.
— Her har vi eldre, og veilederne, en ­viktig rolle. Smitte av glede er essensielt, og det ­skaper gode ringvirkninger, mener hun.
Forbedringspotensialet når det kommer til samarbeid mellom de ulike utdannings­institusjonene var også til stede da prosjektet ble startet opp.
— I dag opplever jeg samarbeidsklimaet som godt. Det er en positiv holdning fra de involverte, det var nok mer skepsis til ­forskerskole før man fikk tilført midler utenfra – kanskje særlig fra Oslo hvor det største ­miljøet holder til fra før, medgir Kolstø.
— Å skape rutiner på tvers av institusjonene er ikke trivielt, for å si det på den måten, og målet har vært, og er, et sømløst system for stipendiatene, føyer hun til.
Hun innrømmer også at det til tider har vært et tungt arbeid for de som så betydningen av å få etablert den nasjonale forskerskolen.
— Derfor er det veldig morsom at vi fikk dette til. Her har nok forankring på ­ansvarlig nivå i institusjonene vært avgjørende. Det er instituttlederne som per i dag utgjør ­styret, sammen med representanter for ­stipendiatene, sier Anne-Brit Kolstø.
Grunnstenen i den farmasøytiske ­forskerskolen er altså for lengst på plass, nå er det bare å glede seg til resultatene.

(Publisert i NFT nr. 1/2014 side 11–12.)