Vil ta farmasøytene inn i varmen

Legens holdning til farmasøyter har ikke gått upåaktet hen, verken i ­­­lege- eller farmasøytkretser.
— Det har fått positiv oppmerksomhet blant farmasøyter, og på den andre siden møter jeg kolleger som argumenterer mot meg, forteller han.
— Selv mener jeg å ha erfaring og bakgrunn til å kunne si noe om dette via blant annet mitt arbeid ­tilknyttet ­pasientsikkerhetskampanjen. Her har man sett at det å ha farmasøyt som del av det tverrfaglige team slår positivt ut. Legers motargumenter bunner nok kanskje i en ubegrunnet angst for at farmasøyten skal blande seg inn og være belærende. Jeg har vel også fleipet med at jeg bør melde overgang til farmasøytsiden, legger han til.
Finckenhagen er med andre ord ikke redd for å si hva han mener, og for ham dreier det seg først og fremst om ­pasientsikkerhet og kanskje aller minst om profesjonskamp.

Riktig legemiddelbruk

Finckenhagen har i hele sitt profesjonelle liv vært opptatt av riktig legemiddelbruk.
— Dette er sentralt i hva vi leger driver med. Det er kommet til så mange nye potente legemidler som gjør vårt arbeid interessant og spennende, og samtidig farligere. 
Via tilknytning til Bærum sykehus som praksiskonsulent i 2008 våknet interessen for alvor, ifølge legen.
— Der arbeidet vi med samhandling mellom kommunen og sykehuset i et lokalt prosjekt, som jeg raskt oppfattet at burde ha nasjonal interesse. 
Ideen om aktiv bruk av legemiddellisten ble unnfanget, og en ivrig Finckenhagen ønsket å spre det glade budskap.
— Jeg opplevde å få dårlig gehør for hva jeg ønsket å gjennomføre, og gjennombruddet kom først da ideen ble solgt inn til Legemiddelverket, forteller han.
Ettersom helse-Norge ikke ville være med på notene, ønsket han å vekke befolkningen. Veien til oppvåkning gikk via en enkel plakat.
— I samarbeid med Legeforen­ingen og Legemiddelverket utviklet jeg en plakat som oppfordret pasientene til å kreve at legen utarbeidet en medisinliste de kunne ha med seg. Dette åpnet døren til en ­midlertidig stilling i Pasientsikkerhets­kampanjen som igjen ble springbrettet for å søke denne stillingen i Legemiddelverket.
Gehør fra myndighetshold har vokst frem med tiden, noe Finckenhagen setter pris på.
— Ser man på pasientsikkerhets­kampanjen, dreier fire av tolv innsatsområder seg om legemidler. Det viser at myndighetene tar denne proble­matikken på alvor, og det gir oss samtidig tall på samfunnskostnaden ­knyttet til feil ­legemiddelbruk og mulighet til å rette dette opp og hente ut gevinsten.

Informasjonsmangel

Kunnskapssenteret publiserte nylig en Commonwealth Funds-undersøkelse av helsesystemet i elleve land (se ­faktaramme side 14). Under­søkelsen viser at Norge kommer ­dårlig ut når det gjelder kvalitet på mottatt ­helsehjelp, koordinering av behandling og informasjon fra helsepersonell, noe som ­bekymrer Finckenhagen.
— Vi lever under et effektiviseringspress i helsevesenet, noe som blant annet fører til kort liggetid etter alvorlig sykdom eller skade, og mangel på informasjon. Dette er farlig, slår legen fast.
— Jeg savner den gode legemiddelsamtalen ved utskriving, og det er ikke viktig for meg hvem som gjennomfører den. Legene har ofte ikke tid, så dette kan gjerne være en oppgave for farmasøyter, utdyper Finckenhagen.
Han viser til at produktene, altså ­legemidlene, er godt kvalitetssikret gjennom testings- og godkjennings­prosedyrer, mens dårlig informasjon og etterlevelse bidrar til pasientskader.
— Helsepolitisk må det være et overordnet mål å sikre god og korrekt legemiddelinformasjon. Etter mitt syn må dette bli sentralt i den kommende legemiddelmeldingen.

Falmende mirakel

Finckenhagen har selv god erfaring fra samarbeid med farmasøyt på Bærum sykehus.
— Dette gjorde at jeg fikk frisket opp kunnskaper og ble oppdatert. Er det noe jeg har lært meg av erfaring, så er det å ikke stole på hva jeg kaller heismirakelet.
— Som er?
— Det innebærer at yngre leger, som i hovedsak tar seg av pasientene når de kommer inn på sykehuset, gjør sitt beste for å skaffe seg en liste over pasientens legemiddelbruk og fører opplysningene inn i kurve og journal. På grunn av ­tidspress og pasientens tilstand blir listen ofte ­ufullstendig. I heisen opp til ­senge­posten er listen plutselig blitt «sann». Dette er ofte forklaringen på ­dårlig kvalitet på legemiddel­­opplys­ningene i epikrisen. Dette har jeg selv erfart i min praksis som fastlege, hvor jeg stolte på epikrisene fra sykehuslegene – de var jo tross alt ­spesialistene. Det viste seg ved flere tilfeller at opplysningene ikke stemte. I Vestre Viken HF kjøres det nå hardt på samstemming av legemiddel­lister. Kurven skal merkes som uferdig inntil alt er kontrollert, og det samme gjelder ved utskriving.
Finckenhagen forteller at dette har vært litt tungt å selge inn, spesielt overfor ­sykehusledelsen rundt om.
— Det blir kanskje oppfattet som et hår i suppen, eller noe som krever tid og ressurser. Vi har fått høre at «det går jo stort sett bra», mens det finnes klare tall som viser det motsatte. Å ikke følge opp dette blir for meg som en kirurg som ikke vasker hendene eller ikke bruker ­hansker under operasjon. Fra helse­politisk hold skulle jeg ønske meg mer kraft i ­meldingen om hvor viktig ­kommunikasjon av rett ­legemiddelinformasjon er. Kanskje må det penger på bordet for å motivere ­sykehuseierne? Hadde man innført en DRG (godtgjørelse) for en kvalitetssikret utskrivingssamtale med grundig gjennomgang av pasientens ­legemiddelbruk, tror jeg raskt vi ville se positive endringer.

Ubrukt ressurs

Men så endelig til det som gjør legen så populær i farmasøytkretser, har han ­konkrete forslag når det gjelder økt bruk av farmasøyter?
— Jeg ser på farmasøyter som en ­betydelig ubrukt ressurs som helse­vesenet burde ta tak i. Det fulle ­potensialet som fagperson tror jeg ikke man får ut i apotek slik hverdagen er der per i dag. Det er ingen som har tilsvarende kunnskaper om legemidler, så her «taper» legene konkurransen, slår Finckenhagen fast.
Han er snar med å legge til at det finnes farmakologer, men de er det for få av, ifølge legen.
— Dørene må åpnes. Vi ser jo nå at en del kommuner velger å ansette farmasøyt, eller kjøper farmasøyt­tjenester fra en ­apotekkjede. I kommunen kan ­farmasøyten brukes som konsulent på et overordnet nivå, og samtidig bistå ved for eksempel legemiddelgjennomganger hos fastlege og på sykehjem. De fleste leger vil ha god nytte av farmasøythjelp en stund, til de selv får de rette ­prosedyrer på plass. Selv ville jeg alltid likt å ha bistand fra ­farmasøyt i de komplekse ­tilfellene, ­særlig ved polyfarmasi og med multisyke pasienter.
— Hva med legemiddelsamtaler, ­-gjennomganger og oppfølgingssamtaler?
— Historisk har det vært konkurranse om hvem som skal ta seg av denne pakken, og noen apotekkjeder har ­startet med dette mot betaling. Jeg er av den oppfatning at legemiddelgjennomganger er legens ansvar som behandler, mens farmasøyten vil ha en naturlig rolle som konsulent. Farmasøyter i apotek har ikke tilgang til all nødvendig informasjon for å gjennomføre dette. I tillegg mener jeg klinisk kommunikasjon bør inn som en del av farmasiutdanningen, for å ruste ­farmasøytene bedre til møtet med kunden eller pasienten. Dersom kjedene skal ta på seg større oppgaver i dag, må de kurse sine medarbeidere.
— Hva med Apotekforeningens satsing på oppstartsveiledning?
— Et spennende prosjekt å følge. Jeg har ingen sterke synspunkter på organisering og finansiering av dette per i dag. Informasjon er en mangelvare i helsevesenet, og da kan det ikke skade at den kommer fra flere hold. Vi bør legge ned stridsøksen, og forsone oss med at vi sammen skal sikre god lege­middel­behandling, mener Finckenhagen.
For øvrig er han av den oppfatning at slaget om legemiddelgjennomganger er tapt for farmasøytene.
— I fastlegeforskriften slås det fast at det er fastlegen som skal utføre denne oppgaven, og at det er legen som har det overordnede ansvaret for ­pasientens legemiddelbehandling. Dette faller også naturlig, ettersom det er fastlegen som har det kontinuerlige forholdet til ­pasienten, sier han.
— Og her har igjen legene sikret seg betaling for arbeidet?
— Det blir vel en kombinasjon av pisk og gulrot. Legemiddelgjennomganger er et arbeid som må gjøres, og det er derfor viktig å gi et insentiv for at det blir gjort. Det er gledelig at myndighetene synliggjør viktigheten på denne måten, mens man fra farmasøytperspektiv kanskje er litt misunnelig på dette. 
Apropos myndighetenes holdning, Finckenhagen er svært glad for at pasientsikkerhetskampanjen er ­videreført innenfor solide rammer i et femårig ­nasjonalt program.
— Dette er viktig, slik at tiltakene kan få tid til å sette seg i helsevesenet, sier han.
Hele eller halve sannheten?
I arbeidet med elektronisk kjernejournal har det vært diskutert hva farmasøyter skal ha tilgang til av informasjon om den enkelte av oss. Farmaceutene, altså foreningen, ønsker i det minste tilgang til kundens legemiddelhistorikk i apotek for å kunne gjøre en så god jobb som mulig. Hva tenker legen om dette?
— Siste ord er nok ikke sagt i denne debatten både fordi kjernejournal er i en tidlig utviklingsfase og fordi ­farma­søytens fremtidige rolle i helsevesenet er i støpeskjeen.
Allerede nå kan apotekfarmasøytene sjekke pasientens gyldige resepter i reseptformidleren i e-resept. Om de også skal ha tilgang til opplysninger i kjernejournalene, vil være en avveining mellom reelle behov, pasientsikkerhet og personvern. Ikke minst når ­pasienter spør om råd og skal kjøpe reseptfrie ­legemidler vil det være viktig for ­farmasøytene å kunne sjekke hvilke legemidler ­pasienten bruker.
— Noen synes kanskje det er litt ­gammeldags, men pasientsikkerhets­kampanjen anbefaler fremdeles alle å ha med seg oppdatert legemiddelliste på papir. Den gir verdifull informasjon. Etter innføring av e-resept er det ­viktigere enn noen gang fordi pasienten ikke ­lenger har papirreseptene. Jeg vet at flere ­miljøer jobber med utvikling av apper for smarttelefon som kan lagre pasientens legemiddelliste elektronisk. Selv tror jeg ikke dette vil «ta av» før vi har fått en «felles nasjonal legemiddeljournal» som appen kan gi tilgang til.
— Men hvem eier denne infor­masjonen?
— Det er jo pasientens informasjon, og hver og en av oss kan også reservere seg mot å være en del av den ­kommende ­informasjonsflyten i helse­vesenet. Jeg tror ikke dette blir noe omfattende ­problem, men det ivaretar i alle fall ­personvernet. Nødetater og ­akuttmottak på ­sykehus vil ha størst behov for ­tilgang til ­informa­sjonen, men også farmasøyter vil ha behov for informasjon for å holde styr på pasientens totale bruk av legemidler. Finckenhagen ser målet om «én ­innbygger, én journal» som en drøm i det fjerne.
— Det er nok et stykke dit. Nå vil det bli et skikkelig løft å få syke­huslegene over på e-resept. Da vil alle norske leger forskrive lege­midler fra den elektroniske varekatalogen FEST som leveres og vedlikeholdes av ­Lege­middelverket. De vil få tilgang til ­automatisk ­interaksjonskontroll og annen beslutningsstøtte som for ­eksempel ­elektroniske varsler og ­sikkerhetstiltak knyttet til enkelte legemidler. 
Videre mener han leger flest, ­inkludert ham selv, har hatt et litt naivt ­forhold til pasientenes etterlevelse av legemiddelbruk.
— Dette er en vesentlig del av en ­legemiddelgjennomgang, nemlig å kartlegge hva pasientene faktisk gjør, og i tillegg gi dem mulighet til å bringe på banen hva de bekymrer seg for om ­sykdom, symptomer og bivirkninger.
Den farmasøytvennlige legen spår en lys fremtid for farmasøyter, uavhengig av hvem som skal ha ansvar – og få betalt – for legemiddelgjennomganger.
— Jeg vil ha farmasøyter med på lag, særlig i klinikken; både i sykehus og kommunehelsetjeneste, konstaterer Morten Finckenhagen.

(Publisert i NFT nr. 1/2014 side 13–15.)